HYFR

Meltdown nummer en: check.

Jeg skriver dette for å få det ut. Ikke fordi jeg bryr meg om respons eller fordi jeg har et ekstremt behov for å smøre følelsene mine ut over nettet, men fordi i dag er den første dagen min hvor jeg virkelig ikke har det særlig OK.

Rett før jeg dro til USA skjeddeå det både det ene og det andre, og i og med at det var rett før jeg reiste fikk jeg ikke særlig med tid til å gjøre noe med det. Jeg måtte rett og slett ta meg sammen, holde alt inne og gjøre det som måtte gjøres. Jeg hadde en stor klump i magen hver dag, men så lenge jeg var opptatt klarte jeg å overse den, i det minste for et par timer. Når jeg har det vanskelig er det morgenene og kveldene som er verst. Å skulle sove men ikke få det til fordi hodet ditt leker Jeopardy, gir deg svar, og du spør deg selv uendelig med spørsmål. Heldigvis sovnet jeg relativt enkelt siste par ukene før jeg dro - jeg var så utslitt av alt, alt gikk galt, jeg var så usikker at jeg i det hele tatt klarte å tenke på det.

Jeg dro til USA med klumpen i kofferten. Selv om jeg til dags dato har pakket ut ligger klumpen i hylla og ser på meg. Hver dag. Helt siden jeg dro har jeg slitt med å sove, våknet midt på natten og vært redd, og hatet å legge meg/stå opp. På flyet fra New York til Denver våknet jeg med et rykk, gråtende. Sånn er det ofte enda. Jeg sitter igjen med gårdsdagens spøkelser, og helt ærlig har jeg ingen anelse hvordan jeg skal takle dem. Det blir så mye. Jeg har nok med følelsene av å bo i et helt nytt land, og klarer på ingen måte å være rasjonell nok når jeg kjenner hodet stormer.

På hver eneste tast er det tørkede tårer. Jeg føler meg så hjelpesløs. På så mange måter hadde jeg ikke hatt disse problemene om jeg bare ble hjemme. Jeg har ført meg selv inn i så mange situasjoner bare ved å dra i det hele tatt, og på mange måter burde jeg vel blitt hjemme - alt i alt. Det eneste som holder meg her er at det er dette som er drømmen min, jeg er her for meg, jeg kan ikke alltid tilfredstille andre, selv om det også hadde tilfredstilt meg selv.

Jeg sitter her i USA. Mutters alene. Jeg har ikke en eneste venn i mils omkrets og alt føles skikkelig vanskelig. Det er vanskelig å vite jeg ikke har noe å komme hjem til, og at jeg ikke har noe her. Jeg føler meg flytende mellom to verdener - mitt Norske liv og mitt ikke-eksisterende amerikanske. Jeg har så mye jeg vil si til så mange, men jeg vet at det ikke betyr noe. Jeg er jo så langt unna uansett.

Akkurat i dag vil jeg helst bare ligge hjemme i den Norske senga mi å gråte istedenfor å sitte her i 6109 Sudbury Drive å føle meg så hinsides ensom.