For hver dag som går er det noe som trigger tanker hos meg. Tankespinn, forvirring, jeg er usikker, redd og ikke minst nervøs. Jeg burde tenke på hva jeg skal pakke med meg, hvordan det blir hos vertsfamilien, på skole, men alt jeg klarer å tenke på er hvordan ting skal bli her hjemme. Hva som er igjen, hvem som står der på flyplassen den dagen jeg kommer hjem, hva som skjer mens jeg er borte. Hva om noe skjer? Hva om noe skjer...
Jeg er så redd, jeg er så usikker, jeg er så.. Ja, hva kan man si. Hver kveld sitter jeg med en klump i magen om at enda en dag har gått. Jeg søker hele tiden om bekreftelse på at ting blir bra, men får stadig hint om det motsatte. Det føles så håpløst å skulle reise om åtte dager når alt som går igjennom hodet på meg er at jeg ikke vet, og at jeg antageligvis ikke får vite.
Å reise på utveksling er også en godkjennelse på å ofre ting. Som å krysse av på et skjema å si at "ja, jeg godtar at jeg og x ikke lenger er venner når jeg kommer hjem", eller at man ikke får sagt et siste farvel til en av sine kjære, og at en av sine kjære har gitt slipp på deg før du kommer hjem. Ti måneder - uendelig lite tid i det store perspektivet. Dessverre lever man jo i øyeblikket.
For dagen vil jeg så gjerne gi noe tilbake. Jeg orker ikke være sint, ta opp gamle problemer, stresse eller være lei meg. Jeg vil bare ha det bra. På en måte prøver jeg å ta det kult om dagen, men det funker vel ikke helt, sånn alt i alt.
Det er søndag, 29 Juli 2012. Jeg heter Nora og vet ikke hva som skjer imorgen. Eller om åtte dager. Eller om ti måneder. Jeg vil bare ha litt bekreftelse på at alt blir bra. Om noen bare kunne gi meg den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar