Tonsillectomy

Eller å ta mandlene som vi sier det på norsk. Tonsillektomi. Is. Pudding. Nja.. Grunnen til at jeg har vært over gjennomsnittet fraværende de siste ukene er jo fordi jeg endelig fikk tatt mandlene.

5. November var dagen hvor golfballene* og kroppen min skulle ta en hjerteskjærende avskjed - for godt. Vi møtte opp på Foundation Surgery Clinic ti på ni, hvor vertsmor og jeg stilte i skranken og begynte å fylle ut nødvendige papirer. To sykepleiere måtte snakke med pappa i telefonen for å få enda en godkjennelse, da verbalt, før jeg kunne legges under kniven en gang for alle. Sykepleierene ble kjempesjokkerte da jeg begynte å prate på Norsk med pappa i telefonen, noe som alltid er litt morsomt. Etter det var gjennomført satt vi og ventet en stund før det var min tur. Hver gang døren inn til pre-op rommet åpnet seg var jeg like nervøs for at det var meg som var neste.

Da det endelig var min tur tok de blodtrykk osv før jeg måtte ta på meg en sånn sykehuskjole... Jeg og vertsmor slet en hel del med å få den på da vi ikke skjønte alle de forskjellige trådene osv, og når jeg endelig hadde fått den på ble vi fortalt at vi hadde tatt den på feil vei.. Greit kleint. Fikk bare ha på truse under, så det var jo artig. Ble utstyrt med et flott hårnett også! Lærte i alle fall at det ikke var antrekket til å sjekke opp menn i. Sykepleierne var utrolig forståelsesfulle for at jeg var nervøs og var kjempesnille og greie. Vi snakket masse så jeg ikke skulle ha så mye tid til å grue meg. Til og med det å sette IV gikk bra, noe jeg aldri hatt sett for meg! Min største frykt er nåler og sprøyter, så at de klarte å få meg igjennom det uten å gråte, le nervøst eller dra til meg armen var jo kjempeflott! Så fort de fikk satt bedøvelsen gikk det som en lek, og jeg husker igrunn ikke noe før jeg våknet opp da jeg spurte en sykepleier, "Did I have the surgery yet..?" så det sier vel sitt.. Etter en stund ble jeg vel plassert i en rullestol og trillet ut til bilen. Jeg husker ikke noe av dette selv, men i følge vertsmor hadde jeg protestert opptil flere ganger. Jeg kunne jo gå selv... Tror det kanskje var like greit jeg. Med rullestolen altså.

De påfølgende dagene har vært slitsomme. De første dagene etter operasjonen var relativt greie: Jeg drakk mye vann, sov lite og spiste litt gelé i blant. Det mest produktive jeg har foretatt meg siden det er å se tre sesonger av weeds og sove 16 timer i døgnet. Sovingen kom brått, kan man si. Brått så trøtt. Nå er jeg på dag syv, og jeg har endelig fått de smertene som var forventet på dag 3-4-5. Jeg er kvalm, det banker i ørene, halsen gjør vondt, jeg er svimmel og vil egentlig bare forsvinne ut i evigheten. (Les: sove..) Jeg våknet 17:30, og la meg til å sove videre.. Det sier vel sitt. 

Personlig hadde jeg tenkt å være tilbake på skolen innen i morgen, men jeg ser jo selv at det er bare å glemme. Jeg prøver å se det på den positive siden: jeg får en lang ferie og jeg går ned i vekt. Hadde visst gått opp heftig mange pounds når jeg veide meg hos legen, så uten å nevne noe tall så er det greit at et par av dem forsvinner.

Da vet dere i alle fall hvor det har blitt av meg og hvorfor det har vært litt stille for tiden. Jeg orker ikke være så mye på pc'en, og hvis jeg i det hele tatt er det så ser jeg på Weeds eller NRK Nett-TV. Med andre ord er ikke blogg første prioritet, ei heller har jeg noe å skrive om. Vi får prates nærmere ved en senere anledning! Weeds venter..

*Golfballene - mandlene mine på størrelse med golfballer