You Only Live Once

Alt i alt er vi bare mennesker. Sjenerte, utadvendte, alle har forskjellige behov og forskjellige måter å takle verden på.

For hver dag som går er det noe som trigger tanker hos meg. Tankespinn, forvirring, jeg er usikker, redd og ikke minst nervøs. Jeg burde tenke på hva jeg skal pakke med meg, hvordan det blir hos vertsfamilien, på skole, men alt jeg klarer å tenke på er hvordan ting skal bli her hjemme. Hva som er igjen, hvem som står der på flyplassen den dagen jeg kommer hjem, hva som skjer mens jeg er borte. Hva om noe skjer? Hva om noe skjer...

Jeg er så redd, jeg er så usikker, jeg er så.. Ja, hva kan man si. Hver kveld sitter jeg med en klump i magen om at enda en dag har gått. Jeg søker hele tiden om bekreftelse på at ting blir bra, men får stadig hint om det motsatte. Det føles så håpløst å skulle reise om åtte dager når alt som går igjennom hodet på meg er at jeg ikke vet, og at jeg antageligvis ikke får vite.

Å reise på utveksling er også en godkjennelse på å ofre ting. Som å krysse av på et skjema å si at "ja, jeg godtar at jeg og x ikke lenger er venner når jeg kommer hjem", eller at man ikke får sagt et siste farvel til en av sine kjære, og at en av sine kjære har gitt slipp på deg før du kommer hjem. Ti måneder - uendelig lite tid i det store perspektivet. Dessverre lever man jo i øyeblikket.

For dagen vil jeg så gjerne gi noe tilbake. Jeg orker ikke være sint, ta opp gamle problemer, stresse eller være lei meg. Jeg vil bare ha det bra. På en måte prøver jeg å ta det kult om dagen, men det funker vel ikke helt, sånn alt i alt.

Det er søndag, 29 Juli 2012. Jeg heter Nora og vet ikke hva som skjer imorgen. Eller om åtte dager. Eller om ti måneder. Jeg vil bare ha litt bekreftelse på at alt blir bra. Om noen bare kunne gi meg den.

Ting jeg kommer til å savne med Norge

- At mormor kommer på sin faste søndagstur
- Ukebladene, A-magasinet med sudoku og avisutklippene mormor gir meg hver uke
- Å løpe ned på Kiwi kvart på elleve fordi jeg har så lyst på sjokolade
- Kjøpe fersken-te for fem kroner i kantina klokka halv åtte på en snøtung dag
- Snø!!
- Regn og kosedager inne
- Når pappa kommer inn klokka seks før han drar på jobb og kysser meg på panna
- Dun-dyna. Tulla, den pakker jeg med.
- Å bli invitert på middag hos farmor og jeg får velge akkurat hva jeg vil ha å spise
- Gåturer på Cicignon med verdens beste mormor for å se på arkitektur
- Krangle med Jacob når jeg er morragretten
- Sende stygge bilder av meg selv til Marcus i timen når jeg kjeder meg
- Verdens beste - overnattinger og kaféturer med Saramor!
- Oslo
- Harryshopping på Svinesund!
- Politiske arrangementer, kurs, stands, aksjoner ++
- Norsk mat!
- Buss!!!
- Spontane turer på kafé

!!!

Ææh, det er bare tre uker til jeg drar! Tre forbaska uker! Akkurat nå er jeg bare så SPENT! I dag har vertsmor bursdag og fyller 38 år, og helt ærlig skulle jeg ønske jeg kunne være der og feire med de! Av en eller annen grunn, helt tilfeldig, for en fem-minutters tid siden, kom tidenes "jeg gleder meg" bølge. I all verden tenker jeg egentlig, jeg som har gruet meg i ukesvis, brått gleder meg.. Smålig skremmende vil jeg si, men dog! Tenk - om fire uker går jeg på amerikansk skole, om litt over tre uker møter jeg vertsfamilien, om tre uker sitter jeg i New York... Det er helt sinnssykt! Ikke vet jeg hva jeg driver med, men det får bare være.. Om tre uker sitter jeg i allefall med tidenes vertsfamilie! Funker det også!

Du har ein veneforespurnad

Denne gangen fra min amerikanske kontaktperson. Positivt? Både ja og nei.

Et ord som godt kan beskrive meg for tiden er over-emosjonell. Å se bilder av de som har kommet hjem fra USA, dra på kafé med venner, se på film med mamma - slike ting fører ofte til at jeg gråter en liten skvett litt senere på kvelden. Døgnet har rett og slett ikke nok timer i døgnet til å få plass til at jeg skulle gjort! Helst vil jeg sløyfe soving (godt på vei), spising (ikke helt der enda) og dusjing/dobesøk (ikke en gang på vei).

Dagene på nedtelleren løper mot null, og jeg prøver så godt jeg kan å se lyset i tunnelen. For tiden er ikke USA noe jeg ser frem til i det hele tatt*, selv om jeg prøver hardt. Å slette nedtelleren funket ikke, så det ble å se på den likevel. Så hvordan ble det? Hver dag, det første jeg gjør om morgenen, er å se på nedtelleren og tenke en positiv tanke om USA. Kall meg teit, det funker til en viss grad. Det føles ikke SÅ ille å dra lenger**.

Etter kontaktpersonen min la meg til på Facebook fikk jeg ganske noia. Jeg har hørt både det ene og det andre om diverse kontaktpersoner, og sørget så klart for å skjule alt jeg er redd for for henne. Vertsfamilien vet jeg tar ting greit, men man er aldri sikker på noen. Oklahoma er tross alt på topp-ti av religiøse stater i USA, så her gjelder det å ikke tråkke på tær. Det er i alle fall noe positivt som kom ut av det - en annen Norsk jente skal gå på skolen min! Hun er fra Porsgrunn og virker utrolig grei ut ifra det lille jeg har pratet med henne! Da både hun og jeg bor fem minutter å gå fra skolen (for et sammentreff) ser jeg for meg vi bor relativt kort fra hverandre. Spør du en amerikaner er det nok kjempelangt og man kan gjøre en roadtrip ut av det! Så da kan jeg skryte på meg at jeg har to Norske jenter i nærheten som jeg kan ringe hvis det er superkrise på gang. Neida. (Joda)

Får vel skrive litt om hvordan det var i Hellas med Sara og Tina ved en senere anledning. Altså når jeg gidder. For tiden prøver jeg å holde meg opptatt hver dag så jeg - Gud forby - ikke skal sitte i USA å føle at jeg har kastet bort mine siste dager i Norge på å sitte å furte hjemme i Haslerudveien. Et stk gutt, masse venner og verdens beste familie tar tid, det gjør det. Noe som også er helt greit.

*kall meg utakknemlig, vær så god, jeg er enig**joda, det gjør det altså, men spill med

Hellas #2

36 dager.. Fortsetter angsten i det tempoet her ligger jeg på Veum* innen uka er omme.. Traumatiserende ganger førti, særlig når det å få kontakt med vertsen viser seg å være plent umulig (snart en mnd uten kontakt igjen dere) for tiden. Vertsforeldre rundt om i verden burde få et lynkurs i hvordan å roe ned fremtidige utvekslingsstudenter! Det er jammen ikke så lett for oss heller, selv om vi reiser av eget valg. Støttegruppe for nervøse utvekslingsstudenter anyone? Ja..

Ellers er været strålende enda, noe det snart burde gi seg med så det er mulig å puste litt og slappe av uten å bli spiddet av sinte solstråler. Skjønner i allefall hvorfor de ikke prater så mye om været her nede - det er jo likt hele tiden... kom da, regn! Så klart ikke en eneste sky å se i mils omkrets. Hehe. Mye prat om vær og vind må jeg innrømme, men sånn er det bare. Som sagt, alt er det samme her nede, kos og klemz! Hjemme om en uke!

Forresten fikk jeg og Sara noen fisker til å spise på beina våre, hurra!!

*Veum - mentalinstitusjon i Fredrikstad

Og litt andre bilder..