Passet ligger klart. Billettene er printet ut. Visumet er søkt.
Daglig får jeg flash tilbake til da jeg dro til USA for første gang for to år siden. Det er i dag ni dager til jeg drar, og med unntak av blåbæryoghurten i skåla ved siden av meg på nattbordet er vel det meste akkurat likt som det var da. Unntak av meg, kanskje.
Jeg sitter med de samme tankene jeg gjorde sist. Hva skjer nå? Hvem er der? Alt blir jo nytt.
For alt blir nytt, selv om jeg nok en gang skal hjem til 7343 NW 116th st. Til verdens mest masete vertssøster, rare vertsbrødre og gode vertsforeldre. Og Pat, som brått bor over gaten.
Jeg leser igjennom bloggarkivet fra stunden før jeg reiste, og det føles så fremmed, samtidig så nært. Den indre frykten for å reise sitter dog igjen. Hva om alt blir som sist?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar