Så var det slutt. Jeg har fått navnet mitt lest opp feil, gått over scenen og kjempet meg igjennom utvekslingsåret mitt. Måtte det aldri ende.
torsdag 23. mai 2013
tirsdag 14. mai 2013
Selvbilde
Crossfit, Martinenorse, Lavkarbo, Gymbox, mealprep, eatclean, squats, cottage cheese og fun light.. Herregud, dere dreper meg alle sammen.
Siden begynnelsen av 10 klasse frem til jeg reiste til USA raste jeg ned 25 KG. Jeg ditcha måltider, drakk vann og var på farta hele tiden. Altså, jeg dro hjemmefra klokka 7 om morgenen og kom hjem 7-8-9-10-11 på kvelden, alt ettersom. Jeg gikk og gikk, spente muskler under norskstiler for å brenne kalorier, tok knebøy mens jeg ventet på mikrobølgeovnen og telte kalorier i salat. "Herregud, du må spise da" sa dere alle sammen. Så jeg lå på en femti kilo og følte meg fortsatt feit og dvasken. Så da sier jeg, Herregud, hvem i all verden veier femti kilo og er "feit"? Næ, stemmer. Ingen. Men det er sånn vi er oppdratt i Norge: vi er ikke gode nok, vi blir ikke gode nok, vi ser ikke bra ut, vi er ikke nok og vi må konstant jobbe for å komme enda nærmere et latterlig, uoppnåelig mål.
Hva slags liv er det å komme på førsteplassen på hvem som var på treningssenteret flest ganger i Mai, egentlig?
Jeg bor i USA. I dag fikk jeg kommentaren "you have the fattest ass I've seen in a cool ass minute" i dag. I Norge hadde noen begynt å brenne et bål med en gang, for stor rumpe kan man ikke ha, og med mindre man tar 350 i markløft og løper en mil på 45 minutter så er det ingen sjans for at man er fin nok.
Her derimot, er det et kompliment. Å ha former, å kunne unne seg en is på en solfin dag, å ha rumpa til Kim Kardashian og være stolt av det. Gutta løper etter jentene med den største rumpa, og jeg har aldri fått flere komplimenter for kroppen min i mitt liv. Til tiden nesten for mye, men alt til sin smak.
Det er lov å bruke Medium i størrelse, og om du spiser frokost fra McDonalds hver dag så er det ingen som dømmer deg på det.
I Norge dømmer folk deg om du ikke trener tre-fem ganger i uka. Du blir dømt om du spiser "godteri" på andre dager enn lørdager, om så godteriet er cottage cheese med fun light. Du blir dømt om du tar buss til skolen når du kunne ha gått. Hvem i all verden ser glede i 150G cottage cheese?
Så egentlig syntes jeg det er helt greit å gå nedover gangen her i USA og vite at jeg får blikk fordi de syntes jeg er fin, at skolens Gossip Girl konto twitrer om hvor fin rumpe jeg har og at alle bukser har tatt i betraktning at jeg har både hofter og rumpe. Det er noe BikBok bør ta til seg.
Så ta det til dere, dere norske jenter også. Lev livet, du er for ung til å drive med Meal Prep og bruke halve ungdomstiden din på treningssenteret. Herregud, hva slags samfunn er det jeg kommer hjem til. Jeg er redd.
Jeg skjønner det er lett å være livredd når du bor i et samfunn som ikke har plass til appelsinhud, strekkmerker, arr, fettvalker, fregner og whatnot. Det er så trist at jeg kommer hjem til et samfunn som ikke har plass til kropp lenger.
Jeg har gått opp ti kilo... Og vet du hva? Det får være det samme.
Siden begynnelsen av 10 klasse frem til jeg reiste til USA raste jeg ned 25 KG. Jeg ditcha måltider, drakk vann og var på farta hele tiden. Altså, jeg dro hjemmefra klokka 7 om morgenen og kom hjem 7-8-9-10-11 på kvelden, alt ettersom. Jeg gikk og gikk, spente muskler under norskstiler for å brenne kalorier, tok knebøy mens jeg ventet på mikrobølgeovnen og telte kalorier i salat. "Herregud, du må spise da" sa dere alle sammen. Så jeg lå på en femti kilo og følte meg fortsatt feit og dvasken. Så da sier jeg, Herregud, hvem i all verden veier femti kilo og er "feit"? Næ, stemmer. Ingen. Men det er sånn vi er oppdratt i Norge: vi er ikke gode nok, vi blir ikke gode nok, vi ser ikke bra ut, vi er ikke nok og vi må konstant jobbe for å komme enda nærmere et latterlig, uoppnåelig mål.
Hva slags liv er det å komme på førsteplassen på hvem som var på treningssenteret flest ganger i Mai, egentlig?
Jeg bor i USA. I dag fikk jeg kommentaren "you have the fattest ass I've seen in a cool ass minute" i dag. I Norge hadde noen begynt å brenne et bål med en gang, for stor rumpe kan man ikke ha, og med mindre man tar 350 i markløft og løper en mil på 45 minutter så er det ingen sjans for at man er fin nok.
Her derimot, er det et kompliment. Å ha former, å kunne unne seg en is på en solfin dag, å ha rumpa til Kim Kardashian og være stolt av det. Gutta løper etter jentene med den største rumpa, og jeg har aldri fått flere komplimenter for kroppen min i mitt liv. Til tiden nesten for mye, men alt til sin smak.
Det er lov å bruke Medium i størrelse, og om du spiser frokost fra McDonalds hver dag så er det ingen som dømmer deg på det.
I Norge dømmer folk deg om du ikke trener tre-fem ganger i uka. Du blir dømt om du spiser "godteri" på andre dager enn lørdager, om så godteriet er cottage cheese med fun light. Du blir dømt om du tar buss til skolen når du kunne ha gått. Hvem i all verden ser glede i 150G cottage cheese?
Så egentlig syntes jeg det er helt greit å gå nedover gangen her i USA og vite at jeg får blikk fordi de syntes jeg er fin, at skolens Gossip Girl konto twitrer om hvor fin rumpe jeg har og at alle bukser har tatt i betraktning at jeg har både hofter og rumpe. Det er noe BikBok bør ta til seg.
Så ta det til dere, dere norske jenter også. Lev livet, du er for ung til å drive med Meal Prep og bruke halve ungdomstiden din på treningssenteret. Herregud, hva slags samfunn er det jeg kommer hjem til. Jeg er redd.
Jeg skjønner det er lett å være livredd når du bor i et samfunn som ikke har plass til appelsinhud, strekkmerker, arr, fettvalker, fregner og whatnot. Det er så trist at jeg kommer hjem til et samfunn som ikke har plass til kropp lenger.
Jeg har gått opp ti kilo... Og vet du hva? Det får være det samme.
Abonner på:
Innlegg (Atom)