Hellas

Herregud, kan med en gang si at dette blir et jævlig stygt blogginnlegg, i allefall grafisk sett, da jeg blogger fra telefonen og ikke kan endre på en dritt, hverken bildeseriene eller tekstformat. Det får jeg ordne ved en annen anledning.

For øyeblikket sitter jeg på en solseng i Ixia og slikker sol. Når sant skal sies er det løgn da jeg og min sarte hud har søkt tilflukt i skyggen da det på et tidspunkt sa stopp og kroppen skrek etter pause. Godt forståelig så sterk solen er her!

Per dags dato har jeg vært her i en fem dagers tid, noe som er kjempeherlig. I motsetning til Norge hvor været oppfører seg som en prepubertal ungdomsgutt er været her nede støtt som stein - ikke tegn til endring bortsettfra et par grader opp eller ned en gang i blandt.

I går feiret vi Tina som fylte 17 år med stor middag, og resten av kvelden koste vi jentene oss helt til det ble litt for sent! Med andre ord henger øyelokkene litt for tungt idag, men den gang ei! I dag er det Rhodos by som står på planen, og jeg gleder meg masse! Prøver stakkarslig å ikke handle så mye ettersom jeg flytter snart, men allerede nå er det bare å erklære: den kampen er tapt for lenge siden.

I dag er det faretruende førti dager igjen til jordas undergang. (les: jeg sprer vingene og flytter hjemmefra) jeg har så noia at det ikke kan beskrives, jeg gråter, ler, gruer meg og gråter enda en skvett. Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg føler meg helt hjelpeløs. Dagene praktisk talt LØPER fra meg, og det er lite jeg får gjort med det unntatt å havne i et slags innvendig panikkanfall og frastøte meg alt som heter mennesker. Jeg vil så gjerne, det er ikke det, men jeg bare... JEG ER IKKE KLAR!! Jeg klarer ikke tanken på å reise fra alle... Og det sitter jeg å tenker på mens jeg burde nyte solstrålene. Velkommen til mitt sinn, liksom, virkelig..

4 dagar kvar

Det er femti dager til jeg reiser til USA, men det eneste jeg klarer å tenke på er at om fire-fem dager ligger jeg på stranden i Ixia med herlige jenter og slikker sol! Etter uker med venting står endelig kofferten klar til å bli overfylt av bikinier, solkrem og en bok eller ti! I allefall blir det flott å tilbringe to uker på Rhodos med herlige mennesker! Det eneste som holder meg litt tilbake er vel at jeg bruker to av mine syv gjenværende uker i Norge vekk fra mamma og pappa.. Så klart et lite skår i gleden. Men alt i alt? Rhodos, her kommer vi! Beware.

Klappet og klart

Vertsfamilie


Nytt pass
Vaksinering
Innvilget stipend

Visum
Levere skolebøker
Avreisedato
Skjemaer


Eeeh. Ja. For å være ærlig var det en utrolig rar følelse jeg fikk når jeg åpnet e-posten fra kontaktpersonen min i dag.

"Hei Nora,

Gratulerer med visum!

Da er det bare pakkingen som gjenstår!

 
Vennlig hilsen

Nina"

Er du MORSOM eller?? USA!!!!

THE DRAW

La meg annonsere: Det siste eksamenstrekket er gjennomført, og jeg, Nora Utter Finnesand, kom ikke opp til eksamen i VG1, hverken skriftlig eller muntlig. Naturfagsboka som har tynget på skuldrene mine i to uker ble endelig levert inn og jeg har offisielt sommerferie uten eksamens-skrekk. (se bort ifra de to ukene med sommerferie jeg allerede har hatt..)

Jeg er ikke lenger elev ved Frederik II VGS, og min neste skoledag foregår på Putnam City North. Alt i alt er jeg vel like spent da som jeg var på eventuell eksamen idag.

Så mens alt av skole er ferdig sitter jeg på tannlegekontoret og venter på søteste Rindis som tar av reguleringen i dag. Når sant skal sies har jeg aldri sett henne uten togskinner i munnen, så om en 10-20 minutters tid får jeg meg sjokket i mitt liv. Hennes egne ord var at hun kom til å se ut som en hest, så da får jeg med en gang si at det blir nok en veldig pen hest. Nå har jeg ventet i 40 minutter og er skikkelig lei. Tannlegekontoret har til min store glede TV på venterommet, men dessverre er det en fransk film/musikal om delfinen og barn tekstet på svensk. Yay!

Nå skal jeg feire med å spise sandete drops jeg fant på bunnen av veska og legge puslespill mens jeg venter.

IN GOD WE TRUST

I dag har jeg tatt det store steget å søkt visum. Det var en prøvelse med tanke på at det var langt fra like spennende som jeg hadde sett for meg. Det var hverken særlig interessant eller morsomt.
Det å finne frem til den Amerikanske ambassaden var forsåvidt ikke like lett som jeg hadde sett for meg heller, og jeg må nok en gang innrømme at jeg ikke har den retningssansen jeg prøver å skryte på meg fra tid til annen. Uten GPS på iPhonen hadde dette blitt et katastrofeprosjekt fra første minutt. Fra litt på ni led jeg meg igjennom uendelig med tålmodighetsprøver, blant annet timevis med venting utenfor den bygningen de kaller den Amerikanske ambassade.

Heldigvis gikk en vakt rundt å passet på at vi hadde det bra med et smil rundt munnen, og forsynte oss med paraplyer da Gud plutselig skulle slå lens og informerte oss titt og ofte om situasjonen inne på ambassaden. Uten ham tror jeg at jeg hadde gitt opp etter en førti-minutters tid og gått ned på 7/11 nedi gata og tatt første toget hjem.

I disse velferdstider er visst ikke Amerika-reise særlig spesielt lenger, og slik jeg forsto det satt ca 1/10 av Norges barnefamilier most inne på venterommet for å fikse seg turistvisum så de kan gå med rumpetaske i New York en uke eller to. Da jeg hadde ventet godt over en time begynte jeg å miste tolmodigheten. Den dag jeg blir president av USA skal jeg love dere at turistvisum kan dere igjen få på den lokale politistasjonen. Kors på halsen!

I allefall, etter noe som føltes ut en halv dag med venting utenfor drittgjerdet kom jeg endelig inn i sikkerhetshuset hvor de tok fra meg veska (nyladet iPod, neivel..), sendte meg igjennom metalldetektoren og videre inn på et 15 kvadratmeter stort rom med forvirrede indere og kinesere, og en TV som sendte utelukkende klipp med "America is great" og små filmklipp til dette. Det er da jeg innså at Norge er på ingen måte et land med Nasjonal stolthet i forhold til USA, da dette øyeblikkelig ville blitt oppfattet som brudd på janteloven. 

Så der sto jeg, i kø bak et kjærestepar (viktig å vise at man er kjærester altså) og førti andre mennesker for å levere papirene, pengene og passet mitt for så å stå litt mer i kø. Den tykke glassveggen mellom meg og damen i betalingskranke 1. hjalp ikke særlig på hvor trøtt jeg var, og jeg klarte å spørre "hæ?" sikkert fire ganger. Jeg skylder på at høytaleren fra hennes side ikke var særlig raus på volum. I allefall fikk jeg levert fra meg DS-2019, SEVIS-kvitteringen, pass og penger, og fikk beskjed om å trekke kølapp, likt som de 140 inderene bak meg.

Heldig som jeg var fikk jeg nr 55. Siden det hadde vært evigmange mennesker før meg kunne det da umulig være så lenge til det var min tur. Joda, for telleren sto nemlig på 40 den. Så var det tide for kaffepause. Deretter bytte av personal. Så måtte de jammen hente seg litt kaffe de også, og sette seg ordentlig til rette i stolen, lese litt papirer og ellers kose seg. Etter 20 minutter var vi i allefall på 42.

Endelig var det min tur til å gå til damen i skranke 2. etter ca en times venting, og jeg tok fingeravtrykk og småpratet litt med henne. Så sto enda en halv time med venting for tur, før jeg da beveget meg til damen i skranke 3. hvor en solstråle satt og spurte meg om jeg gledet meg og om hvor jeg skulle hen, og hvorvidt jeg hadde snakket med vertsfamilien. I tillegg kom det klassiske spørsmålet om jeg var terrorist, men det har jeg strengt talt svart på før, og sa "nei" denne gangen også.

"Well, your Visa application is approved" sa hun, satt et stempel på søknaden min og sa at visumet kom i posten så fort som mulig... Var det alt? Eh..

Så løp jeg fra ambassaden og helt til Oslo S bare for å se toget mitt gå fra meg det sekundet jeg satt mine bein på perrongen.. Så da kjøpte jeg boller, hørte litt på musikk og drakk is-latte før jeg var litt med en utvekslings-kompis til neste tog gikk. Det var forsåvidt mye koseligere enn hele ambassadebesøket til sammen, bortsettfra dame i skranke nr 3, da, hun var ganske hyggelig hun også.

Forresten, nevnte jeg at jeg sto opp 06:00 for å rekke denne driten? Nei.