Jefferson County

Da jeg kom hjem fra skolen på tirsdag fikk jeg med en gang beskjed om å pakke en overnattingsbag og være klar til klokken seks - vi skulle nemlig til Olathe, Kansas, en fem-seks timers kjøretur unna. Fordi reglene til organisasjonen min sier at jeg ikke kan sove hjemme alene ble det til at jeg også skulle være med, og selv om resultatet av det ble at jeg ikke fikk vært på skolen på Torsdag var det vel helt OK. Vi pakket, avleverte Jenna (2), og dro i vei - jeg med masse puter i baksetet og radioen på stasjon 59, som utelukkende består av Jason Aldean og Brice Lee, altså litt deilig country-musikk for sjelen. Vertsmor hadde bestilt 5-stjerners hotell med badebasseng, boblebad og alt som hører med. Dessverre var vi ikke på hotellet før i ett-tiden på natten, hvor vi ble sittende å søke opp informasjon til morgendagen. Halv fire var vi endelig i seng, og fikk sovet tre timer før det var på tide å stå opp for å rekke en avtale. Vi bestilte room-service alle sammen, men ingen av oss var i særlig humør for mat når vi tenkte på hvor vi skulle bare en knapp time senere. Toppen av stress for oss var at vertsfar hadde klart å pakke med seg dressbuksene til Alex, vertsbroren min, som også er tre-fire ganger større enn vertsfar. Dette var ikke tiden for å støte på problemer. Klokken åtte var vi på vei til en hel del rot, mennesker vi ikke ville møte, et sted vi ikke ville være for å høre på ting vi ikke ville høre.
Disse to bildene viser en "Tornado in making", altså hvor den prøver å strekke seg mot bakken for å bli en tornado. Jo nærmere vi kom Wichita, Kansas, jo lenger ned strakk den seg, men heldigvis fikk den aldri feste og trakk seg opp igjen. Jeg syntes jo det hadde vært utrolig fett å se en tornado jeg, og jeg får nok se det likevel. Vår er tornado-sesong, så det er bare å finne fluktstolen og smøre seg med tolmodighet.