Desember

Det er vel en stund siden det skjedde allerede. At apatien tok meg, og målet mitt endret seg fra å gjøre det bra på skolen  til i hele tatt å komme meg frem til Juni, og endelig kunne grafse til meg et vitnemål. Det er noe med det fjerde året med VGS som ikke klinger så bra i mine ører.. Eller noens ører, for den del. Det er i allefall slik jeg oppfatter det når jeg får høre hvor synd på meg det er som måtte gå andreåret på nytt igjen.

Det er det noe med det norske skolesystemet jeg stadig undrer på. Høsten har vært rolig, og brått de siste tretti dagene før jul skulle jeg igjennom elleve større vurderingssituasjoner, i alle fag. Store oppgaver skal skrives, presentasjoner holdes, prøver avlegges og innleveringer gjøres. Jeg er interessert i det meste, fra symbiose til supernovaer, politiske ideologier og gamle engelske maskiner under industrialiseringen, jeg er fascinert av både sykdommer, trening og livsstil, norsk språkhistorie og hvorfor de sier jørple visse steder i Norge, og hvilken vei Ivar Aasen vandret. Jeg syntes det er gøy å skrive retoriske analyser, å analysere hvilke diagnoser folk i forskjellige psykologiske filmer har, forskjellige religioner og historiske personer. Jeg er det man kan kalle en vaskeekte skolenerd.

Derimot blir jeg stadig lei av å skulle bli vurdert i så stor skala. Hadde jeg bare hatt mindre, mer konkrete vurderinger, hadde livet vært ti ganger lettere. Like vel er alt "drøft", "grei ut for", "analyser", "hva mener du om", "argumenter for"... Haha, tenker jeg hver gang. Skolen bryr seg da ikke om hva jeg mener, de har fasiten. Den individuelle læreren har fasiten. Spørsmålet er å lage et regnestykke som får tallet fire som produkt. Det kan gjøres på flere måter, både 2+2 og 3+1 og 1+3. Likevel er det bare ett svar som er riktig.

Jeg savner produktiv utnyttelse av tiden min. Effektiv undervisningstid. Jeg orker ikke se på andres fremføringer, som egentlig bare er en høytlesning av en tekst funnet på Google. Jeg vil ikke måtte stå opp 0700 for å komme på skolen for å ha Julequiz fra 8-9 siste skoledag. Hvis ikke får jeg en time fravær. Og timesfravær er ille. Jeg er voksen, for svingende. Respekter tiden min! Jeg er lei av å forte meg til timer hvor det viser seg å ikke være lærer. Jeg er lei av at alle lærerne mine bruker forskjellige plattformer til å gi ut informasjon: Noe får jeg på SMS, noe kommer på e-post, noe ligger i OneNote og noe ligger på Fronter.

Jeg er lei av at vi skal "gå igjennom prøven først" før vi får utdelt karakteren. Hvis jeg ikke får mulighet til å gjøre det bedre, hvorfor skal du gni mine feil i fjeset mitt, ikke minst bruke unødvendig tid på skolen på å gå igjennom. Send fasiten på mail. Eller sms, som vedlegg på Fronter eller en link i OneNote. Jeg må jo sjekke alle plattformer uansett.

Jeg er lei av tvetydelige beskjeder. Jeg får beskjed om at en prøve er på førstkommende Fredag. Søndag kveld får jeg beskjed om at prøven er mandag formiddag isteden. Jeg setter meg og leser til sent på kveld, og må legge vekk eksamenslesingen jeg egentlig hadde trengt å bruke tid på. Jeg kommer på mandag, klar til prøve. Jeg får fri den dagen, og prøven blir neste mandag isteden, fordi "så mange ikke hadde fått det med seg".

Tålmodigheten min svekkes når jeg får utdelt lekser etter en åtte timers dag, som må gjøres hjemme. Når de er gjort til dagen etter er det ingen som sjekker det.

Dere ser greia. Jeg er lei, og jeg venter på jul. Teller dager, uker, antall helger og antall skoledager. I morgen skal jeg ha presentasjon om Martin Luthers tanker, til fredag har jeg psykologieksamen og til mandag har jeg innlevering av særemne.

Jeg bør nok begynne å lese snart, men det er greit med et avbrekk til å skrive et kjipt blogginnlegg for en gangs skyld. Jeg merker at både skrivegleden og lesegleden minsker betraktelig, proporsjonalt med skolearbeid som øker. Uansett, Martin Luther venter, klokken er 16, og jeg har litt for lite tid.. Som vanlig. Back to work.