Man river opp døren og spurter ut, "TA PÅ DEG SKO," roper en fortvilt mor og løper etter med de små blomstrete sandalene. "Du må ha på deg sko, vet du, så du ikke blir syk." smiler hun. Man nikker alvorlig, og løper nedover mot lekeplassen, og kaster seg opp i husken. Svinger. Høyt opp mot himmelen, høyere, høyere. Livet er deilig.
Lysene er tent, treet skinner i stuen. Det er stille, en utrolig stillhet. Snøen tårner utenfor vinduet, og har et fantastisk skinn fra månen. Man krabber under treet, barnerumper dytter ned alt som heter pynt, mens man klemmer og rister på alle gavene, gjetter. "Er det noen der?" hører man far si, tunge skritt nærmer seg. Man ligger rolig, rører ikke en muskel. Nyskjerrigheten.
Vi har pakket ned barndommen. Den ligger bak hundrevis av ting i kjelleren, eller loftet. Støver bort innerst i kott, øverst på hyller... Den forsvinner, vi mister den. Prøver og grabbe tak, men den svinner. Så krabber vi opp på loftet, flytter hundrevis av esker, og sitter der. Og titter. Barndommen, jeg savner deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar