... 99 dager til USA og under hundre!
I den anledning må jeg innrømme jeg har vært treg på linkingen her på bloggen, så hvis du ønsker å bli linket legger du igjen fullt navn og link til bloggen din.
mandag 30. april 2012
lørdag 28. april 2012
Malemeistaren
I det jeg så dagens lys etter en litt dramatisk episode hvor jeg hadde banet meg ut av min mors fødselskanal tok jeg også på meg en hel del ansvar. Ikke bare var det nok med å skulle være en pliktoppfyllende skjønn datter for mine foreldre, for jammen skulle jeg være barnebarn, tantebarn, kusine, venn, kjæreste og alt mulig annet for mennesker som dukket opp på min vei også. Jammen sa jeg smør!
I den anledning gjør jeg selvfølgelig så godt jeg kan innenfor rimelighetens grenser. Visse verv står i alle fall høyere enn andre, hvor jeg er livredd for å svikte. Neida, jeg kunne ikke sviktet om jeg hadde villet en gang. Jeg er nok ikke alltid flink til å rydde etter meg eller å gjøre som mamma sier, men er det noen som har den usynlige pisken oppetter ryggen min er det farmor! Pisken laget av varm kjærlighet og en god del mat, så klart.
Derfor har jeg stått opp før daggry* for å stå ute i kulda med en hele Niagara på vei ut en takrenne over hodet og malt hus. Gud hvor mye hus den dama har. Gud hvor mange vafler jeg spiste. Gud hvor mye mat jeg ble pressa i. Gud hvor godt det er.
Når jeg tenker meg om er det ganske logisk å produsere avkom siden slavedrift ikke lenger er lovlig. Er nesten så jeg vurderer å kaste "Nora i USA" i søpla og starte på scratch med "16 år og alenemamma"! Tenk, noen som kan rydde rommet mitt, vaske klærne mine, gå på skolen for meg.. Vil tro det er lettere å flytte til Brazil eller Nepal for noe sånt. Eventuelt ta en kjapp sjekk på E-bay.
Neida, faktisk er det helt greit å male, har storkost meg med mamma i solveggen med skyggelua på snei og malinga i nesa og sett på noen rydde ut dødsbo samtidig som jeg var livredd for å dette ned av stigen og ned på farmors roser i visshet om at hun hadde blitt mer bekymret for om rosene holdt seg til 17. Mai enn at jeg overlevde fallet. Alt i alt en kos dag! (Seriøst, dette kommer ovenfor som litt småironisk, men det var faktisk veldig hyggelig altså.)
Skulle egentlig bare si at jeg har malt idag og det var helt all right. Hvis du trenger noe malt er det bare å kontakte meg, maler for en billig penge. Tidligere referanser (mormor og farmor) skryter meg opp i skyene. Du skjønner vel sikkert at hvor jeg skal med dette er at jeg trenger cash. TTYL bisjes!
Som bevis på hvor pliktoppfyllende jeg er legger jeg ved et bilde av mitt utmerkede poker-fjes. Dette er fra et tilfeldig familieselskap. Legg merke til at jeg i det hele tatt er på bildet (altså ikke har sneket meg ut bakdøra) og utfører plikten min som barnebarn og sitter pent på plassen min, småprater med gamlinger som "så meg den ene gangen i vogna da jeg var nyfødt, gud som jeg har vokst" og later som jeg er engasjert.
* før daggry - halv ti
fredag 27. april 2012
46 days placed
Akkurat nå er det 102 dager til jeg står på Gardermoen, litt forvirret, gråtkvalt, kvalm og ikke minst livredd og utrolig glad på en gang. Jeg tenker ofte jeg ikke skal blogge så mye om USA, men det er tross alt det bloggen er til. Å få ut alt så folk slipper å høre på. Å høre blir som oftest tvang, men å lese er helt frivillig. Back to the case.
Hundre-og-to dager. Jeg er enda over hundre, men om et par tre dager har jeg brått et tosifret tall å forholde meg til. Jeg har vært på fire-sifret, jeg har vært flere år på tre-sifret. Brått står jeg her med to. Med tre måneder igjen til å klemme ihjel alt og alle jeg er glad i er det litt nervepirrende.
Uansett hvordan man ser på det føles det ganske kjedelig å vente for tiden. Det er lite som skjer, lite man hører og lite å foreta seg. Skoleåret nærmer seg en sikker slutt med femti-åtte dager igjen. Jeg er ikke av typen som trekker fra helger og fridager - jeg er ganske realistisk sånn sett. Så egentlig kan du vel trekke fra de fleste dagene og skrive det på tapetet istedet.
Hva skal jeg foreta meg? Ikke så mye egentlig. Vente.
Jeg har i allefall begynt å smått ta kontakt med de jeg skal gå på skole med neste år. Tiden var lang, og et tidsfordriv man kan rote litt med etter man har fått vertsfamilie er en app på Facebook kalt SchoolFeed. Etter tips fra Julie sitter halve utvekslingsgruppa å surrer og skriker spent om å kontakte fremtidige skolekamerater.
Jeg har fått smått med respons og er noenlunde fornøyd med det. Det kunne vært bedre, men hadde noen sendt melding til meg helt tilfeldig og spurt om jeg var avgangselev på Frederik II 2014 hadde jeg også følt at jeg ble satt i en presset situasjon, muligens til å bli venn med vedkommende. Godt forståelig at noen av dem ikke svarer..
Eksamen nærmer seg. Hvis jeg er en av de uheldige å kommer opp krysser jeg i allefall fingrene for matte. Det er da grenser for hvor vanskelig det er å få en god karakter i praktisk matematikk. Spurt rådgiver om time også, så vi får se hva det blir til. Lista med fag jeg fikk fra Putnam City North High School er i allefall lang som et godt år. Får vel skrive et innlegg om det også...
Nå for tiden blir det mye politikk, mye skole og mye kos i senga med kakao og bok mens det regner som værst. Kos og sånt, vet dere! Ciao.
onsdag 25. april 2012
Det löser sig
See you there, Dionysos!
Helt ærlig trodde jeg aldri det kom til å bli noe av, men hotell og flyreise er bestilt, avreisedato er lagt til 24. Juni, to dager etter siste skoledag! Så deilig det blir med sol og bading, selv om jeg antagelig kommer til å brenne opp å dø pga medisinene jeg går på.. Egentlig skal jeg jo ikke ut i sola i det hele tatt, men samme får det være!
Antagelig kommer jeg til å brenne opp pga medisinene jeg går på for øyeblikket, men det får bare være. Meningen er jo egentlig at jeg ikke skal ut i solen i det hele tatt, men den som intet våger intet vinner! Hva er det de sier da? No pain, no gain.. Sol og bading står høyest, så i verste fall får jeg vel bare kjøpe meg en liten parasoll eller cowboy-hatt. Setter en tier på cowboy-hatten altså, men kjenner jeg meg selv rett blir stråhatten med sånn for sikkerhetsskyld. For oss som blir solbrent bare vi tenker på sol er nok solfaktor 30 og hatt en god ting.. (Det er nå jeg selvfølgelig tenker på hvor flott det blir med et år i Oklahoma som har sol i gjennomsnitt 68% av året...)
Jeg kommer hjem 8. Juli, nøyaktig en mnd før jeg reiser til mitt kjære nye hjemland! Det vil si jeg omtrent ikke rekker å pakke ut av kofferten, vaske tøyet, for så begynne å tenke på å pakke igjen. Jeg må innrømme det føles greit å være borte de første ukene av sommerferien, i hovedsak for å få tiden til å gå. For meg føles ferien evig lang hvert år, alle er bortreist og det er minimalt å finne på. Været i Fredrikstad er ikke akkurat så mye å skryte av heller, så et par strandturer i løpet av året er ganske bra jobba.
I fjor sommer ventet jeg på søknaden. Det er omtrent et år siden jeg hadde intervju, det er over et år siden jeg søkte, og det nærmer seg et halvt år siden jeg sendte inn søknaden.. Tiden er relativ, den raser forbi, samtidig som den snegler. I fjor tror jeg nemlig snegler kunne slått tiden når det kom til fart. Uansett, to uker med Sara på Rhodos er det ingenting feil med! (Ok, det var sterkt underdrevet, jeg gleder meg rundt jorda og uendelig tilbake igjen)
Jeg er klar i allefall!
Helt ærlig trodde jeg aldri det kom til å bli noe av, men hotell og flyreise er bestilt, avreisedato er lagt til 24. Juni, to dager etter siste skoledag! Så deilig det blir med sol og bading, selv om jeg antagelig kommer til å brenne opp å dø pga medisinene jeg går på.. Egentlig skal jeg jo ikke ut i sola i det hele tatt, men samme får det være!
Antagelig kommer jeg til å brenne opp pga medisinene jeg går på for øyeblikket, men det får bare være. Meningen er jo egentlig at jeg ikke skal ut i solen i det hele tatt, men den som intet våger intet vinner! Hva er det de sier da? No pain, no gain.. Sol og bading står høyest, så i verste fall får jeg vel bare kjøpe meg en liten parasoll eller cowboy-hatt. Setter en tier på cowboy-hatten altså, men kjenner jeg meg selv rett blir stråhatten med sånn for sikkerhetsskyld. For oss som blir solbrent bare vi tenker på sol er nok solfaktor 30 og hatt en god ting.. (Det er nå jeg selvfølgelig tenker på hvor flott det blir med et år i Oklahoma som har sol i gjennomsnitt 68% av året...)
Jeg kommer hjem 8. Juli, nøyaktig en mnd før jeg reiser til mitt kjære nye hjemland! Det vil si jeg omtrent ikke rekker å pakke ut av kofferten, vaske tøyet, for så begynne å tenke på å pakke igjen. Jeg må innrømme det føles greit å være borte de første ukene av sommerferien, i hovedsak for å få tiden til å gå. For meg føles ferien evig lang hvert år, alle er bortreist og det er minimalt å finne på. Været i Fredrikstad er ikke akkurat så mye å skryte av heller, så et par strandturer i løpet av året er ganske bra jobba.
I fjor sommer ventet jeg på søknaden. Det er omtrent et år siden jeg hadde intervju, det er over et år siden jeg søkte, og det nærmer seg et halvt år siden jeg sendte inn søknaden.. Tiden er relativ, den raser forbi, samtidig som den snegler. I fjor tror jeg nemlig snegler kunne slått tiden når det kom til fart. Uansett, to uker med Sara på Rhodos er det ingenting feil med! (Ok, det var sterkt underdrevet, jeg gleder meg rundt jorda og uendelig tilbake igjen)
Jeg er klar i allefall!
mandag 23. april 2012
Hjelp meg da!!
Dere skjønner, for tiden drømmer jeg om dette:
Sandstrender, kjekke gutter, sol, god mat, late morgener på hotellet og sene kvelder i handlegater med jalla-jalla og slibrige menn med en selgerteknikk som gjerne går ut på å ta meg til gissel og nekte å slippe meg løs før jeg har kjøpt noe for hver eneste krone lommeboka en gang hadde.
Da gleden nesten ble for mye bestemte Explorius-Mariann å trampe i planene mine. Indirekte slo hun meg vel i ansiktet med det visumet jeg enda ikke har. Å planlegge ferie før USA er jo som å legge et puslespill, og ikke er organisasjonene særlig villige til å hjelpe deg med dette, og det eneste de sier er "Vi får DS-2019 en gang i Mai eller Juni, og da kan du søke visum"... Ja, det hjalp jo meg sinnssykt mye, du!
Av en eller annen grunn legger Explorius seg på gulvet og skriker hver gang jeg spør et teknisk spørsmål angående f.eks visum eller avreise. Ikke har de hørt noe og ikke vet de noe og det eneste man kan gjøre er å vente. Så det ble til at jeg etter et par irriterte timer sendte en e-post til den Amerikanske ambassaden selv, og fikk svar på spørsmålet mitt.
Jeg kan reise på ferie. Explorius da, hva er det dere surrer med?
Tydeligvis er det ikke verre enn å søke visum men ta med det passet hjem igjen, reise på ferie og levere det tilbake når du er hjemme igjen. Takk, Explorius, dette har jo bare bekymret meg i sikkert fem år.. Greit at ambassaden svarer på spørsmål da, søte og vennlige er de!
I allefall: Score!
Sandstrender, kjekke gutter, sol, god mat, late morgener på hotellet og sene kvelder i handlegater med jalla-jalla og slibrige menn med en selgerteknikk som gjerne går ut på å ta meg til gissel og nekte å slippe meg løs før jeg har kjøpt noe for hver eneste krone lommeboka en gang hadde.
Da gleden nesten ble for mye bestemte Explorius-Mariann å trampe i planene mine. Indirekte slo hun meg vel i ansiktet med det visumet jeg enda ikke har. Å planlegge ferie før USA er jo som å legge et puslespill, og ikke er organisasjonene særlig villige til å hjelpe deg med dette, og det eneste de sier er "Vi får DS-2019 en gang i Mai eller Juni, og da kan du søke visum"... Ja, det hjalp jo meg sinnssykt mye, du!
Av en eller annen grunn legger Explorius seg på gulvet og skriker hver gang jeg spør et teknisk spørsmål angående f.eks visum eller avreise. Ikke har de hørt noe og ikke vet de noe og det eneste man kan gjøre er å vente. Så det ble til at jeg etter et par irriterte timer sendte en e-post til den Amerikanske ambassaden selv, og fikk svar på spørsmålet mitt.
Jeg kan reise på ferie. Explorius da, hva er det dere surrer med?
Tydeligvis er det ikke verre enn å søke visum men ta med det passet hjem igjen, reise på ferie og levere det tilbake når du er hjemme igjen. Takk, Explorius, dette har jo bare bekymret meg i sikkert fem år.. Greit at ambassaden svarer på spørsmål da, søte og vennlige er de!
I allefall: Score!
søndag 15. april 2012
Å snakke med vertsen...
Jeg må innrømme at det innlegget her har vært vanskelig å formulere, så ta det med en klype salt. Er det noe jeg burde fått for det året her er det nemlig ikke stipend, men støttekontakt. Here we go.
Av en eller annen grunn var jeg en av de som så frem til Skyping med vertsfamilien. Koselig, skulle det bli. Skikkelig familieprat. Med mas om ditten og datten, og skole, ting vi skulle gjøre, så skulle dette bli tidenes samtale. Den jeg hadde sett frem til i årevis. Den éne samtalen som skulle definere fordommene for resten av året.
En sen kveld tok jeg den smarte avgjørelsen ved å spørre vertsfamilien om de hadde anledning til å Skype. Til mitt forsvar var det både sent og jeg var under et visst sukker-rush. Jeg kan også legge meg langflat før jeg får dette i fleisen: dere hadde rett. Jeg bør lære meg å tenke før jeg prater.
Gud hvor kleint det var.
Et par sekunder etter jeg hadde knotet litt med meg selv og fått meg til å spørre om de hadde mulighet angret jeg som jeg ikke hadde gjort annet. Kom jeg til å drite meg ut på engelsken? Hvordan så jeg ut? Hvordan ser de ut? Har vi noe å snakke om egentlig? Hvordan skal jeg si hadet?
Så var brått tiden der. Der vertsmor la meg til på Skype under navnet toddandchristy2012 (de fikk seg Skype bare for å snakke med meg), og jeg sitter og hyler ved siden av Sara som ikke skjønner helt hva jeg holder på med.. Faen. Sminka var fra dagen før, håret var fett og digg, klokken var halv fem på morningen og jeg var strengt talt ikke i prate-humør lenger. Så ringte de da. Koselig det, for all del.
Hovedproblemet mitt der og da var jo så klart at lyden deres falt ut. Ikke nå-og-da, ikke her-og-der, men hele tiden. Det er visst få som kan se for seg den pinlige stillheten hvor du ser at munnen deres beveger seg, men lyden er det som så med. I sikkert tyve minutter var halvparten av samtalen om at lyden deres datt ut, å legge på, og å ringe opp. Til slutt fikk jeg ringt fra Saras pc som i allefall var litt mer vennlig, selv om de datt ut nå og da der også.
Alt i alt var de verdens søteste mennesker, men det med lyden følte jeg ødela hele min potensielle fremtid som utvekslingsstudent. Legg merke til at her smurte jeg kanskje litt vel på. Alikevel var det såpass pinlig at jeg følte for å spidde meg selv med den istappen Paradise-Alina driver å leker med i hver eneste Paradise-Hotel intro.
Har så vidt pratet med vertsen etter denne ekstremt pinlige opplevelsen for en liten stund siden. Det at det ikke virker like ille her er at den smerten jeg følte innvendig i skam ikke kan uttrykkes i ord. Har unngått å blogge om det, men vil tross alt kunne se tilbake på det her å le også...
Forresten...... Nå kan dere lure! Stay tuned:
* duckface bildet er i hovedsak dedikert til dere som irriterer dere over akkurat dette. lager så mye andefjes som jeg vil.
Av en eller annen grunn var jeg en av de som så frem til Skyping med vertsfamilien. Koselig, skulle det bli. Skikkelig familieprat. Med mas om ditten og datten, og skole, ting vi skulle gjøre, så skulle dette bli tidenes samtale. Den jeg hadde sett frem til i årevis. Den éne samtalen som skulle definere fordommene for resten av året.
En sen kveld tok jeg den smarte avgjørelsen ved å spørre vertsfamilien om de hadde anledning til å Skype. Til mitt forsvar var det både sent og jeg var under et visst sukker-rush. Jeg kan også legge meg langflat før jeg får dette i fleisen: dere hadde rett. Jeg bør lære meg å tenke før jeg prater.
Gud hvor kleint det var.
Et par sekunder etter jeg hadde knotet litt med meg selv og fått meg til å spørre om de hadde mulighet angret jeg som jeg ikke hadde gjort annet. Kom jeg til å drite meg ut på engelsken? Hvordan så jeg ut? Hvordan ser de ut? Har vi noe å snakke om egentlig? Hvordan skal jeg si hadet?
Så var brått tiden der. Der vertsmor la meg til på Skype under navnet toddandchristy2012 (de fikk seg Skype bare for å snakke med meg), og jeg sitter og hyler ved siden av Sara som ikke skjønner helt hva jeg holder på med.. Faen. Sminka var fra dagen før, håret var fett og digg, klokken var halv fem på morningen og jeg var strengt talt ikke i prate-humør lenger. Så ringte de da. Koselig det, for all del.
Hovedproblemet mitt der og da var jo så klart at lyden deres falt ut. Ikke nå-og-da, ikke her-og-der, men hele tiden. Det er visst få som kan se for seg den pinlige stillheten hvor du ser at munnen deres beveger seg, men lyden er det som så med. I sikkert tyve minutter var halvparten av samtalen om at lyden deres datt ut, å legge på, og å ringe opp. Til slutt fikk jeg ringt fra Saras pc som i allefall var litt mer vennlig, selv om de datt ut nå og da der også.
Alt i alt var de verdens søteste mennesker, men det med lyden følte jeg ødela hele min potensielle fremtid som utvekslingsstudent. Legg merke til at her smurte jeg kanskje litt vel på. Alikevel var det såpass pinlig at jeg følte for å spidde meg selv med den istappen Paradise-Alina driver å leker med i hver eneste Paradise-Hotel intro.
Har så vidt pratet med vertsen etter denne ekstremt pinlige opplevelsen for en liten stund siden. Det at det ikke virker like ille her er at den smerten jeg følte innvendig i skam ikke kan uttrykkes i ord. Har unngått å blogge om det, men vil tross alt kunne se tilbake på det her å le også...
Forresten...... Nå kan dere lure! Stay tuned:
* duckface bildet er i hovedsak dedikert til dere som irriterer dere over akkurat dette. lager så mye andefjes som jeg vil.
søndag 8. april 2012
Utvekslingsutfordring
Hvor skal du dra på utveksling?
Oklahoma City, Oklahoma, USA!
Hvilken organisasjon reiser du med?
Explorius her i Norge med CETUSA som underorganisasjon.
Explorius her i Norge med CETUSA som underorganisasjon.
Hvor kunne du aller helst tenke deg å ende opp?
Helst hadde jeg endt opp i ei lita bygd i Louisiana eller Tennessee.. Men OKC med 500 000 innbyggere er fader ikke feil det heller!
Helst hadde jeg endt opp i ei lita bygd i Louisiana eller Tennessee.. Men OKC med 500 000 innbyggere er fader ikke feil det heller!
Har du fått familie eller gjort stats/regionsvalg
?Jeg har fått familie i Oklahoma City, Oklahoma! Jeg tok aldri hverken stat/regionsvalg. I min mening burde du ikke dra på utveksling om du finner det nødvendig å velge deg sted. Da kan du heller bli hjemme og flytte akkurat dit du vil senere. Utveksling handler om å bo i et heeelt ukjent miljø. Hvis du alikevel skal velge hvor du skall bo kan du også la være.
?Jeg har fått familie i Oklahoma City, Oklahoma! Jeg tok aldri hverken stat/regionsvalg. I min mening burde du ikke dra på utveksling om du finner det nødvendig å velge deg sted. Da kan du heller bli hjemme og flytte akkurat dit du vil senere. Utveksling handler om å bo i et heeelt ukjent miljø. Hvis du alikevel skal velge hvor du skall bo kan du også la være.
Skal du på forberedelsesleir?
Yes! Tre dager i New York før jeg tar turen til Oklahoma!
Hva gleder du deg mest til?
Møte familieeeen! Og få meg venner. Hehe.
Møte familieeeen! Og få meg venner. Hehe.
Hva gruer du deg mest til?
Første skoledag, å møte vertssøster, å reise fra mamma og pappa, og så klart å reise hjem fra USA.
Første skoledag, å møte vertssøster, å reise fra mamma og pappa, og så klart å reise hjem fra USA.
Kunne du tenke deg å prøve en ny sport?
Haha, jaa! Sto lenge og vurderte f.eks Track & Field (Nå skal det sies at jeg har hatt flere år på å vurdere dette), volleyball, cross country osv.. Men jeg har landa på Cross Country og skal nå bli årets løpe-jente!
Hva kommer du til å savne mest?
Mamma. pappa, Markus og Jacob! Og såklart bestemødre, tanter og onkler! Så kommer så klart alle andre (Sånn Herman, Kevin, Mays, Marcus++). Norsk mat kanskje, ikke minst sunn mat! Vertsfamilien er nemlig veldig glad i å spise fast-food.. Det positive er at jeg muligens får refundert tilbake-billetten da jeg bare ruller til New York og flyter hjem! Penger spart er penger tjent!
Mamma. pappa, Markus og Jacob! Og såklart bestemødre, tanter og onkler! Så kommer så klart alle andre (Sånn Herman, Kevin, Mays, Marcus++). Norsk mat kanskje, ikke minst sunn mat! Vertsfamilien er nemlig veldig glad i å spise fast-food.. Det positive er at jeg muligens får refundert tilbake-billetten da jeg bare ruller til New York og flyter hjem! Penger spart er penger tjent!
Skal du på en arrangert tur med organisasjonen?
Tenker jeg tar meg en tur til Hawaii med alle Nordmennene!
Tenker jeg tar meg en tur til Hawaii med alle Nordmennene!
Nevn et par steder du kunne tenke deg å besøke i landet ditt:
Honolulu, Chicago, Memphis, Tallahassee, Shreveport, Montgomery, Las Vegas, Sacramento, Seattle.. You name it!
Tror du dette blir et bra år?
Det kan nå godt være! Wheey.
fredag 6. april 2012
Runner-girl
Først og fremst vil jeg anbefale å sette på "eye of the tiger" for å komme i stemning for dette innlegget. Jeg vil også si det er lurt å sette seg ned, slik at jeg ikke står ansvarlig for potensielle hjerteinfarkt. Takk.
Den dagen jeg endelig setter mine bein på Ephraim familiens plen er det ikke mer å gjøre enn å gå inn, snøre på løpeskoene og dukke opp på Coach Beale's løpebane. Jeg skal nemlig begynne på Cross Country, eller som vi sier på godt Norsk, løping. Allerede her forventer jeg at minst halvparten har gitt seg hen over i sjokk.
Helt ærlig sto det mellom Track & Field (friidrett) og Cross Country (løping), og ettersom friidrett er mange ting jeg ikke behersker (kasting av baller, høydehopp++), og løping er én ting jeg suger på fant jeg ut at løping var smålig sikkert. Om ikke hele leserskaren min har pådratt seg hjerteinfarkt innen nå, får jeg antageligvis et selv etter mine ti første løpte meter.
Men ærlig talt, dette får nå gå bra! Jeg må innrømme jeg er farlig glad i søppelmat, så kanskje denne løpingen er for det beste. Et år i USA er ikke akkurat den beste behandlingen av kroppen!
Her skulle jeg egentlig ha et løpebilde av meg selv, men jeg har vel strengt talt aldri løpt en eneste meter i hele mitt liv. Jeg kan strekke meg til litt vill og hemningsløs jogging om jeg f.eks står i fare for ikke å rekke et fly. Utenom det... Ja... Nei. Dette blir spennende.
Mammas reaksjon..? "Haha, nei, seriøst, hva skal du begynne på?" Tilliten er virkelig stor her i huset.
Jeg har pratet med Coach Beale, og jeg er gledelig velkommen. Så da løper vi da!
Gr8...
Den dagen jeg endelig setter mine bein på Ephraim familiens plen er det ikke mer å gjøre enn å gå inn, snøre på løpeskoene og dukke opp på Coach Beale's løpebane. Jeg skal nemlig begynne på Cross Country, eller som vi sier på godt Norsk, løping. Allerede her forventer jeg at minst halvparten har gitt seg hen over i sjokk.
Helt ærlig sto det mellom Track & Field (friidrett) og Cross Country (løping), og ettersom friidrett er mange ting jeg ikke behersker (kasting av baller, høydehopp++), og løping er én ting jeg suger på fant jeg ut at løping var smålig sikkert. Om ikke hele leserskaren min har pådratt seg hjerteinfarkt innen nå, får jeg antageligvis et selv etter mine ti første løpte meter.
Men ærlig talt, dette får nå gå bra! Jeg må innrømme jeg er farlig glad i søppelmat, så kanskje denne løpingen er for det beste. Et år i USA er ikke akkurat den beste behandlingen av kroppen!
Her skulle jeg egentlig ha et løpebilde av meg selv, men jeg har vel strengt talt aldri løpt en eneste meter i hele mitt liv. Jeg kan strekke meg til litt vill og hemningsløs jogging om jeg f.eks står i fare for ikke å rekke et fly. Utenom det... Ja... Nei. Dette blir spennende.
Mammas reaksjon..? "Haha, nei, seriøst, hva skal du begynne på?" Tilliten er virkelig stor her i huset.
Jeg har pratet med Coach Beale, og jeg er gledelig velkommen. Så da løper vi da!
Gr8...
onsdag 4. april 2012
Simba
Ny pus i hus! Simba kom på fredag, og skal være hos oss i fire uker. Han har influensa, 40 i feber, og er skikkelig nervøs for tiden stakars. Simba har operert to ganger i tennene, og har derfor veldig vondt og vil ikke spise så mye. Han er flink til å ta medisinene sine, og er flink når han blir børstet! Er det noen som har lyst på Simba er det bare å ta kontakt. Blir omplassert via dyrebeskyttelsen. Skikkelig kosepus med godt humør!
søndag 1. april 2012
To do:
Sende inn karakterkort for termin 2
Rydde i klesskapet (kaste)
Ta de siste vaksinene (24.05.12)
Kjøpe gave til vertsfamilien
Printe ut Norsk læreplan-mål
Søke visum, skaffe DS2019
Bestille time på Ambassaden
Skaffe forhåndsgodkjennelse fra skolen
Søke stipend
Ta passbilde som godkjennes av ambassaden
Herregud... Kjør på!
Abonner på:
Innlegg (Atom)