IN GOD WE TRUST

I dag har jeg tatt det store steget å søkt visum. Det var en prøvelse med tanke på at det var langt fra like spennende som jeg hadde sett for meg. Det var hverken særlig interessant eller morsomt.
Det å finne frem til den Amerikanske ambassaden var forsåvidt ikke like lett som jeg hadde sett for meg heller, og jeg må nok en gang innrømme at jeg ikke har den retningssansen jeg prøver å skryte på meg fra tid til annen. Uten GPS på iPhonen hadde dette blitt et katastrofeprosjekt fra første minutt. Fra litt på ni led jeg meg igjennom uendelig med tålmodighetsprøver, blant annet timevis med venting utenfor den bygningen de kaller den Amerikanske ambassade.

Heldigvis gikk en vakt rundt å passet på at vi hadde det bra med et smil rundt munnen, og forsynte oss med paraplyer da Gud plutselig skulle slå lens og informerte oss titt og ofte om situasjonen inne på ambassaden. Uten ham tror jeg at jeg hadde gitt opp etter en førti-minutters tid og gått ned på 7/11 nedi gata og tatt første toget hjem.

I disse velferdstider er visst ikke Amerika-reise særlig spesielt lenger, og slik jeg forsto det satt ca 1/10 av Norges barnefamilier most inne på venterommet for å fikse seg turistvisum så de kan gå med rumpetaske i New York en uke eller to. Da jeg hadde ventet godt over en time begynte jeg å miste tolmodigheten. Den dag jeg blir president av USA skal jeg love dere at turistvisum kan dere igjen få på den lokale politistasjonen. Kors på halsen!

I allefall, etter noe som føltes ut en halv dag med venting utenfor drittgjerdet kom jeg endelig inn i sikkerhetshuset hvor de tok fra meg veska (nyladet iPod, neivel..), sendte meg igjennom metalldetektoren og videre inn på et 15 kvadratmeter stort rom med forvirrede indere og kinesere, og en TV som sendte utelukkende klipp med "America is great" og små filmklipp til dette. Det er da jeg innså at Norge er på ingen måte et land med Nasjonal stolthet i forhold til USA, da dette øyeblikkelig ville blitt oppfattet som brudd på janteloven. 

Så der sto jeg, i kø bak et kjærestepar (viktig å vise at man er kjærester altså) og førti andre mennesker for å levere papirene, pengene og passet mitt for så å stå litt mer i kø. Den tykke glassveggen mellom meg og damen i betalingskranke 1. hjalp ikke særlig på hvor trøtt jeg var, og jeg klarte å spørre "hæ?" sikkert fire ganger. Jeg skylder på at høytaleren fra hennes side ikke var særlig raus på volum. I allefall fikk jeg levert fra meg DS-2019, SEVIS-kvitteringen, pass og penger, og fikk beskjed om å trekke kølapp, likt som de 140 inderene bak meg.

Heldig som jeg var fikk jeg nr 55. Siden det hadde vært evigmange mennesker før meg kunne det da umulig være så lenge til det var min tur. Joda, for telleren sto nemlig på 40 den. Så var det tide for kaffepause. Deretter bytte av personal. Så måtte de jammen hente seg litt kaffe de også, og sette seg ordentlig til rette i stolen, lese litt papirer og ellers kose seg. Etter 20 minutter var vi i allefall på 42.

Endelig var det min tur til å gå til damen i skranke 2. etter ca en times venting, og jeg tok fingeravtrykk og småpratet litt med henne. Så sto enda en halv time med venting for tur, før jeg da beveget meg til damen i skranke 3. hvor en solstråle satt og spurte meg om jeg gledet meg og om hvor jeg skulle hen, og hvorvidt jeg hadde snakket med vertsfamilien. I tillegg kom det klassiske spørsmålet om jeg var terrorist, men det har jeg strengt talt svart på før, og sa "nei" denne gangen også.

"Well, your Visa application is approved" sa hun, satt et stempel på søknaden min og sa at visumet kom i posten så fort som mulig... Var det alt? Eh..

Så løp jeg fra ambassaden og helt til Oslo S bare for å se toget mitt gå fra meg det sekundet jeg satt mine bein på perrongen.. Så da kjøpte jeg boller, hørte litt på musikk og drakk is-latte før jeg var litt med en utvekslings-kompis til neste tog gikk. Det var forsåvidt mye koseligere enn hele ambassadebesøket til sammen, bortsettfra dame i skranke nr 3, da, hun var ganske hyggelig hun også.

Forresten, nevnte jeg at jeg sto opp 06:00 for å rekke denne driten? Nei.