Alt i alt er det jo min hjemmeside, så hva enn jeg velger å skrive her er jo opp til meg...
Bilde av dronninga sjæl, sånn for å få en følelse på hvor barsk jeg er. Hardbanka barsk jente som reiser til USA som fullt uviten (OK, da, veldig viten) for å lære seg å leve selv. I alle fall litt.
Hver gang noe skjer om dagen av merkedager tenker jeg at det bare er én igjen, eller kanskje denne var den siste? Nest siste morsdag, nest siste syttende mai. Tenk det det! Nest siste verdens beste nasjonaldag! Jeg er ikke så glad i å bli større - for å bli større følger mer ansvar. Tiden går, flyet tankes opp liter for liter. I Fredrikstad regner det akkurat nå. Regner det der jeg skal bo? Hvor skal jeg bo, da? Jeg vet ikke jeg.
For alt jeg gjør så blir det en gang mindre. Én gang mindre jeg skal sove i senga mi, én gang mindre det blir overnatting med besteveninna, én jentekveld mindre med verdens beste jenter. Når jeg sier verdens beste mener jeg verdens beste. Noen ting har kommet til siste gang, nest siste, andre ting har mange ganger igjen. At det minsker bekymrer meg: tenk om jeg ikke rekker å gjøre alt.
Man bør vel ikke tenke sånn, men når jeg sitter her en ytterst regntung onsdag blir det til man tenker slik. Om to dager sitter jeg i et eksamenslokale. Jeg tar min siste prøve på grunnskole-nivå. Tall skal knuses, ligninger skal kastes så langt man bare kan. Snart har jeg ikke et fag som heter matte en gang! Kanskje jeg har pre-calculus? Jeg vet ikke, og det bekymrer meg litt.. Så hva gjør man i mens? Hva er det å gjøre? Vente.
Klem da, bloggen. Håper alle hadde en fantasisk 17 Mai, i Løken bunad såklart!
