Det er femti dager til jeg reiser til USA, men det eneste jeg klarer å tenke på er at om fire-fem dager ligger jeg på stranden i Ixia med herlige jenter og slikker sol! Etter uker med venting står endelig kofferten klar til å bli overfylt av bikinier, solkrem og en bok eller ti! I allefall blir det flott å tilbringe to uker på Rhodos med herlige mennesker! Det eneste som holder meg litt tilbake er vel at jeg bruker to av mine syv gjenværende uker i Norge vekk fra mamma og pappa.. Så klart et lite skår i gleden. Men alt i alt? Rhodos, her kommer vi! Beware.
Viser innlegg med etiketten tommel opp. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten tommel opp. Vis alle innlegg
mandag 18. juni 2012
4 dagar kvar
Det er femti dager til jeg reiser til USA, men det eneste jeg klarer å tenke på er at om fire-fem dager ligger jeg på stranden i Ixia med herlige jenter og slikker sol! Etter uker med venting står endelig kofferten klar til å bli overfylt av bikinier, solkrem og en bok eller ti! I allefall blir det flott å tilbringe to uker på Rhodos med herlige mennesker! Det eneste som holder meg litt tilbake er vel at jeg bruker to av mine syv gjenværende uker i Norge vekk fra mamma og pappa.. Så klart et lite skår i gleden. Men alt i alt? Rhodos, her kommer vi! Beware.
Klappet og klart
Eeeh. Ja. For å være ærlig var det en utrolig rar følelse jeg fikk når jeg åpnet e-posten fra kontaktpersonen min i dag.
"Hei Nora,
Gratulerer med visum!
Da er det bare pakkingen som gjenstår!
Vennlig hilsen
Nina"
tirsdag 12. juni 2012
IN GOD WE TRUST
I dag har jeg tatt det store steget å søkt visum. Det var en prøvelse med tanke på at det var langt fra like spennende som jeg hadde sett for meg. Det var hverken særlig interessant eller morsomt.
Det å finne frem til den Amerikanske ambassaden var forsåvidt ikke like lett som jeg hadde sett for meg heller, og jeg må nok en gang innrømme at jeg ikke har den retningssansen jeg prøver å skryte på meg fra tid til annen. Uten GPS på iPhonen hadde dette blitt et katastrofeprosjekt fra første minutt. Fra litt på ni led jeg meg igjennom uendelig med tålmodighetsprøver, blant annet timevis med venting utenfor den bygningen de kaller den Amerikanske ambassade.
Det å finne frem til den Amerikanske ambassaden var forsåvidt ikke like lett som jeg hadde sett for meg heller, og jeg må nok en gang innrømme at jeg ikke har den retningssansen jeg prøver å skryte på meg fra tid til annen. Uten GPS på iPhonen hadde dette blitt et katastrofeprosjekt fra første minutt. Fra litt på ni led jeg meg igjennom uendelig med tålmodighetsprøver, blant annet timevis med venting utenfor den bygningen de kaller den Amerikanske ambassade.
Heldigvis gikk en vakt rundt å passet på at vi hadde det bra med et smil rundt munnen, og forsynte oss med paraplyer da Gud plutselig skulle slå lens og informerte oss titt og ofte om situasjonen inne på ambassaden. Uten ham tror jeg at jeg hadde gitt opp etter en førti-minutters tid og gått ned på 7/11 nedi gata og tatt første toget hjem.
I disse velferdstider er visst ikke Amerika-reise særlig spesielt lenger, og slik jeg forsto det satt ca 1/10 av Norges barnefamilier most inne på venterommet for å fikse seg turistvisum så de kan gå med rumpetaske i New York en uke eller to. Da jeg hadde ventet godt over en time begynte jeg å miste tolmodigheten. Den dag jeg blir president av USA skal jeg love dere at turistvisum kan dere igjen få på den lokale politistasjonen. Kors på halsen!
I allefall, etter noe som føltes ut en halv dag med venting utenfor drittgjerdet kom jeg endelig inn i sikkerhetshuset hvor de tok fra meg veska (nyladet iPod, neivel..), sendte meg igjennom metalldetektoren og videre inn på et 15 kvadratmeter stort rom med forvirrede indere og kinesere, og en TV som sendte utelukkende klipp med "America is great" og små filmklipp til dette. Det er da jeg innså at Norge er på ingen måte et land med Nasjonal stolthet i forhold til USA, da dette øyeblikkelig ville blitt oppfattet som brudd på janteloven.
Så der sto jeg, i kø bak et kjærestepar (viktig å vise at man er kjærester altså) og førti andre mennesker for å levere papirene, pengene og passet mitt for så å stå litt mer i kø. Den tykke glassveggen mellom meg og damen i betalingskranke 1. hjalp ikke særlig på hvor trøtt jeg var, og jeg klarte å spørre "hæ?" sikkert fire ganger. Jeg skylder på at høytaleren fra hennes side ikke var særlig raus på volum. I allefall fikk jeg levert fra meg DS-2019, SEVIS-kvitteringen, pass og penger, og fikk beskjed om å trekke kølapp, likt som de 140 inderene bak meg.
Heldig som jeg var fikk jeg nr 55. Siden det hadde vært evigmange mennesker før meg kunne det da umulig være så lenge til det var min tur. Joda, for telleren sto nemlig på 40 den. Så var det tide for kaffepause. Deretter bytte av personal. Så måtte de jammen hente seg litt kaffe de også, og sette seg ordentlig til rette i stolen, lese litt papirer og ellers kose seg. Etter 20 minutter var vi i allefall på 42.
Endelig var det min tur til å gå til damen i skranke 2. etter ca en times venting, og jeg tok fingeravtrykk og småpratet litt med henne. Så sto enda en halv time med venting for tur, før jeg da beveget meg til damen i skranke 3. hvor en solstråle satt og spurte meg om jeg gledet meg og om hvor jeg skulle hen, og hvorvidt jeg hadde snakket med vertsfamilien. I tillegg kom det klassiske spørsmålet om jeg var terrorist, men det har jeg strengt talt svart på før, og sa "nei" denne gangen også.
"Well, your Visa application is approved" sa hun, satt et stempel på søknaden min og sa at visumet kom i posten så fort som mulig... Var det alt? Eh..
"Well, your Visa application is approved" sa hun, satt et stempel på søknaden min og sa at visumet kom i posten så fort som mulig... Var det alt? Eh..
Så løp jeg fra ambassaden og helt til Oslo S bare for å se toget mitt gå fra meg det sekundet jeg satt mine bein på perrongen.. Så da kjøpte jeg boller, hørte litt på musikk og drakk is-latte før jeg var litt med en utvekslings-kompis til neste tog gikk. Det var forsåvidt mye koseligere enn hele ambassadebesøket til sammen, bortsettfra dame i skranke nr 3, da, hun var ganske hyggelig hun også.
Forresten, nevnte jeg at jeg sto opp 06:00 for å rekke denne driten? Nei.
Forresten, nevnte jeg at jeg sto opp 06:00 for å rekke denne driten? Nei.
tirsdag 29. mai 2012
Kjære flotte utvekslingsstudenter
Om få uker gir vi våre siste klemmer mens vi sloss mot tårene som strømmer på. Vi sier "på gjensyn" til våre venner, og at vi sees igjen. Innerst inne vet vi at vi er hjemme før vi vet ordet av det, men et år er lenge når man skal bo på andre siden av jorden, hundrevis av mil unna alt vi elsker.
Vi pakker ned det viktigste, noe gis bort, noe legges igjen og annet kastes som en del av den Norske hverdagen. Søppelsekk på eske på koffert blir fylt opp av små deler av livet, noe følger oss videre, annet lar vi være igjen. Vi går over kofferten hundre ganger for å ikke glemme noe. Bunken med papirer som skal slippe oss igjennom innvandringsmyndighetene virker truende.
De som en gang bare var et navn på et papir står nå å venter på oss i en by langt borte. De blir våre fremtidige foreldre. Et sett ekstraforeldre som skal støtte oss videre på ferden i et ukjent land – som skal stå parat når vi kjemper side om side med hjemlengsel, kultursjokk og nye regler vi ikke kan fatte å begripe. Et nytt rom står klart på andre siden av verden, bare for oss. En ny seng å gjøre vår, en ny kommode å sette bildene våre på.
Ettersom avreise nærmer seg besøker vi stamstedene en siste gang. Vi besøker stedene vi har vært alle år tidligere for å forsikre oss om at det står der når vi kommer hjem. Vi gjør alt en siste gang - for minnenes skyld. Selv om det er vondt.
Den siste natten i Norsk seng er avgjørende. Prosessen vi har vært igjennom månedene – ukene – dagene før har endelig gitt avkastning. Vi kutter båndene til alt vi kjenner, og flyr. Ut i verden.
Snart sitter vi alle på flyplassen og venter. Noen sammen, noen alene, felles er at alle er i samme situasjon. Venter på et fly som skal ta oss til vår fremtidige hjemby. En by som skal bli vår, en skole, ett sett med venner og alt som skal skape et fantastisk år.
Hvor lang tid tar det før vi får det første sjokket? Hvor lang tid tar det før alt vi ønsker er å dra hjem til sikkerheten? Alt er annerledes og ting føles fremmed, ingen ting er på plass, du kjenner ingen.
Men vi klarer oss. Vi reiser, vi er sterke.
Om få uker tar vi bildene våre ned fra veggene, pakker klærne, og reiser. Om bare få uker henger vi bildene tilbake opp – på en annen vegg, pakker ut klærne i en annen kommode og gjør oss hjemme. Om få uker har alt vi har kjempet for, grått for, gledet oss til og ikke minst gruet oss til blitt realitet.
Om få uker starter vi reisen. Jeg er så stolt, og jeg føler meg helt sinnssyk.
Vi pakker ned det viktigste, noe gis bort, noe legges igjen og annet kastes som en del av den Norske hverdagen. Søppelsekk på eske på koffert blir fylt opp av små deler av livet, noe følger oss videre, annet lar vi være igjen. Vi går over kofferten hundre ganger for å ikke glemme noe. Bunken med papirer som skal slippe oss igjennom innvandringsmyndighetene virker truende.De som en gang bare var et navn på et papir står nå å venter på oss i en by langt borte. De blir våre fremtidige foreldre. Et sett ekstraforeldre som skal støtte oss videre på ferden i et ukjent land – som skal stå parat når vi kjemper side om side med hjemlengsel, kultursjokk og nye regler vi ikke kan fatte å begripe. Et nytt rom står klart på andre siden av verden, bare for oss. En ny seng å gjøre vår, en ny kommode å sette bildene våre på.
Ettersom avreise nærmer seg besøker vi stamstedene en siste gang. Vi besøker stedene vi har vært alle år tidligere for å forsikre oss om at det står der når vi kommer hjem. Vi gjør alt en siste gang - for minnenes skyld. Selv om det er vondt.
Den siste natten i Norsk seng er avgjørende. Prosessen vi har vært igjennom månedene – ukene – dagene før har endelig gitt avkastning. Vi kutter båndene til alt vi kjenner, og flyr. Ut i verden.
Snart sitter vi alle på flyplassen og venter. Noen sammen, noen alene, felles er at alle er i samme situasjon. Venter på et fly som skal ta oss til vår fremtidige hjemby. En by som skal bli vår, en skole, ett sett med venner og alt som skal skape et fantastisk år.
Hvor lang tid tar det før vi får det første sjokket? Hvor lang tid tar det før alt vi ønsker er å dra hjem til sikkerheten? Alt er annerledes og ting føles fremmed, ingen ting er på plass, du kjenner ingen.
Men vi klarer oss. Vi reiser, vi er sterke.
Om få uker tar vi bildene våre ned fra veggene, pakker klærne, og reiser. Om bare få uker henger vi bildene tilbake opp – på en annen vegg, pakker ut klærne i en annen kommode og gjør oss hjemme. Om få uker har alt vi har kjempet for, grått for, gledet oss til og ikke minst gruet oss til blitt realitet.
Om få uker starter vi reisen. Jeg er så stolt, og jeg føler meg helt sinnssyk.
tirsdag 22. mai 2012
onsdag 9. mai 2012
90 days to make everything count before I'm gone
Snart er skoleåret ferdig, med bare fjorten gjenstående skoledager på planen! Skolen min opererer nemlig slik at vi har timer på 60 minutter isteden for 45, noe som igjen gjør at vi sparer inn en god del tid i løpet av året. Vi går til uoffisiell ferie 1. Juni, og må komme på skolen tre dager i løpet av juni - to for å trekke til eksamen, og én for å få årets karakterkort. Allerede før første juni får vi en del fri - min avdeling har tre-fire dager hvor det ikke er undervisning her pga. eksamen, så da blir det å sove lenge de dagene også! For å gjøre det enda litt bedre burde solen titte frem, men når jeg tenker over det er det muligens litt mye å be om da jeg ikke kan få i pose og sekk. (Skulle ønske det..) I mellomtiden får vi krysse fingrene for at jeg ikke kommer opp i eksamen, men skjer ulykken klarer jeg nok det også.
I dag er det terror-dag på Frederik II VGS, og alle førsteklassingene går med et ekstra øye i nakken.. Jo nærmere det er til syttende mai, jo verre blir russen. Jeg derimot tar det helt med ro. Jeg er verken bekjent av russen her på skolen (litt bevisst det der..) eller ginger, så jeg tror jeg står ganske trygt i en ellers gal hverdag. En russeknute hos oss er nemlig å "slukke brannen" på rødhårede, så det sier seg selv at mange har tatt på seg lue i dag i håp om ikke å bli dynka ned. Trenger man dynk er det jo bare å gå ut døra. Dritt lei regn. Fikk forsåvidt øye på en som hadde farget håret også, sånn for sikkerhetens skyld.. Genialt!
Jeg nyter livet for tiden, mine "siste" dager i Norge, selv om fingrene ikke akkurat løper over tastaturet for å fortelle om det. Det blir alt for mye USA-prat når det faktisk ikke er noe å prate om. Jeg har ikke snakket med vertsfamilien på ca. en mnd da de ikke svarer på e-postene mine. Jeg prøver å bite det i meg, men det føles ikke særlig kult. Tidligere har vertsmor svart på e-postene mine innen maks et par dager, bortsett fra når de var på ferie. Jeg vet de ikke er på ferie, og det gjør meg litt stressa. Hva jeg er redd for er at de har trukket seg som vertsfamilie, men da antar jeg at jeg ville hørt noe fra Explorius innen nå. Vi får bare håpe at de svarer snart, så jeg slipper å være så himla paranoid! Skal jeg noen gang havne på mental-institusjon er det nå! Å, Gud.. Vi satser på at det ordner seg!
mandag 30. april 2012
Det skulle du ikke trodd
... 99 dager til USA og under hundre!
I den anledning må jeg innrømme jeg har vært treg på linkingen her på bloggen, så hvis du ønsker å bli linket legger du igjen fullt navn og link til bloggen din.
I den anledning må jeg innrømme jeg har vært treg på linkingen her på bloggen, så hvis du ønsker å bli linket legger du igjen fullt navn og link til bloggen din.
lørdag 28. april 2012
Malemeistaren
I det jeg så dagens lys etter en litt dramatisk episode hvor jeg hadde banet meg ut av min mors fødselskanal tok jeg også på meg en hel del ansvar. Ikke bare var det nok med å skulle være en pliktoppfyllende skjønn datter for mine foreldre, for jammen skulle jeg være barnebarn, tantebarn, kusine, venn, kjæreste og alt mulig annet for mennesker som dukket opp på min vei også. Jammen sa jeg smør!
I den anledning gjør jeg selvfølgelig så godt jeg kan innenfor rimelighetens grenser. Visse verv står i alle fall høyere enn andre, hvor jeg er livredd for å svikte. Neida, jeg kunne ikke sviktet om jeg hadde villet en gang. Jeg er nok ikke alltid flink til å rydde etter meg eller å gjøre som mamma sier, men er det noen som har den usynlige pisken oppetter ryggen min er det farmor! Pisken laget av varm kjærlighet og en god del mat, så klart.
Derfor har jeg stått opp før daggry* for å stå ute i kulda med en hele Niagara på vei ut en takrenne over hodet og malt hus. Gud hvor mye hus den dama har. Gud hvor mange vafler jeg spiste. Gud hvor mye mat jeg ble pressa i. Gud hvor godt det er.
Når jeg tenker meg om er det ganske logisk å produsere avkom siden slavedrift ikke lenger er lovlig. Er nesten så jeg vurderer å kaste "Nora i USA" i søpla og starte på scratch med "16 år og alenemamma"! Tenk, noen som kan rydde rommet mitt, vaske klærne mine, gå på skolen for meg.. Vil tro det er lettere å flytte til Brazil eller Nepal for noe sånt. Eventuelt ta en kjapp sjekk på E-bay.
Neida, faktisk er det helt greit å male, har storkost meg med mamma i solveggen med skyggelua på snei og malinga i nesa og sett på noen rydde ut dødsbo samtidig som jeg var livredd for å dette ned av stigen og ned på farmors roser i visshet om at hun hadde blitt mer bekymret for om rosene holdt seg til 17. Mai enn at jeg overlevde fallet. Alt i alt en kos dag! (Seriøst, dette kommer ovenfor som litt småironisk, men det var faktisk veldig hyggelig altså.)
Skulle egentlig bare si at jeg har malt idag og det var helt all right. Hvis du trenger noe malt er det bare å kontakte meg, maler for en billig penge. Tidligere referanser (mormor og farmor) skryter meg opp i skyene. Du skjønner vel sikkert at hvor jeg skal med dette er at jeg trenger cash. TTYL bisjes!
Som bevis på hvor pliktoppfyllende jeg er legger jeg ved et bilde av mitt utmerkede poker-fjes. Dette er fra et tilfeldig familieselskap. Legg merke til at jeg i det hele tatt er på bildet (altså ikke har sneket meg ut bakdøra) og utfører plikten min som barnebarn og sitter pent på plassen min, småprater med gamlinger som "så meg den ene gangen i vogna da jeg var nyfødt, gud som jeg har vokst" og later som jeg er engasjert.
* før daggry - halv ti
fredag 27. april 2012
46 days placed
Akkurat nå er det 102 dager til jeg står på Gardermoen, litt forvirret, gråtkvalt, kvalm og ikke minst livredd og utrolig glad på en gang. Jeg tenker ofte jeg ikke skal blogge så mye om USA, men det er tross alt det bloggen er til. Å få ut alt så folk slipper å høre på. Å høre blir som oftest tvang, men å lese er helt frivillig. Back to the case.
Hundre-og-to dager. Jeg er enda over hundre, men om et par tre dager har jeg brått et tosifret tall å forholde meg til. Jeg har vært på fire-sifret, jeg har vært flere år på tre-sifret. Brått står jeg her med to. Med tre måneder igjen til å klemme ihjel alt og alle jeg er glad i er det litt nervepirrende.
Uansett hvordan man ser på det føles det ganske kjedelig å vente for tiden. Det er lite som skjer, lite man hører og lite å foreta seg. Skoleåret nærmer seg en sikker slutt med femti-åtte dager igjen. Jeg er ikke av typen som trekker fra helger og fridager - jeg er ganske realistisk sånn sett. Så egentlig kan du vel trekke fra de fleste dagene og skrive det på tapetet istedet.
Hva skal jeg foreta meg? Ikke så mye egentlig. Vente.
Jeg har i allefall begynt å smått ta kontakt med de jeg skal gå på skole med neste år. Tiden var lang, og et tidsfordriv man kan rote litt med etter man har fått vertsfamilie er en app på Facebook kalt SchoolFeed. Etter tips fra Julie sitter halve utvekslingsgruppa å surrer og skriker spent om å kontakte fremtidige skolekamerater.
Jeg har fått smått med respons og er noenlunde fornøyd med det. Det kunne vært bedre, men hadde noen sendt melding til meg helt tilfeldig og spurt om jeg var avgangselev på Frederik II 2014 hadde jeg også følt at jeg ble satt i en presset situasjon, muligens til å bli venn med vedkommende. Godt forståelig at noen av dem ikke svarer..
Eksamen nærmer seg. Hvis jeg er en av de uheldige å kommer opp krysser jeg i allefall fingrene for matte. Det er da grenser for hvor vanskelig det er å få en god karakter i praktisk matematikk. Spurt rådgiver om time også, så vi får se hva det blir til. Lista med fag jeg fikk fra Putnam City North High School er i allefall lang som et godt år. Får vel skrive et innlegg om det også...
Nå for tiden blir det mye politikk, mye skole og mye kos i senga med kakao og bok mens det regner som værst. Kos og sånt, vet dere! Ciao.
onsdag 25. april 2012
Det löser sig
See you there, Dionysos!
Helt ærlig trodde jeg aldri det kom til å bli noe av, men hotell og flyreise er bestilt, avreisedato er lagt til 24. Juni, to dager etter siste skoledag! Så deilig det blir med sol og bading, selv om jeg antagelig kommer til å brenne opp å dø pga medisinene jeg går på.. Egentlig skal jeg jo ikke ut i sola i det hele tatt, men samme får det være!
Antagelig kommer jeg til å brenne opp pga medisinene jeg går på for øyeblikket, men det får bare være. Meningen er jo egentlig at jeg ikke skal ut i solen i det hele tatt, men den som intet våger intet vinner! Hva er det de sier da? No pain, no gain.. Sol og bading står høyest, så i verste fall får jeg vel bare kjøpe meg en liten parasoll eller cowboy-hatt. Setter en tier på cowboy-hatten altså, men kjenner jeg meg selv rett blir stråhatten med sånn for sikkerhetsskyld. For oss som blir solbrent bare vi tenker på sol er nok solfaktor 30 og hatt en god ting.. (Det er nå jeg selvfølgelig tenker på hvor flott det blir med et år i Oklahoma som har sol i gjennomsnitt 68% av året...)
Jeg kommer hjem 8. Juli, nøyaktig en mnd før jeg reiser til mitt kjære nye hjemland! Det vil si jeg omtrent ikke rekker å pakke ut av kofferten, vaske tøyet, for så begynne å tenke på å pakke igjen. Jeg må innrømme det føles greit å være borte de første ukene av sommerferien, i hovedsak for å få tiden til å gå. For meg føles ferien evig lang hvert år, alle er bortreist og det er minimalt å finne på. Været i Fredrikstad er ikke akkurat så mye å skryte av heller, så et par strandturer i løpet av året er ganske bra jobba.
I fjor sommer ventet jeg på søknaden. Det er omtrent et år siden jeg hadde intervju, det er over et år siden jeg søkte, og det nærmer seg et halvt år siden jeg sendte inn søknaden.. Tiden er relativ, den raser forbi, samtidig som den snegler. I fjor tror jeg nemlig snegler kunne slått tiden når det kom til fart. Uansett, to uker med Sara på Rhodos er det ingenting feil med! (Ok, det var sterkt underdrevet, jeg gleder meg rundt jorda og uendelig tilbake igjen)
Jeg er klar i allefall!
Helt ærlig trodde jeg aldri det kom til å bli noe av, men hotell og flyreise er bestilt, avreisedato er lagt til 24. Juni, to dager etter siste skoledag! Så deilig det blir med sol og bading, selv om jeg antagelig kommer til å brenne opp å dø pga medisinene jeg går på.. Egentlig skal jeg jo ikke ut i sola i det hele tatt, men samme får det være!
Antagelig kommer jeg til å brenne opp pga medisinene jeg går på for øyeblikket, men det får bare være. Meningen er jo egentlig at jeg ikke skal ut i solen i det hele tatt, men den som intet våger intet vinner! Hva er det de sier da? No pain, no gain.. Sol og bading står høyest, så i verste fall får jeg vel bare kjøpe meg en liten parasoll eller cowboy-hatt. Setter en tier på cowboy-hatten altså, men kjenner jeg meg selv rett blir stråhatten med sånn for sikkerhetsskyld. For oss som blir solbrent bare vi tenker på sol er nok solfaktor 30 og hatt en god ting.. (Det er nå jeg selvfølgelig tenker på hvor flott det blir med et år i Oklahoma som har sol i gjennomsnitt 68% av året...)
Jeg kommer hjem 8. Juli, nøyaktig en mnd før jeg reiser til mitt kjære nye hjemland! Det vil si jeg omtrent ikke rekker å pakke ut av kofferten, vaske tøyet, for så begynne å tenke på å pakke igjen. Jeg må innrømme det føles greit å være borte de første ukene av sommerferien, i hovedsak for å få tiden til å gå. For meg føles ferien evig lang hvert år, alle er bortreist og det er minimalt å finne på. Været i Fredrikstad er ikke akkurat så mye å skryte av heller, så et par strandturer i løpet av året er ganske bra jobba.
I fjor sommer ventet jeg på søknaden. Det er omtrent et år siden jeg hadde intervju, det er over et år siden jeg søkte, og det nærmer seg et halvt år siden jeg sendte inn søknaden.. Tiden er relativ, den raser forbi, samtidig som den snegler. I fjor tror jeg nemlig snegler kunne slått tiden når det kom til fart. Uansett, to uker med Sara på Rhodos er det ingenting feil med! (Ok, det var sterkt underdrevet, jeg gleder meg rundt jorda og uendelig tilbake igjen)
Jeg er klar i allefall!
fredag 6. april 2012
Runner-girl
Først og fremst vil jeg anbefale å sette på "eye of the tiger" for å komme i stemning for dette innlegget. Jeg vil også si det er lurt å sette seg ned, slik at jeg ikke står ansvarlig for potensielle hjerteinfarkt. Takk.
Den dagen jeg endelig setter mine bein på Ephraim familiens plen er det ikke mer å gjøre enn å gå inn, snøre på løpeskoene og dukke opp på Coach Beale's løpebane. Jeg skal nemlig begynne på Cross Country, eller som vi sier på godt Norsk, løping. Allerede her forventer jeg at minst halvparten har gitt seg hen over i sjokk.
Helt ærlig sto det mellom Track & Field (friidrett) og Cross Country (løping), og ettersom friidrett er mange ting jeg ikke behersker (kasting av baller, høydehopp++), og løping er én ting jeg suger på fant jeg ut at løping var smålig sikkert. Om ikke hele leserskaren min har pådratt seg hjerteinfarkt innen nå, får jeg antageligvis et selv etter mine ti første løpte meter.
Men ærlig talt, dette får nå gå bra! Jeg må innrømme jeg er farlig glad i søppelmat, så kanskje denne løpingen er for det beste. Et år i USA er ikke akkurat den beste behandlingen av kroppen!
Her skulle jeg egentlig ha et løpebilde av meg selv, men jeg har vel strengt talt aldri løpt en eneste meter i hele mitt liv. Jeg kan strekke meg til litt vill og hemningsløs jogging om jeg f.eks står i fare for ikke å rekke et fly. Utenom det... Ja... Nei. Dette blir spennende.
Mammas reaksjon..? "Haha, nei, seriøst, hva skal du begynne på?" Tilliten er virkelig stor her i huset.
Jeg har pratet med Coach Beale, og jeg er gledelig velkommen. Så da løper vi da!
Gr8...
Den dagen jeg endelig setter mine bein på Ephraim familiens plen er det ikke mer å gjøre enn å gå inn, snøre på løpeskoene og dukke opp på Coach Beale's løpebane. Jeg skal nemlig begynne på Cross Country, eller som vi sier på godt Norsk, løping. Allerede her forventer jeg at minst halvparten har gitt seg hen over i sjokk.
Helt ærlig sto det mellom Track & Field (friidrett) og Cross Country (løping), og ettersom friidrett er mange ting jeg ikke behersker (kasting av baller, høydehopp++), og løping er én ting jeg suger på fant jeg ut at løping var smålig sikkert. Om ikke hele leserskaren min har pådratt seg hjerteinfarkt innen nå, får jeg antageligvis et selv etter mine ti første løpte meter.
Men ærlig talt, dette får nå gå bra! Jeg må innrømme jeg er farlig glad i søppelmat, så kanskje denne løpingen er for det beste. Et år i USA er ikke akkurat den beste behandlingen av kroppen!
Her skulle jeg egentlig ha et løpebilde av meg selv, men jeg har vel strengt talt aldri løpt en eneste meter i hele mitt liv. Jeg kan strekke meg til litt vill og hemningsløs jogging om jeg f.eks står i fare for ikke å rekke et fly. Utenom det... Ja... Nei. Dette blir spennende.
Mammas reaksjon..? "Haha, nei, seriøst, hva skal du begynne på?" Tilliten er virkelig stor her i huset.
Jeg har pratet med Coach Beale, og jeg er gledelig velkommen. Så da løper vi da!
Gr8...
onsdag 4. april 2012
Simba
Ny pus i hus! Simba kom på fredag, og skal være hos oss i fire uker. Han har influensa, 40 i feber, og er skikkelig nervøs for tiden stakars. Simba har operert to ganger i tennene, og har derfor veldig vondt og vil ikke spise så mye. Han er flink til å ta medisinene sine, og er flink når han blir børstet! Er det noen som har lyst på Simba er det bare å ta kontakt. Blir omplassert via dyrebeskyttelsen. Skikkelig kosepus med godt humør!
søndag 1. april 2012
To do:
Sende inn karakterkort for termin 2
Rydde i klesskapet (kaste)
Ta de siste vaksinene (24.05.12)
Kjøpe gave til vertsfamilien
Printe ut Norsk læreplan-mål
Søke visum, skaffe DS2019
Bestille time på Ambassaden
Skaffe forhåndsgodkjennelse fra skolen
Søke stipend
Ta passbilde som godkjennes av ambassaden
Herregud... Kjør på!
lørdag 31. mars 2012
Påskelørdag
Ettersom våren er i anmarsj blir vinterbleike bein blir eksponert i shorts, vinterjakka har blitt kast-.....
Stryk det. Snart er det sommer, folk har rukket å få seg brunfarge og Fredrikstads litt mer løsslupne spaserer nedover gatene i minimalt med klær. For tiden ligger temperaturen godt over 15 på dagtid, og nå og da slår den til og med den klassiske sommertempen vi må hanskes med i Juli-måned. Genialt, med andre ord!
Det er første dag av påskeferien, og det eneste jeg klarer å tenke på er at franskeksamen nærmer seg med stormskritt, og fineste mannekjøttet jeg skal flytte fra om ikke-så-mange-129-dager.
Produktiviteten idag har vært nok så laber, og det eneste jeg har prestert å få til sånn bortsettfra å "rydde" to ting, er å toppe dagen med årets første joggetur. Utrolig nok var jeg i overraskende god form, ettersom jeg hadde forventet det verste, og jogget for det meste hele veien. Credzzz til meg! Resultatet av denne å-så-lange joggeturen er fantomsmerter i vilja og noe som godt kan være en punktert lunge. Det å snakke uten å høres ut som en kols-pasient er nemlig plent umulig, og både mamma og jeg er enig om at hadde det stått mellom Harry Potter og meg til å snakke slangetunge hadde fått rollen uten tvil. Alt for å holde seg attraktiv? Ohyes.
Min hemlige plan er nemlig å bli i superform her hjemme slik at jeg kan fråtse i Reeses, fritert smør og is dyppet i sjokolade når jeg kommer til mitt soon-to-be andre hjemland! Utenom dette har jeg ryddet i dag, noe som skjer en gang i skuddåret, noe det for en gangs skyld er.
For hver dag som går er det en dag mindre til jeg reiser. Avreisedatoen er så godt som skrevet i stein (7. August), og jeg bare.. Jeg gleder meg sånn! Selv om jeg nesten gruer meg enda mer. Å grue seg før man flytter vekk et år er jo inget annet enn naturlig (det hadde vært verre om jeg ikke gruet meg), selv om jeg gruer meg på en god måte. God måte som i "spiser-sjokolade-fordi-jeg-har-et-panikkanfall". Selv om jeg skal reise fra kjæreste, familie og venner som jeg aldri ville erstattet, føler jeg allerede at det sitter en familie i Sudbury Drive som venter på meg.
Jeg har vært så heldig.
Makan til familie skal man lete lenge etter, og det er som de sier: der det er hjerterom er det husrom! Jeg har lenge vært redd for å ende opp på et barbie-tapesert rom med en gneldrete vertssøster på ni, men istedet får jeg det ganske kjekt i mitt eget lille territorium. Jeg sender mail og mottar mail, svarer og ler litt for meg selv.
Av en eller annen grunn har jeg blandede følelser ved det å ha fått vertsfamilie: det er et antiklimaks av et klimaks! Noe av det med utvekslinga, noe av spenningen, var jo det å vente på vertsfamilie! Å oppdatere e-posten konstant, alltid ha telefonen på, og det å hele tiden tenke "gud, hvor skal jeg bo neste år?". Spenning, hele tiden. Jeg må innrømme at jeg hadde hjertet i halsen mer enn en gang når et ukjent nummer sto på displayet.
Samtidig har jeg fått en ro av å vite hvor jeg skal. "Hvem, hva, hvor?" spørsmålet fra nyskjerrige tanter og kusiner kan endelig besvares, og ikke lenger trenger jeg å lure på når jeg kan bestille ferie, om jeg rekker ditt og datt, eller når jeg reiser. For nå skal jeg bare nyte påsken, nyte resten av året og bare.. Vente!
Stryk det. Snart er det sommer, folk har rukket å få seg brunfarge og Fredrikstads litt mer løsslupne spaserer nedover gatene i minimalt med klær. For tiden ligger temperaturen godt over 15 på dagtid, og nå og da slår den til og med den klassiske sommertempen vi må hanskes med i Juli-måned. Genialt, med andre ord!
Det er første dag av påskeferien, og det eneste jeg klarer å tenke på er at franskeksamen nærmer seg med stormskritt, og fineste mannekjøttet jeg skal flytte fra om ikke-så-mange-129-dager.
Produktiviteten idag har vært nok så laber, og det eneste jeg har prestert å få til sånn bortsettfra å "rydde" to ting, er å toppe dagen med årets første joggetur. Utrolig nok var jeg i overraskende god form, ettersom jeg hadde forventet det verste, og jogget for det meste hele veien. Credzzz til meg! Resultatet av denne å-så-lange joggeturen er fantomsmerter i vilja og noe som godt kan være en punktert lunge. Det å snakke uten å høres ut som en kols-pasient er nemlig plent umulig, og både mamma og jeg er enig om at hadde det stått mellom Harry Potter og meg til å snakke slangetunge hadde fått rollen uten tvil. Alt for å holde seg attraktiv? Ohyes.
Min hemlige plan er nemlig å bli i superform her hjemme slik at jeg kan fråtse i Reeses, fritert smør og is dyppet i sjokolade når jeg kommer til mitt soon-to-be andre hjemland! Utenom dette har jeg ryddet i dag, noe som skjer en gang i skuddåret, noe det for en gangs skyld er.
For hver dag som går er det en dag mindre til jeg reiser. Avreisedatoen er så godt som skrevet i stein (7. August), og jeg bare.. Jeg gleder meg sånn! Selv om jeg nesten gruer meg enda mer. Å grue seg før man flytter vekk et år er jo inget annet enn naturlig (det hadde vært verre om jeg ikke gruet meg), selv om jeg gruer meg på en god måte. God måte som i "spiser-sjokolade-fordi-jeg-har-et-panikkanfall". Selv om jeg skal reise fra kjæreste, familie og venner som jeg aldri ville erstattet, føler jeg allerede at det sitter en familie i Sudbury Drive som venter på meg.
Jeg har vært så heldig.
Makan til familie skal man lete lenge etter, og det er som de sier: der det er hjerterom er det husrom! Jeg har lenge vært redd for å ende opp på et barbie-tapesert rom med en gneldrete vertssøster på ni, men istedet får jeg det ganske kjekt i mitt eget lille territorium. Jeg sender mail og mottar mail, svarer og ler litt for meg selv.
Av en eller annen grunn har jeg blandede følelser ved det å ha fått vertsfamilie: det er et antiklimaks av et klimaks! Noe av det med utvekslinga, noe av spenningen, var jo det å vente på vertsfamilie! Å oppdatere e-posten konstant, alltid ha telefonen på, og det å hele tiden tenke "gud, hvor skal jeg bo neste år?". Spenning, hele tiden. Jeg må innrømme at jeg hadde hjertet i halsen mer enn en gang når et ukjent nummer sto på displayet.
Samtidig har jeg fått en ro av å vite hvor jeg skal. "Hvem, hva, hvor?" spørsmålet fra nyskjerrige tanter og kusiner kan endelig besvares, og ikke lenger trenger jeg å lure på når jeg kan bestille ferie, om jeg rekker ditt og datt, eller når jeg reiser. For nå skal jeg bare nyte påsken, nyte resten av året og bare.. Vente!
fredag 30. mars 2012
Du vet du er norsk når...
Fant en liste på bloggen til en annen utvekslingsstudent, og kopierte ut de punktene som jeg selv kan relatere meg til. Mye sært vi nordmenn gjør!
You start believing that if it wasn’t for Norway’s efforts the world would collapse.
You can’t remember when to say “please” and “excuse me”.
You use “Mhmmm” as conversation filler.You know at least five different words for describing different kinds of snow.
You start believing that if it wasn’t for Norway’s efforts the world would collapse.
You can’t remember when to say “please” and “excuse me”.
You always prepare to catch the closing door if following closely behind somebody.
You don’t think silence is awkward.You use “Mhmmm” as conversation filler.You know at least five different words for describing different kinds of snow.
You know the difference between Blue and Red ski wax.
You don’t fall over when walking on ice.
You think nothing of paying $50 for a bottle of ‘cheap’ spirits at Vinmonopolet.
You think it’s acceptable to eat lunch at 11.00 and dinner at 15.00.
You find yourself more interested in the alcohol content than in the name of the wine.
You find yourself speaking halfway Swedish with Swedes.
You think it’s acceptable to eat lunch at 11.00 and dinner at 15.00.
You find yourself more interested in the alcohol content than in the name of the wine.
You find yourself speaking halfway Swedish with Swedes.
You don’t question the habit of always making “matpakke”
You know the meaning of life has something to do with the word “koselig” (cosy)
You can’t stand leaving the country because people everywhere else are so nice, it’s annoying.
You look away when you walk by people on the street.
You are shocked if it’s not 2 months of snow every year, at least!
You expect all dinner parties and meetings to start precisely on time, if not before.
You fall 3 meters, and don’t get hurt. If you do, you’re not worried at all.
You get your hands on Norwegian chocolate and guard it with your life
You are more afraid of the Customs than terrorists.
You say ”oh well, down it goes” when served bad wine.
You barbecue when it’s raining.
You have bad conscience if you’re not outside when it’s sunny
You get dozy after only two days of sun
You go for a swim when it’s only 12 degrees Celsius (53F) in the water and claims that it’s “fresh”
In winter, you go to work or school in the dark and come home in the dark – while only working eight-hour days.
You know the meaning of life has something to do with the word “koselig” (cosy)
You can’t stand leaving the country because people everywhere else are so nice, it’s annoying.
You look away when you walk by people on the street.
You are shocked if it’s not 2 months of snow every year, at least!
You expect all dinner parties and meetings to start precisely on time, if not before.
You fall 3 meters, and don’t get hurt. If you do, you’re not worried at all.
You get your hands on Norwegian chocolate and guard it with your life
You are more afraid of the Customs than terrorists.
You say ”oh well, down it goes” when served bad wine.
You barbecue when it’s raining.
You have bad conscience if you’re not outside when it’s sunny
You get dozy after only two days of sun
You go for a swim when it’s only 12 degrees Celsius (53F) in the water and claims that it’s “fresh”
In winter, you go to work or school in the dark and come home in the dark – while only working eight-hour days.
torsdag 15. mars 2012
Oklahoma City
Kjære publikum. Kjære venner, familie, bekjente og alle interesserte.
I fårigårs fikk jeg vertsfamilie, 08:34 for å være eksakt. Den 13. Mars 2012 ble lykkedagen min. Nordmann er jeg, og Amerikaner skal jeg bli.
Telefonen ringte i halv ni tiden, tirsdags morges. I klassisk Nora-stil gryntet jeg på nesa, la på, for deretter å sove videre. Jeg husker jeg tenkte "Ringe meg på morgenen? Morsom du.." for deretter å falle tilbake inn i goddyna og drømmeland. En fem minutter senere var det et eller annet som plaget meg. Jeg gjør et stakkarslig forsøk på å åpne øynene, og sjekker mobilen. Plutselig var ikke øynene så harde å be lenger. 31-nummer, Oslo? Åhgud. Tanken lingrer i bakhodet, sånn smålig.. Hvorfor skulle noen fra Oslo ringe meg? Jeg somler meg til å skru på pc'n som så klart har bestemt seg for å somle enda mer enn jeg selv i utgangspunktet gjorde. Videre inn på nummeropplysningen, taster inn, trykker. Nedre strandgate, Explorius.
Litt stressa (hvorvidt det går ann å være stressa i halvsøvne) titter jeg på klokka, 08:34, tirsdags morgen. Jeg ringer opp. Hei, det er Nora Utter som ringer! sier jeg, jeg så du hadde ringt. Tankespinn, tankespreng for den del. Så mange tanker. Ja, Nora. nå har jeg en god nyhet til deg, sier Mariann. Før hun rekker å si mer klarer jeg å utbryte Har jeg fått vertsfamilie nå eller?? Mariann småler litt, Du skal til Oklahoma! Herregud, jeg skal til Oklahoma! Jeg har fått familie!
Jeg har nemlig fått vertsfamilie, verdens beste familie utdelt av verdens beste kontaktperson Mariann, i verdens fineste stat. Tanken om Sweet home Alabama ble brått byttet ut med Sweet home Oklahoma istedet. Og det er egentlig helt greit. Mariann forteller om vertsfamilien, og det eneste jeg klarer å si fra tid til annen er "Herregud, så kult!" og "Det her blir sjukt bra!". Den følelsen sitter jeg med enda, selv etter jeg har utvekslet en mengde e-poster med vertsfamilien. Familien, plasseringen osv er helt surrealistisk. Jeg har alltid forventet meg en bitch-slap fra min gode venn karma, med sugen familie i Alaska.
Familien min heter Ephraim, og bygger på det gode gamle "mine-og-dine-barn" konseptet. Vertsmor og vertsfar giftet seg faktisk 12. Februar i år, etter de har bodd sammen de siste tre!
Vertsmoren min heter Christy (37), og er utrolig lett å ha med å gjøre! Har pratet masse med henne på e-post allerede, og jeg må innrømme at hele familien virker for god til å være sann. Christy er utdannet sykepleier, men det siste året har hun vært dagmamma for ei lite jente på nå 17 mnd som heter Jenna! En stund var jeg ganske redd for at det var fullt hus med førti unger da hu skrev at hu dreiv hjemmebarnehage i søknaden, men greit går nå det! Vertsmor er rett og slett herlig, både ovenfor sin egen datter og alle stebarna, rett og slett helt herlig.
Vertsfar Todd (47) har jeg ikke pratet så mye med, bortsettfra at jeg fikk en liten søt e-post igår! Vertsfar er ekteskap- og familie terapaut, og jobber hovedsaklig med barn og unge. Han er jøde, og går derfor i Synagogen regelmessig, noe de syntes det hadde vært hyggelig om jeg ville prøve ut! De feirer både kristne og jødiske høytider, så regner derfor med å komme hjem med kalott. Han er politisk interessert, noe som passer meg helt perfekt! Da jeg svarte på e-posten hans fortalte jeg litt om mitt eget "politiske" liv og la til at jeg også fulgte med på valget i USA. Er superspent på hvilken politisk orientering han har!
Ellers har jeg fire vertssøsken: Chloe, Blake, Kara og Alex. Chloe (9) og Blake (15) bor hos moren sin i Kansas, og besøker Todd og Christy ca. en gang i mnd! Det kan godt hende vi skal hente de i Kansas en del ganger, så da får jeg sett litt mer av USA og. Alex (18) flytter vekk og skal gå på College, mens det er ubestemt om Kara (18) skal gå på college hun også, eller være hjemme første semester da hun ikke har bestemt seg enda.
Personlig må jeg innrømme jeg håper hu blir hjemme et halvt år. Hu er på min alder, og jeg har aldri opplevd hvordan det er å ha søsken før. Kara var enebarn helt til Christy og Todd fant hverandre, så jeg tror hun skjønner hvordan jeg har det også. Kara er Christy's datter, mens Blake, Chloe og Alex er barna til Todd.
Trommevirvel........ Jeg skal bo i Oklahoma City! Det er hovedstaden i Oklahoma, og rommer ca. 500 000 innbyggere hvis du bare regner med bysentrumet. Tar du derimot med suburbene også er du fort oppe i en 1,3 millioner innbyggere! Oklahoma er også USA's 31. største by. Jeg kommer forsåvidt fra Fredrikstad, som er Norges 6. største by, og her har vi 80 000 innbyggere.. Ja.. Som dere sikkert skjønner er Fredrikstad en skikkelig storby! Neida, jeg bare tuller! Gleder meg til å bli kjent i OKC, som da er på størrelse med Oslo!
Dette er huset mitt. Jeg mistenker at dette med snøen er noe som skjer ca. hvert fjerde år, og vertsmor bekreftet igrunn det. En liten tanke bak i hjernebarken sier meg at de prøver å få meg til å føle meg hjemme.. Her skal jeg bo, i alle fall. Verdens søteste hus i en liten suburb i Oklahoma.
Dette er bakgården vår, med alt som hører med! (Vet dere er sjalu). Boblebadet er på hele året, så de bader vinter som sommer! De varmer opp det store bassenget også, men om vinteren dekker de det til så de slipper å bruke strøm på det. I fjor var det visst så ulidelig varmt på sommeren at de ikke klarte å holde bassenget kald nok en gang. Det var vel ca. 40C-45C.. Greit for meg som elsker varme? Alt er relativt, og det kan vel bli for mye også..
Beklager for dårlig bildekvalitet, jeg må ta bilde av de på pc'n igjen fra brevet jeg fikk fra vertsfamilien.
I USA skal jeg gå på Putnam City North High School, ca 5. minutter fra hvor jeg skal bo! I forhold til min skole i Norge er den ganske stor. Her i Norge har vi ca. 1200 elever og er en av Norges største skoler på studiespesialisering. I USA har skolen min 2200 elever og er av helt vanlig størrelse. Ganske greit det også, selv om den lille frykten for ikke å få venner sitter ganske sentralt.
I fårigårs fikk jeg vertsfamilie, 08:34 for å være eksakt. Den 13. Mars 2012 ble lykkedagen min. Nordmann er jeg, og Amerikaner skal jeg bli.
Telefonen ringte i halv ni tiden, tirsdags morges. I klassisk Nora-stil gryntet jeg på nesa, la på, for deretter å sove videre. Jeg husker jeg tenkte "Ringe meg på morgenen? Morsom du.." for deretter å falle tilbake inn i goddyna og drømmeland. En fem minutter senere var det et eller annet som plaget meg. Jeg gjør et stakkarslig forsøk på å åpne øynene, og sjekker mobilen. Plutselig var ikke øynene så harde å be lenger. 31-nummer, Oslo? Åhgud. Tanken lingrer i bakhodet, sånn smålig.. Hvorfor skulle noen fra Oslo ringe meg? Jeg somler meg til å skru på pc'n som så klart har bestemt seg for å somle enda mer enn jeg selv i utgangspunktet gjorde. Videre inn på nummeropplysningen, taster inn, trykker. Nedre strandgate, Explorius.
Litt stressa (hvorvidt det går ann å være stressa i halvsøvne) titter jeg på klokka, 08:34, tirsdags morgen. Jeg ringer opp. Hei, det er Nora Utter som ringer! sier jeg, jeg så du hadde ringt. Tankespinn, tankespreng for den del. Så mange tanker. Ja, Nora. nå har jeg en god nyhet til deg, sier Mariann. Før hun rekker å si mer klarer jeg å utbryte Har jeg fått vertsfamilie nå eller?? Mariann småler litt, Du skal til Oklahoma! Herregud, jeg skal til Oklahoma! Jeg har fått familie!
Jeg har nemlig fått vertsfamilie, verdens beste familie utdelt av verdens beste kontaktperson Mariann, i verdens fineste stat. Tanken om Sweet home Alabama ble brått byttet ut med Sweet home Oklahoma istedet. Og det er egentlig helt greit. Mariann forteller om vertsfamilien, og det eneste jeg klarer å si fra tid til annen er "Herregud, så kult!" og "Det her blir sjukt bra!". Den følelsen sitter jeg med enda, selv etter jeg har utvekslet en mengde e-poster med vertsfamilien. Familien, plasseringen osv er helt surrealistisk. Jeg har alltid forventet meg en bitch-slap fra min gode venn karma, med sugen familie i Alaska.
Familien min heter Ephraim, og bygger på det gode gamle "mine-og-dine-barn" konseptet. Vertsmor og vertsfar giftet seg faktisk 12. Februar i år, etter de har bodd sammen de siste tre!
Vertsmoren min heter Christy (37), og er utrolig lett å ha med å gjøre! Har pratet masse med henne på e-post allerede, og jeg må innrømme at hele familien virker for god til å være sann. Christy er utdannet sykepleier, men det siste året har hun vært dagmamma for ei lite jente på nå 17 mnd som heter Jenna! En stund var jeg ganske redd for at det var fullt hus med førti unger da hu skrev at hu dreiv hjemmebarnehage i søknaden, men greit går nå det! Vertsmor er rett og slett herlig, både ovenfor sin egen datter og alle stebarna, rett og slett helt herlig.
Vertsfar Todd (47) har jeg ikke pratet så mye med, bortsettfra at jeg fikk en liten søt e-post igår! Vertsfar er ekteskap- og familie terapaut, og jobber hovedsaklig med barn og unge. Han er jøde, og går derfor i Synagogen regelmessig, noe de syntes det hadde vært hyggelig om jeg ville prøve ut! De feirer både kristne og jødiske høytider, så regner derfor med å komme hjem med kalott. Han er politisk interessert, noe som passer meg helt perfekt! Da jeg svarte på e-posten hans fortalte jeg litt om mitt eget "politiske" liv og la til at jeg også fulgte med på valget i USA. Er superspent på hvilken politisk orientering han har!
Ellers har jeg fire vertssøsken: Chloe, Blake, Kara og Alex. Chloe (9) og Blake (15) bor hos moren sin i Kansas, og besøker Todd og Christy ca. en gang i mnd! Det kan godt hende vi skal hente de i Kansas en del ganger, så da får jeg sett litt mer av USA og. Alex (18) flytter vekk og skal gå på College, mens det er ubestemt om Kara (18) skal gå på college hun også, eller være hjemme første semester da hun ikke har bestemt seg enda.
Personlig må jeg innrømme jeg håper hu blir hjemme et halvt år. Hu er på min alder, og jeg har aldri opplevd hvordan det er å ha søsken før. Kara var enebarn helt til Christy og Todd fant hverandre, så jeg tror hun skjønner hvordan jeg har det også. Kara er Christy's datter, mens Blake, Chloe og Alex er barna til Todd.
Trommevirvel........ Jeg skal bo i Oklahoma City! Det er hovedstaden i Oklahoma, og rommer ca. 500 000 innbyggere hvis du bare regner med bysentrumet. Tar du derimot med suburbene også er du fort oppe i en 1,3 millioner innbyggere! Oklahoma er også USA's 31. største by. Jeg kommer forsåvidt fra Fredrikstad, som er Norges 6. største by, og her har vi 80 000 innbyggere.. Ja.. Som dere sikkert skjønner er Fredrikstad en skikkelig storby! Neida, jeg bare tuller! Gleder meg til å bli kjent i OKC, som da er på størrelse med Oslo! 
Dette er huset mitt. Jeg mistenker at dette med snøen er noe som skjer ca. hvert fjerde år, og vertsmor bekreftet igrunn det. En liten tanke bak i hjernebarken sier meg at de prøver å få meg til å føle meg hjemme.. Her skal jeg bo, i alle fall. Verdens søteste hus i en liten suburb i Oklahoma.
Dette er bakgården vår, med alt som hører med! (Vet dere er sjalu). Boblebadet er på hele året, så de bader vinter som sommer! De varmer opp det store bassenget også, men om vinteren dekker de det til så de slipper å bruke strøm på det. I fjor var det visst så ulidelig varmt på sommeren at de ikke klarte å holde bassenget kald nok en gang. Det var vel ca. 40C-45C.. Greit for meg som elsker varme? Alt er relativt, og det kan vel bli for mye også..
Beklager for dårlig bildekvalitet, jeg må ta bilde av de på pc'n igjen fra brevet jeg fikk fra vertsfamilien.
I USA skal jeg gå på Putnam City North High School, ca 5. minutter fra hvor jeg skal bo! I forhold til min skole i Norge er den ganske stor. Her i Norge har vi ca. 1200 elever og er en av Norges største skoler på studiespesialisering. I USA har skolen min 2200 elever og er av helt vanlig størrelse. Ganske greit det også, selv om den lille frykten for ikke å få venner sitter ganske sentralt.
Skolemaskoten er en Panter, for vi er nemlig "Panthers with Pride" om jeg skal tro skolesiden rett. Kleskoden er faktisk ganske grei, ikke for mye dritt.. Litt er det nå, da!
- Glippe mellom genser og bukse er uakseptabelt
- Ingen spagettistropper, stroppløse topper
- Klær som fremmer gjengaktivitet og vold
- Ingen sagging eller hullete bukser
- Ingen hodeplagg
- Ikke tilbehør som kan skade andre
- Ikke pysjamas, ikke synlig undertøy
Slik ser noe av det ut, og for min del er det helt åpenbare regler en hver elev må klare å følge uten for mye tull. Eller, er jo idioter som tror at vi vil se rumpa deres da... Heh, drøm videre.
Jeg har mailet en del med vertsmor, og hele greia med å ha fått vertsfamilie virker helt surrealistisk. I årevis har jeg forberedt meg på å få vertsfamilie sist. Jeg har vært forberedt på å få en dårlig familie, med dårlig økonomi og generelt et litt slitent sted.
Jeg sitter her med avreisedato, sted, familie og mer til. Det er midten av Mars. Barna får biler og Mac'er til bursdager, de drar på ferie og shopper masse.. I fjor begynte vertssøster på skolen 09:45 og sluttet 14:30..
Det virker for godt til å være sant, men ærlig talt! Om fem måneder sitter jeg på et fly på vei til Oklahoma! 7ende eller 8ende august. Det er så lenge til, men samtidig så kort!
Nu kör vi!
tirsdag 13. mars 2012
torsdag 8. mars 2012
78 days unplaced
I dag har jeg stått uten plassering i 78 dager. Når jeg tenker over det er det ganske lenge, men tiden har gått overraskende fort, selv til utolmodige meg å være. Jeg har sendt inn karakterkort, fått meg nytt pass, og generelt bare ventet enda mer. Spennende! På utvekslingsfronten er det nemlig lite som skjer med unntak av 12 390 kr som med jevne mellomrom fyker ut av kontoen.
Fredag 2. Mars tok dro Maren og jeg innover til hovedstaden for å dra på Kaizers Orchestra konsert på Sentrum Scene! Vi møttes på halvveien, nemlig i Oslove, og tok en shoppingtur rundt på City før jeg vi ble lei. Da vi til slutt hadde presset oss til å få levere en bag på Rockefeller tok vi oss en tur på Spaghetteri, hvor de la gress på maten min. Ukult gjort.
Ellers koste vi oss hele helga. Spiste god mat, gjorde mye koselig, sov lenge.. Hehe, Maren står nemlig opp før daggry. Som konsekvens gikk jeg rundt dødstrøtt hele helgen og sikla utover benkene.
Sist men ikke minst tok jeg for meg litt kusinekos i familiebursdag. Farmor 75 år, hipp hipp!
Fredag 2. Mars tok dro Maren og jeg innover til hovedstaden for å dra på Kaizers Orchestra konsert på Sentrum Scene! Vi møttes på halvveien, nemlig i Oslove, og tok en shoppingtur rundt på City før jeg vi ble lei. Da vi til slutt hadde presset oss til å få levere en bag på Rockefeller tok vi oss en tur på Spaghetteri, hvor de la gress på maten min. Ukult gjort.
Ellers koste vi oss hele helga. Spiste god mat, gjorde mye koselig, sov lenge.. Hehe, Maren står nemlig opp før daggry. Som konsekvens gikk jeg rundt dødstrøtt hele helgen og sikla utover benkene.
Sist men ikke minst tok jeg for meg litt kusinekos i familiebursdag. Farmor 75 år, hipp hipp!
lørdag 4. februar 2012
45 days unplaced
For tiden er det jo sånn at jeg prøver å fokusere på det fine, selv om det i blandt er relativt... Vanskelig. Det må ha noe med vintermåndtene å gjøre, for hvert år er det samme regla om og om igjen. Det er nå jeg gleder meg til vår, strandturer, restaurantbesøk, masse mere politikk, fest og kos med venner, filmkvelder, middagsselskap, debatter og alt annet som kan få meg ut av senga og inn i hverdagslivet.
Altså at livet skal være litt sånn:
Istedet for alt annet tull jeg finner på om dagen, som å sitte en hel kveld foran TV'en mens jeg spiser smågodt for eksempel. Alene. You see, no cool, no cool.
Søknaden min ble forsåvidt godkjent av høyesterett (CETUSAs mafia-mann) den 22. Januar, og siden det har jeg bare.. Ventet. To jenter som fikk søknaden godkjent samme dag som meg har fått familie i Michigan, så litt for mye håp har jeg vel tatt til meg i det siste.
I går var det i alle fall duket for tverrpolitisk kurs-kveld med Unge Høyre og Fredrikstad Fremskrittspartiets Ungdom! Temaet for kvelden var Margareth Thatcher, hvor vi fikk et strålende foredrag fra Mubin Kapur (UH) før vi flytta oss ned i kino-salen hvor vi så premiæren av filmen om Thatcher, nemlig Jernkvinnen!
Et lite problem for meg er at jeg tydeligvis er psykisk underutviklet når det kommer til politiske begreper, for setninger jeg faktisk forsto kan vel telles på én hånd. (Neida, det var ikke så ille, men jeg må innrømme at jeg ikke skjønte så alt for mye av det tekniske) Uansett var det en flott kveld med nye bekjentskaper, og gamle kjente! Hvem sier FpU ikke kan samarbeide.. Ville nå sagt vi er ganske flinke på dette jeg! I allefall storsuksess med Thatcher-kveld! Felles interesser gjør visst at ulikheter legges vekk.
For øyeblikket ligger jeg godt plassert i sengen selv om jeg har vært oppe et par timer allerede. Dessverre har jeg ingen planer for dagen, men alt kan jo skje. Får vel bare bli i sengen og tenke pene tanker om USA i mens! Adios, chic-a-litas!
Medlemskveld med Fredrikstad Fremskrittspartiets Ungdom, FpU - 26. Januar 2012
Altså at livet skal være litt sånn:
Søknaden min ble forsåvidt godkjent av høyesterett (CETUSAs mafia-mann) den 22. Januar, og siden det har jeg bare.. Ventet. To jenter som fikk søknaden godkjent samme dag som meg har fått familie i Michigan, så litt for mye håp har jeg vel tatt til meg i det siste.
I går var det i alle fall duket for tverrpolitisk kurs-kveld med Unge Høyre og Fredrikstad Fremskrittspartiets Ungdom! Temaet for kvelden var Margareth Thatcher, hvor vi fikk et strålende foredrag fra Mubin Kapur (UH) før vi flytta oss ned i kino-salen hvor vi så premiæren av filmen om Thatcher, nemlig Jernkvinnen!
Et lite problem for meg er at jeg tydeligvis er psykisk underutviklet når det kommer til politiske begreper, for setninger jeg faktisk forsto kan vel telles på én hånd. (Neida, det var ikke så ille, men jeg må innrømme at jeg ikke skjønte så alt for mye av det tekniske) Uansett var det en flott kveld med nye bekjentskaper, og gamle kjente! Hvem sier FpU ikke kan samarbeide.. Ville nå sagt vi er ganske flinke på dette jeg! I allefall storsuksess med Thatcher-kveld! Felles interesser gjør visst at ulikheter legges vekk.
For øyeblikket ligger jeg godt plassert i sengen selv om jeg har vært oppe et par timer allerede. Dessverre har jeg ingen planer for dagen, men alt kan jo skje. Får vel bare bli i sengen og tenke pene tanker om USA i mens! Adios, chic-a-litas!
Medlemskveld med Fredrikstad Fremskrittspartiets Ungdom, FpU - 26. Januar 2012
Foredrag av Mubin Kapur om Margareth Thatcher - UH/FpU - 03. Februar 2012
Maren og jeg på kafé 28. Januar 2012! Kommet helt fra Grimstad, wi!
mandag 23. januar 2012
Blue monday
Mandag igjen. Fjerde mandagen i året.
Hvis man tenker i gjennomsnitt antall mandager jeg har igjen fra dags dato til estimert avreise basert på tidligere gjennomsnitt, 23 mandager igjen før jeg forsvinner. 23 mandager til å starte en uke med godt mot. 23 mandager til å gripe uka, til å gjøre det beste ut av det, til å kjempe om å holde hodet over vannet lenge nok til å markere seg som menneske i et ellers travelt samfunn.
Hvordan skal jeg gripe fatt resten av min tid her? Jeg kjenner nå at det viktigste er å prioritere det som betyr noe. Jeg sitter her med så mye jeg ikke trenger, så MANGE jeg ikke trenger. Og så mange jeg hadde kollapset uten. Hvor viktig det er å prioritere de du kommer til å kaste deg i armene på når du kommer hjem, som du kommer til å sitte på telefonen å gråte til, og som du ville vurdert å bli hjemme for bare for ikke å miste dem.
Det er mandag. Sola kjemper seg innover horisonten og gjør kål på nattemørket. Jeg har hatt geografi i førti-tre minutter. Om hva er jeg ikke sikker på. Hva er det som er viktig? Komme seg opp og frem, så klart!
God mandag!
Awkward turtle.
Hvis man tenker i gjennomsnitt antall mandager jeg har igjen fra dags dato til estimert avreise basert på tidligere gjennomsnitt, 23 mandager igjen før jeg forsvinner. 23 mandager til å starte en uke med godt mot. 23 mandager til å gripe uka, til å gjøre det beste ut av det, til å kjempe om å holde hodet over vannet lenge nok til å markere seg som menneske i et ellers travelt samfunn.
Hvordan skal jeg gripe fatt resten av min tid her? Jeg kjenner nå at det viktigste er å prioritere det som betyr noe. Jeg sitter her med så mye jeg ikke trenger, så MANGE jeg ikke trenger. Og så mange jeg hadde kollapset uten. Hvor viktig det er å prioritere de du kommer til å kaste deg i armene på når du kommer hjem, som du kommer til å sitte på telefonen å gråte til, og som du ville vurdert å bli hjemme for bare for ikke å miste dem.
Det er mandag. Sola kjemper seg innover horisonten og gjør kål på nattemørket. Jeg har hatt geografi i førti-tre minutter. Om hva er jeg ikke sikker på. Hva er det som er viktig? Komme seg opp og frem, så klart!
God mandag!
Awkward turtle.
Abonner på:
Innlegg (Atom)