SKYY

I går ettermiddag kom verdens beste Kara hjem fra college, noe som igrunn passet meg helt ypperlig! Som syk kjeder jeg jo livet av meg i sengen hele dagen, så litt selskap skadet så klart ikke. Mom hadde bestemt seg for å sette oss i karantene på hver side av huset siden Kara har influensa og jeg har tonsillitis, men søsterlige som vi er angrep vi hverandre øyeblikket hun gikk inn døra, så det var jo det toget gått likevel. Verdens fineste søster!!

Vi satt og pratet hele kvelden og så på Weeds mens vi kastet kjeks på hverandre og munchet popcorn.. Med andre ord en grei kveld! Vi satt og planla alle tingene vi skal gjøre i år, og at hun skal komme å besøke meg neste år! Etter å ha vært enebarn i 16 år nyter jeg livet med en søster. I blant tenker jeg hvor kjipt det hadde vært om Kara og jeg ikke kom over ens.. Vi hører jo om de vertssøsknene også.

Ettersom ingen av oss er særlig i form har dagen i dag vært ganske slakk. Vi har malt mini-gresskar, spist gresskar-terte, sovet lur og lest bok. Med andre ord en produktiv dag i USA! Etter vi hadde malt gresskarene våre bestemte vi oss for å male Jenna (2) istedet, noe som, med tanke på reaksjonen hennes, muligens ikke var den beste idéen vi har kommet på. Når jeg tenker meg om er de fleste idéene våre ganske dysfunksjonelle. Det endte i alle fall opp med en stor del intens hylgrining fra en illsinna to-åring og to søstre i trøbbel med mor... Wops? Jaja, det koster å ha det morro.

Resten av dagen har gått med til familiekos og tull. Vi følger alle nøye med på stormen Sandy som foregår i New York og bekymrer oss stort for onkelen til dad som bor på tuppen av Long Island. Sist gang vi pratet med ham gikk det bra, men er litt usikker på hvordan det går nå.. I kveld skal Kara og jeg til en venn av henne og henge litt.. Det blir nok koselig.. Og kleint siden jeg ikke kjenner ham, men dog. 

Minigresskarene jeg og Kara malte. Ellers stygge tør jeg si.. Det store er Kara sitt og det lille er mitt. Storesøster + Lillesøster = Søskenkjærlighet.

Fright Fest @ Frontier City

I går hentet Lada meg i syv-tiden for å sette kursen mot Frontier City og Fright Fest. I anledning Halloween arrangerer de fleste temaparker Fright-Fest med spøkelseshus og Halloween-aktiviteter, berg-og-dalbaner o.l, og så klart måtte vi ta oss en tur.

Første stopp på veien var å hente Kaleb som bor i tidenes mest sketchy nabolag. Med Ladas' retningssans tok dette godt og vel en time mer enn forventet, men vi fikk i alle fall tak i Kaleb til slutt. Kaleb er forsåvidt blind, så det var ikke akkurat som han kunne stå utenfor å si når vi hadde funnet frem heller. Livets problemer, ass.

Vi ruslet rundt på Fright Fest et par timer og hadde det sabla gøy! Orker ikke å skrive så mye ettersom jeg har gått tilbake til stadie dausjuk, så legger ved en del bilder isteden. Hadde i alle fall en SUPER lørdag!

Dette er da meg og Lada i et gigantisk Pariserhjul. Jeg er forsåvidt livredd Pariserhjul.    Kaleb og jeg som er G! Vet ikke hva som skjer med det, men vi endte opp med å gjøre kleine håndtegn på halvparten av bildene. Jeg lærte de hvordan man gjorde "eastside"-tegnet, så da var jo den greia i gang! Artig var det i såfall! Her har dere da et bilde av det gigantiske Pariserhjulet. På veien hjem stoppet vi ved et hus i det gamle nabolaget til Kaleb som såkalt er hjemsøkt.. Planen var å gå helt inn i det, men vi kom oss ikke helt opp innkjørsla en gang før det sa stopp for både meg og Lada og vi løp tilbake. Vi fikk i alle fall et fint bilde av meg og Kaleb da. Her ser vi forresten hvor tykk og fin jeg har blitt. Skål!

Det er ei jente

Det er 28 Oktober, og det er 83 dager siden jeg dro hjemmefra. Det er 83 dager siden jeg så deg sist, og det er 83 dager for lenge. Om 135 dager fyller du 17 uten at jeg får vært der til å ønske deg lykke til videre. Det er ikke lett for en storesøster.

Forhåpentligvis ser jeg deg snart, men du må bare vite at jeg savner deg hver dag, og det går ikke en dag uten at jeg lurer på hvordan det går med deg og om det har skjedd noe nytt. Det er ikke alltid så lett å få pratet med deg, og det er ikke alltid så lett å si det som trengs, så vil bare si at jeg gleder meg sånn til å se deg igjen, verdens beste Sara!

Halloween it

Det er sent oktober her i USA og vi har glidd inn i Halloween-tidene. Det første som møter deg på vei inn i butikken er kasser fulle av gresskar. Gresskar-pai. Gresskar-brus. Halloween-ballonger som smekker deg i trynet, halloween-vaser, tallerker, godteri, kostymer, lilla ditt, oransj datt og litt svart-stripete jallamekk, bamser, muffins, kjeks, halloween-frukt. En del av meg tenker: hva i all verden, USA? Men så er det litt koselig også.

Det har kommet til det punktet hvor alle lurer på hva de skal være på Halloween, og jeg har vel bare kommet frem til at jeg kan være utvekslingsstudent. Samtidig som Halloween pågår har vi jo begynt på jula også. Tidenes store feide her i huset for tiden er at vertsmor mener vi skal ha tre juletrær i år, et i Oklahoma State University-tema, Kansas-Univeristy og University of Oklahoma. Vertsfar er vel på det punktet hvor han snart slår vertsmor i hodet med et gresskar, og vertsmor har gjort det klart at hun ikke spør om tillatelse til å kjøpe disse juletrærne, men opplyser om det. Med andre ord ekstremt underholdende.

Dagene rusler og går, og hvis man ser bort ifra at vi skal få minus-grader i kveld og at jeg har alt for mye skolearbeid å ta igjen, og det faktum at jeg enda ikke har fått operasjonsdato, så går det ganske greit! Jeg har fått meg en venn som både kjører meg til skolen og sender meg melding en gang i blant, så nå kan dere Nordmenn slippe å ha dårlig samvittighet for å ikke snakke med meg lengre!! I kveld skal vi på Fright Fest, så det blir stas.

For dere som har lurt på hva som skjer med meg og fotball-gutten så er det en evig berg-og-dalbane. Derfor er hele den greia lagt på is fra min side for nå, noe som egentlig er helt greit. Amerikanske gutter altså.

Updates

I dag har jeg vært hos Dr. Visor med vertsmor, og det første han sa når han undersøkte meg var, "Oh, bless your heart.." noe som er ganske typisk her. Med andre ord Gud viste ingen nåde, og det blir å operere litt likevel. Det er vel sånn det er å være heldig! Får håpe alt går i orden med forsikringer osv, ellers er jeg ganske fortapt i et evig pengemas. USAhjerte.

Ellers dro vi og spiste på BJ's (akkurat det du tror), og en tur på Bath & Bodyworks hvor jeg kjøpte litt badesaker. Alle de små flaskene er Antibac (med glitter, woop woop) som man kan sette inni forskjellige figurer og henge på sekken! Som dere ser kjøpte jeg katt, i hovedsak fordi vertsfar hater katter over alt på denne jord. Elska dæ vertsfar, hihii. Føler det litt kleint at av alt det jeg har kjøpt meg her nede er det Bath & Bodyworks produkter jeg legger ut om, men sånn er det. Kanskje jeg bør begynne med dagens outfit og ukas innkjøp også. Tannkrem fra Walmart ($2.99) osv, det hadde vel vært artig? Neida.. Resten av dagen skypet jeg litt med mamma og pappa, og passet Jenna (2) et par timers tid! Godjenta har fylt to, hurra hurra hurra!

Lille fineste tuppemora med bursdagshatt!

Et bilde hvor tilstanden ikke var så alt for "kritisk", heh.. Prøvde å laste opp et bilde, men kom frem til at var litt for Thugleif for dere. Og mitt sosiale rykte.

Natta!

A different kind of list (vol. 1)

Da Kara og jeg hadde vært i Texas begynte vi på en typ. bucket-list som jeg og vertsfamilien min fortsetter å bygge på, så jeg tenkte jeg skulle dele deler av den med dere! Når man er her går tiden ganske fort, og man tenker jo å gjøre ditt og datt, men så går dagene unna uten at det blir så mye annet enn lekser, skole og soving. Så her har dere litt av den:

1. Roadtrip til Grand Canyon

2. Dra til Branson, Missouri
3. TP noens hus

4. Se bønnespeilet i Chicago

5. Bokstavelig talt: shop 'till you drop

6. Dra til California
7. Ha en svær fest

8. Stå på ski i Colorado

9. Parasailing i Destin, Florida

10. Dra til Vegas

Fortsettelse følger! Vi legger litt til på listen ettersom vi kommer på ting. Noe skjer vel, annet ikke, men det skader ikke å drømme!

Ei jente, en operasjonssal og et par pilleglass.

Klokken snegler seg mot tolv, natt til tirsdag, og jeg har endelig litt tid og ro i kroppen til å sette meg ned å skrive litt. Helt siden forrige uke har det strengt talt ikke stått særlig bra til her i 6109 Sudbury Drive med noen av oss. Mens vertsfamilien sliter med andre ting har jeg blitt den heldige til å slite med helsa, noe som ikke kunne passet dårligere. Dessverre har man ikke andre valg enn å ta tiden til hjelp å håpe på det beste.

Onsdag (17. Oktober): Vi drar tilbake til hotellrommet etter høringen i retten hvor vi alle sover en lur på et par timer. Den siste uken hadde jeg hatt feber ganske konstant, noe jeg ikke hadde fortalt vertsmor ettersom hun er sykepleier og som oftest behandler et papirkutt som en arm som må amputeres. Jeg våknet mer i ørska enn noen sinne, men regnet med at det for det meste hadde med lite søvn den natten. Det første vertsfar kommenterer er hvor hoven jeg er i kjeven, noe jeg så klart benekter.. Vertsmor tar temperaturen på meg, som klatret fint oppover termometeret. 36,5...37...38...39..39,5... Heldigvis stoppet den der. En fem timers biltur ble tilbakelagt, og jeg kjente kroppen ble tyngre og tyngre hele veien hjem. Jeg sov godt den natten.

 Torsdag (18. Oktober): Da jeg våkner var det ikke et alternativ å prøve å stå opp en gang, hele rommet svimlet og helst ville jeg introdusere gårsdagens middag for toalettet. Ligger rett ut i sofaen hele dagen, sover, sier ingen ting. Spiser litt tomatsuppe (Toro, mmm), sover litt mer. Da vertsfar kommer hjem fra en pasient i åtte-tiden drar vi på legevakta, hvor vi får bekreftet at temperaturen ligger jevnt på rundt 39C. Først avfeier de det med en liten halsbetennelse (noe jeg også trodde), men en mannlig lege insisterer på å ta en ekstra titt før de skriver ut medisiner til meg.

 Alt i alt var vel det like greit, for det var ingen halsbetennelse, men.. Ja. Hva nå enn tonsillitis er. Kanskje det er halsbetennelse, jeg kan helt ærlig si jeg ikke har satt meg inn i det Norske aspektet av det hele. Komisk. I alle fall fikk jeg beskjed om, noe jeg stille i mitt sinn også visste, at dette ikke var noe som kom til å gå vekk med antibiotika, men noe som måtte ut før det kom til å bli bedre. Jeg har alltid hatt en del problemer med halsen (ikke i denne forstand), så det var vel på det punktet hvor jeg selv forsto forskjellen. Rett hjem, og rett i seng, med steroider (ja..) og antibiotika i kroppen.

Fredag (19. Oktober): Null skole. Medisinske steroider, ikke anabole (trenings)-steroider, holder meg våken 24/7 uten mulighet til å sovne. Det finnes positive og negative aspekter ved alt: på den positive siden har jeg ubegrenset energi, på den negative siden får jeg aldri sove og kroppen min er så hoven som en fersk appelsin. Beina verker. Jeg, vertsbestemor og vertsmor var en tur på en slags messe med masse interiør-saker. Etter en fem-seks timers tid måtte jeg kaste inn håndkledet og vertsfar kom til min redning.

Vi kjørte innom apoteket og hentet den fulle resepten min, og finner da ut at forsikringsselskapet mitt ikke opererer med resept-kort (greit kjipt for meg), så jeg måtte betale $60 for å få medisinen min, for så å sende inn kvitteringen til forsikringsselskapet. Stress. Resten av dagen ble tilbrunget på sofaen med vertsfar hvor vi så på fotballkamp. Rettere sagt vertsfar så fotballkamp og jeg sov, men la oss for enkelhetens skyld kalle det kvalitetstid. Senere dro jeg på fotballkamp med Lada og Kaleb noe jeg forsåvidt aldri skulle gjort ettersom det ikke hjalp så særlig på, men gjort er gjort, og feberen hoppet mellom 37,5 og 39,5 resten av kvelden.

 Lørdag (20. Oktober): Helt ok, så på sport med vertsfar hele dagen mens vertsmor var på interiørmessen. Var kvalm som bare det, så ble bare å sitte å prate i sofaen mens feberen brant på og livet var herlig.

Søndag (21. Oktober): Jeg begynte å føle meg litt bedre selv om jeg fortsatt (jepp...) kjørte på med 39 i feber. Steroidene holdt meg våken til det punktet hvor jeg til tider holdt meg våken i et døgn i strekk, kunne rydde/vaske hele rommet for å "brenne" litt energi. Føttene mine så ut som syltelabber, noe de forsåvidt også gjør. Bestemte meg for å dra på skolen på mandag. Tre dager borte fra skolen her er lenge, så på flere måter så jeg innså jeg at det var bedre å prøve enn å bare ligge her hjemme.

Mandag (22. Oktober):

I dag dro jeg på skolen, noe jeg kan innrømme ikke er det beste valget jeg har tatt. Pga steroidene var jeg lys våken i seks-tiden, og innen første time var ferdig trodde jeg, uten tvil, at jeg kom til å besvime. Jeg kavet meg videre til historietimen hvor jeg ble overlesset i lekser fra de siste tre dagene, hvor jeg fanatisk prøvde å ta notater uten å sovne på pulten.

Noe som er ganske teit i Amerikansk skole er jo kleskoder, da jeg for det meste ikke hadde mulighet til å ta av meg cardiganen heller. Så da satt jeg der og rant, da.. I fjerde time var det ingen annen utvei enn å ringe vertsfar for å få litt Ibux. Da vertsfar kom (som allerede hadde prøvd å overtale meg til å komme hjem en stund..) var det uten tvil at jeg skulle hjem. For at vertsfar skulle få lov å gi meg ibux måtte de så klart ta temperaturen min på kontoret (39, hurra.), og man har ikke lov til å oppholde seg på skolen om den er over 37.4, så da ble det straka vegen hjem likevel.

I morgen blir det ei heller skole da jeg ikke får lov av vertsmor. Jeg skjønner hvor det kommer fra, men dog. På onsdag kl. 10.15 har jeg time med Dr. Weiss for å konsulteres for operasjon, sjekke ut med forsikringer osv. Som både de mener, og jeg merker, er dette noe som ikke blir bedre før årsaken til problemet forsvinner. Er jeg heldig blir jeg operert på onsdag, er jeg uheldig må jeg vente helt til Fredag. For nå bare venter jeg, man vet aldri. Vil bare få det overstått, jeg er sliten.

Det er nå jeg helst skulle hatt mamma og pappa her, men et stk. mom og dad får bare holde i denne omgang. Jeg vil bli frisk. Jeg orker ikke å sitte fortvilet over hvor vondt beina mine gjør pga de er hovne eller fordi jeg ikke får spist, jeg orker ikke å føle som jeg sitter å brenner, eller å føle at jeg skal besvime i dusjen. Det er ikke gøy å være syk.

It's always a good time

Til nå har jeg ikke orket å fortelle om at jeg er syk osv, men det får jeg spare til en annen gang. Spare på de heite nyhetene vet dere.. Forsåvidt er det bare jeg som er heit i denne omgang (38-39C), og steroidene (ja..) jeg har blitt satt på av legen gjør at jeg er våken 24/7, noe som i lengden har blitt litt slitsomt. På den positive siden har jeg uendelig energi, til tross feberen og alt det andre som følger med.
Nå er klokka 06:30, det er mandags morgen, og alle lurer sikkert på hvorfor jeg sitter her og blogger. Hadde det ikke vært for at jeg er lys våken hadde dette aldri skjedd, så dere får nyte det mens dere kan!

Om en førti-fem minutters tid blir jeg hentet av Lada for å dra på skolen, med et lite stopp innom enten Starbucks eller 7/11 først. Det er de dagene USA ikke er så galt også. Det jeg er mest stolt for tiden er at jeg har lært meg å skru av alarmen så jeg slipper å gi vertsmor og vertsfar hjerteinnfarkt hver gang jeg skal åpne inngangsdøren for å sjekke temperaturen før de har stått opp. Det var sannelig på tide - hadde dette pågått enda et par dager tror jeg vertsfar hadde satt en deadbolt på døra som hindret meg fra å åpne døren i det hele tatt. I alle fall, sånn går no dagan.

Nå skal jeg prøve å ordne meg og spise litt, noe som er en utfordring om dagen. Både ordning og spising altså. Det eneste som går min vei er å få ned væske, men det er da ikke en genistrek selv for meg. Vertsmor skal ringe en spesialist i dag så vi får det unnagjort, så forhåpentligvis, så lenge det går opp med forsikringer osv, blir det operasjon før Thanksgiving! Just my luck!

Where did the soul go?

Når jeg tenker over det blir denne bloggen mer og mer hva jeg aldri ønsket den skulle bli. Overfladisk, kjedelig og dårlig grammatisk. Så jeg får vel bare sette inn godvilja i dette - og dere får være litt tålmodige med meg. Bør vel ligge noe i det når jeg får færre og færre lesere for hver dag, at jeg kanskje bør satse på kvalitet fremfor kvantitet..

Noen tanker på dette? Hva jeg bør skrive mer/mindre om? Hjeeelp..

Putnam City North Homecoming Game

Go Panthers! Putnam City North spilte homecoming-kampen sin mot et eller annet lag fra Norman, noe jeg personlig ikke fant ut før godt over midtime. (Litt sånn som pausen i en fotballkamp)

Lada og jeg dro rumpene våre over på PCO for å se homecoming-kampen. Hun hentet meg i halv-seks tiden før vi parkerte ellers scetchy på stadioen (.. haha) og fant oss plasser ellers langt opp på tribunen så vi slapp å sitte i verste mølja* av folk. Utsikten var bedre også! Skikkelig artig å se min første amerikanske fotballkamp. Ingen annen måte å beskrive det på enn Friday Night Lights in real life.
Dette er det andre laget mens de varmet opp etter midtime. Herregud, det er så USA! Mens dere sitter der hjemme og ser på Mean Girls og High School Musical er jeg den som sitter på tribunen og heier på laget mitt! På mange måter er det helt surrealistisk, det er hva jeg alltid har drømt om, å høre skolekorpset bli overdøvet av elevene som skriker og heier, å se vennene dine løpe over banen i football-drakter.. Det er vel det utveksling handler om. Det er da jeg virkelig føler meg som en Panter. Dette er Cierra og en annen jente jeg er litt usikker på hvem er. De er i alle fall cheerleadere og holder oppvisninger på hver fotballkamp med de andre jentene! Skikkelig artig å se på! Det hjelper godt å ha noe å gjøre kjenner jeg. Dette er en av de få kveldene her nede jeg faktisk har vært genuint takknemlig og glad for å være her i Oklahoma. Det er jo sånn året egentlig skal være: henge med venner, kose seg, spise og le! Håper dette betyr at det er slutt på alenekvelder på rommet og skyping med nordmenn. Personlig kan jeg ikke så mye om amerikansk fotball, noe ikke Lada kunne heller, så vi satt for det meste å speidet etter kjekke gutter og pratet. Er så glad jeg tok initiativ og spurte om hun skulle på fotballkampen, for da har jeg i allefall én amerikansk venn her.. Hehe. Alt i alt tapte vi kampen, noe som var ganske kjipt ettersom det tross alt var homecoming. Men sånn er det, man kan jo ikke vinne hver gang, kan man? Lada, Kaleb og jeg dro på en buffet restaurant hvor vi spiste oss så mette at vi vurderte bare sovne ved bordet vårt. Vi satt å pratet om kulturforskjeller og konkluderte med at vi trivdes best i Europa. Lada er fra Russland mens Kaleb er fra Irland, selv om begge teknisk sett er Amerikanere. Hadde en kjempekoselig kveld i alle fall, og det MÅ gjentas! Vi planlegger allerede å dra på enten Frontier City eller et slags spøkelseshus til uken. Er så kjekt at tenåringer kan kjøre her.
Får nesten gi dere litt breaking news senere, men slik som det ser ut nå må jeg under kniven. Herlig.

* stor gruppe mennesker

Jefferson County

Da jeg kom hjem fra skolen på tirsdag fikk jeg med en gang beskjed om å pakke en overnattingsbag og være klar til klokken seks - vi skulle nemlig til Olathe, Kansas, en fem-seks timers kjøretur unna. Fordi reglene til organisasjonen min sier at jeg ikke kan sove hjemme alene ble det til at jeg også skulle være med, og selv om resultatet av det ble at jeg ikke fikk vært på skolen på Torsdag var det vel helt OK. Vi pakket, avleverte Jenna (2), og dro i vei - jeg med masse puter i baksetet og radioen på stasjon 59, som utelukkende består av Jason Aldean og Brice Lee, altså litt deilig country-musikk for sjelen. Vertsmor hadde bestilt 5-stjerners hotell med badebasseng, boblebad og alt som hører med. Dessverre var vi ikke på hotellet før i ett-tiden på natten, hvor vi ble sittende å søke opp informasjon til morgendagen. Halv fire var vi endelig i seng, og fikk sovet tre timer før det var på tide å stå opp for å rekke en avtale. Vi bestilte room-service alle sammen, men ingen av oss var i særlig humør for mat når vi tenkte på hvor vi skulle bare en knapp time senere. Toppen av stress for oss var at vertsfar hadde klart å pakke med seg dressbuksene til Alex, vertsbroren min, som også er tre-fire ganger større enn vertsfar. Dette var ikke tiden for å støte på problemer. Klokken åtte var vi på vei til en hel del rot, mennesker vi ikke ville møte, et sted vi ikke ville være for å høre på ting vi ikke ville høre.
Disse to bildene viser en "Tornado in making", altså hvor den prøver å strekke seg mot bakken for å bli en tornado. Jo nærmere vi kom Wichita, Kansas, jo lenger ned strakk den seg, men heldigvis fikk den aldri feste og trakk seg opp igjen. Jeg syntes jo det hadde vært utrolig fett å se en tornado jeg, og jeg får nok se det likevel. Vår er tornado-sesong, så det er bare å finne fluktstolen og smøre seg med tolmodighet.

Mice

>

American Beauty

Nja, egentlig skulle jeg blitt hentet av Kara om 20 minutter, men så skjedde ikke det heller. Det er tydeligvis ingenting som går min vei om dagen, og er igrunn heftig lei.

SIX FLAGS OVER TEXAS

Tidlig på morgenen våkner jeg på et ukjent motellrom klar for dagen: det er Six Flags som står for tur. Litt fortumlede dusjer vi, kler på oss og skumper oss ut av døren så vi er ute innen fristen. Vi var begge ganske døde fra i går, så vi kjørte bort på Jenny's og spiste frokost mens vi igrunn ikke sa stort.. Jeg spiste poteter, eggerøre, bacon, skinke og pannekaker og det samme gjorde Kara. Personlig er jeg ikke så glad i sånt, men det er jo en amerikansk opplevelse det også. Foretrekker våre fine tynne pannekaker med blåbærsyltetøy, jeg! Det var ca. 10C mens vi ruslet rundt, og selv om varme i teorien stiger var det ikke særlig bedre der oppe i litt for høy fart.. Det var i alle fall utrolig gøy! Six Flags er en type temapark med Cartoon-Tema: Snurre sprett, pipp osv! Alt er gjennomført, og særlig nå som det var halloween-dekorasjoner: spindelvev i gigantiske trær, alle bygninger, kostymer osv... Lille tutta som prøver å finne frem til en del av parken hvor de solgte kalkun-lår og krølla chips(?).. Egentlig er det ganske ironisk at vertssøster fyller 19 år i desember og fortsatt er på min størrelse, muligens mindre.. Maten på Six Flags var vel noe ala Oklahoma State Fair med corn-dogs, kalkunlår osv. Herlig! Ble ikke til at vi spiste så mye denne dagen ettersom ingen av oss var særlig i humør for det ettersom vi hadde spist sykt mye til frokost og det å bli hengt opp ned i berg-og-dalbaner ikke var særlig godtgjørende for brekningsrefleksen.. Men nok om det! Som dere ser er sminka og alt ganske godt gjennomført, og de hoppet frem fra busker osv for å skremme forbipasserende. F.eks var det en mann som gikk rundt og hamret en spiker inn i nesa si.. Sjarmerende! Senere på kvelden begynte Fright Fest som er masse haunted houses osv, så jeg og Kara kjøpte oss pass til $20 for å få gå inn i alle husene.. Det første var med døde griser osv, noe som var utrolig ekkelt, det andre var klovner i 3D, altså de brått sto foran deg osv, og det tredje var et galehus.. Det med grisene var nesten verst, jeg og Kara sto omtrent å gråt på utsiden! Alt i alt koste vi oss masse, og koset oss med en fire times kjøretur hjemover! Var hjemme i ett-tiden og sluknet innen fem minutter..