Kjære flotte utvekslingsstudenter

Om få uker gir vi våre siste klemmer mens vi sloss mot tårene som strømmer på. Vi sier "på gjensyn" til våre venner, og at vi sees igjen. Innerst inne vet vi at vi er hjemme før vi vet ordet av det, men et år er lenge når man skal bo på andre siden av jorden, hundrevis av mil unna alt vi elsker.

Vi pakker ned det viktigste, noe gis bort, noe legges igjen og annet kastes som en del av den Norske hverdagen. Søppelsekk på eske på koffert blir fylt opp av små deler av livet, noe følger oss videre, annet lar vi være igjen. Vi går over kofferten hundre ganger for å ikke glemme noe. Bunken med papirer som skal slippe oss igjennom innvandringsmyndighetene virker truende.

De som en gang bare var et navn på et papir står nå å venter på oss i en by langt borte. De blir våre fremtidige foreldre. Et sett ekstraforeldre som skal støtte oss videre på ferden i et ukjent land – som skal stå parat når vi kjemper side om side med hjemlengsel, kultursjokk og nye regler vi ikke kan fatte å begripe. Et nytt rom står klart på andre siden av verden, bare for oss. En ny seng å gjøre vår, en ny kommode å sette bildene våre på.

Ettersom avreise nærmer seg besøker vi stamstedene en siste gang. Vi besøker stedene vi har vært alle år tidligere for å forsikre oss om at det står der når vi kommer hjem. Vi gjør alt en siste gang - for minnenes skyld. Selv om det er vondt.

Den siste natten i Norsk seng er avgjørende. Prosessen vi har vært igjennom månedene – ukene – dagene før har endelig gitt avkastning. Vi kutter båndene til alt vi kjenner, og flyr. Ut i verden.

Snart sitter vi alle på flyplassen og venter. Noen sammen, noen alene, felles er at alle er i samme situasjon. Venter på et fly som skal ta oss til vår fremtidige hjemby. En by som skal bli vår, en skole, ett sett med venner og alt som skal skape et fantastisk år.

Hvor lang tid tar det før vi får det første sjokket? Hvor lang tid tar det før alt vi ønsker er å dra hjem til sikkerheten? Alt er annerledes og ting føles fremmed, ingen ting er på plass, du kjenner ingen.

Men vi klarer oss. Vi reiser, vi er sterke.

Om få uker tar vi bildene våre ned fra veggene, pakker klærne, og reiser. Om bare få uker henger vi bildene tilbake opp – på en annen vegg, pakker ut klærne i en annen kommode og gjør oss hjemme. Om få uker har alt vi har kjempet for, grått for, gledet oss til og ikke minst gruet oss til blitt realitet.

Om få uker starter vi reisen. Jeg er så stolt, og jeg føler meg helt sinnssyk.