Hei!
Som dere sikkert har fått med dere har det akkurat vært Thanksgiving her i USA, eller høsttakkefest som det heter på godt Norsk. Vi fikk fri fra onsdag, så det har blitt et par late dager med alt for mye mat og greit mye fotball. Hele onsdagen gikk med til prating og matlaging, noe som passer meg helt fint! Hvor hører kvinner hjemme? Kjøkkenet!
Ikke var vi i seng før fire på natten, og dagen etter ble det samme regla før vi skulle reise videre! Her ser dere verdens beste kontaktperson/midlertidige reservemamma i aksjon mens hun lager mat som vi skulle ha med oss til der vi skulle feire Thanksgiving! For dere som lurer på hvordan det går med meg har jeg det helt fantastisk her hos Pat og syntes det er direkte dumt at jeg ikke kan bo her resten av året! Selv om jeg så klart på den andre siden gleder meg masse til å få ny vertsfamilie og bli klar til jul!
Jeg derimot ble satt til å kutte frukt... Jeg tror helt ærlig ikke hun har så stor tro på matlagingsevnene mine, noe som er helt greit. Ettersom jeg har en historie for å eksperimentere litt for mye med rettene jeg skal lage, for så å ende opp med noe utrolig kvalmt er det nok for det beste. Vi hadde med oss en sjokoladefontene med verdens beste sjokolade (nesten Freia!!), så da måtte vi jo ha denne frukten også. Som dere sikkert skjønner er Amerikanere veldig opptatt av å opprettholde et sunt kosthold :)
Dette er noe som heter djevel-egg, dog ikke helt ferdiglaget! Kvelden før sto jeg og tok av skallet på alt-for-mange egg, og dagen etter tok vi og skjærte de i to, tok ut eggeplommen, blandet det sammen med majones og sennep som man kjører i blender, for så å plassere ca en spiseskje av dette i hvert egg og ha paprikapulver over! Dette er en slags fingermat de serverer hele dagen på Thanksgiving, så klart sammen med mye annet! Det var ikke min favoritt, men kan innrømme jeg spiste litt for mange av dem.. Ganske sikker på at vi hadde 50-60 egg til under ti personer, og det ble tomt relativt fort.. Oh, how I love thanksgiving!
Dette er et stemningsbilde (la oss kalle det det) av oss som spiser.. Kontaktpersonen min Pat, barnebarnet hennes Braxton og jeg dro opp til Tulsa for å feire thanksgiving med sønnen hennes J.P og kona Hilary + en del familie! I begynnelsen kan jeg innrømme jeg følte det litt ubehagelig ettersom jeg ikke kjente noen, men før timen var omme var det full prat og latteren fløt fritt! Vi koste oss med god mat og flotte mennesker! Jeg begynte så klart å spise når vi hadde tatt oss mat, og reagerte ikke på at ingen andre gjorde det.. Så klart skulle man be før maten! Ble litt flau kan man si, men det ble bare en liten latter ut av det der jeg satt med munnen full av potetmos mens alle andre sto med hodet ned og hendene foldet. Det er som man sier: man lærer så lenge man lever!
Resten av kvelden pratet vi og spilte spill.. Tabu, et slags ordspill fant jeg fort ut ikke var min sterkeste side, da det var å beskrive en gjenstand/ting uten å bruke et par utvalgte ord.. Jeg visste jo ikke hva halvparten var en gang, så fikk heldigvis en fordel der ved å kunne legge vekk de ordene jeg ikke kunne! The foreign card, dere.. Var til slutt i seng klokken fire.. Standard meg som ikke passer tiden.
Alt i alt hadde jeg en helt fantastisk Thanksgiving, selv om jeg enda venter på ny vertsfamilie. Pat har virkelig tatt meg inn som sin egen, og selv om hun til tider er ganske streng gjør det meg ingen ting: vi har alltid noe å prate om, hun beskytter meg som sitt eget barn, og hun er alltid opptatt av at vi skal ha noe å gjøre og ha det bra begge to! Tenk det: å bo med to voksne foreldre i 40-50 årene var ensomt, men å bo med en pensjonert dame i seksti-årene er å ha verdens beste (
midlertidige) vertsmor! Natt til lørdag kjørte Pat og jeg hjemover mot OKC etter et hyggelig par dager i Tulsa! Er utrolig takknemlig for å ha feiret med hennes familie som tok meg i mot med åpne armer! Utrolig takknemlig for kontaktpersonen min! Verdens beste skal jeg si dere! åååh!!!
Håper alle hadde en fantastisk Thanksgiving i år! Får nesten introdusere det for min egen familie neste år! Stor klem fra Oklahoma City!
Etter vi kom hjem fra Tulsa har Oklahoma City vært et evigvarende lys-show. Reinsdyr som beveger på seg, busker som blinker og fargesprakende innkjørsler hvor enn man ser. Det er i disse tider jeg er takknemlig for at jeg ikke har epilepsi, for noen er dømt til å få et anfall relativt fort. Pat og jeg setter oss i bilen og kjører litt rundt i kveldingen bare for å få med oss alle de kule dekorasjonene! Jeg har ikke helt klart å bestemme meg for om det er utrolig kult eller bare helt forferdelig harry enda. Jeg lener mot en blanding av begge: det er jo dette som er USA! Det nyeste er visst å koble julelysene sine opp til en radio-stasjon, og hvis du skrur på radioen din på den kanalen mens du sitter i bilen å ser på (står gjerne et skilt utenfor huset) ser du lysene som blinker i takt med musikken.. Velkommen til USA!
Takk for all tiden vi har tilbragt sammen, Pappa, jeg setter så pris på deg. Takk for alle fisketurene vi har vært på, og ikke minst tusen tusen takk for at jeg slipper å ta fisken av kroken. Takk for hver eneste klem jeg noen gang har fått. Det er jammen ikke rart jeg har blitt så tynn i det siste så gode klemmer jeg får! Takk for at du er deg - verdens beste pappa, støttespiller og bestevenn. Takk for at du alltid er der til å lytte. Takk for at du alltid svarer når jeg ringer, og ikke blir alt for sinna når jeg har tullet det til. Jeg er så glad i deg, pappa, mer enn du noen gang kan vite. Det er ingenting som gjør meg gladere enn å se deg smile. Takk, pappa, for at du alltid passer på meg og sørger for at jeg har det bra. Takk for at du er i livet mitt - jeg kan ikke se for meg en hverdag uten deg. Takk for at du har gjort slik en god jobb som far.
