T-9D - Ready

Passet ligger klart. Billettene er printet ut. Visumet er søkt.

Daglig får jeg flash tilbake til da jeg dro til USA for første gang for to år siden. Det er i dag ni dager til jeg drar, og med unntak av blåbæryoghurten i skåla ved siden av meg på nattbordet er vel det meste akkurat likt som det var da. Unntak av meg, kanskje.

Jeg sitter med de samme tankene jeg gjorde sist. Hva skjer nå? Hvem er der? Alt blir jo nytt.

For alt blir nytt, selv om jeg nok en gang skal hjem til 7343 NW 116th st. Til verdens mest masete vertssøster, rare vertsbrødre og gode vertsforeldre. Og Pat, som brått bor over gaten.

Jeg leser igjennom bloggarkivet fra stunden før jeg reiste, og det føles så fremmed, samtidig så nært. Den indre frykten for å reise sitter dog igjen. Hva om alt blir som sist?

Utvekslingsåret - Usensurert versjon #2

Sikkert et halvt år siden jeg skrev del 1, men her kommer litt til - del to. Det er forsåvidt en del tre og fire også et eller annet sted. Hvis noen har videre interesse av å lese dette, da.

Utvekslingåret - Usensurert versjon #1 leses her.

Vi dro hjem til henne, og jeg følte meg brått mye tryggere og lettere til sinns enn jeg hadde gjort de siste fire månedene. Lite visste jeg at de neste 24 timene skulle bli mitt livs helvetesdøgn, og at dette bare et lite døgn senere skulle bli mitt hjem. Vi satt og pratet om alt og ingenting i timevis, vi hørte på den nye Carrie Underwood CD’en og spiste saltkringler med sjokoladetrekk, og jeg drakk for første gang i mitt liv Sweet Tea. Det høres kanskje flåsete ut, men det var så deilig at det endelig var noen som viste interesse for meg, som ville høre om Norge, som var nysgjerrig på hvordan jeg hadde det på skolen og som lurte på hva jeg hadde gjort siden jeg kom.

Vi pratet i timevis før hun til slutt sa at vi kanskje burde komme til poenget.. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke virke klagete, men etter sekunder begynte tårene aktivt å trille som et barnehagebarn på vei ned en bakke på sykkelen. Det gikk så fort, og det føltes ut som jeg var i fritt fall. Hun hørte virkelig på meg, skrev notater, og spurte spørsmål. Så klart skal du slippe å bo her, sa hun gang på gang. Jeg snakket litt om humørsvingningene til vertsmor, kranglene deres,  viste de bilder fra tilstandene i huset, om alkoholforbruket og hvordan jeg følte meg. Hun lovet meg fort at det skulle gå maks to uker før jeg kunne flytte, for sånn skulle jeg slippe å leve.

Takk Gud.

Etter fire timer (…) begynte vertsmor å bli ellers aktiv på telefonen, og ringte kontaktpersonen min flere ganger for å få meg hjem. At jeg hadde vært ”ute” så lenge med en fremmed rett etter jeg hadde vært sykt var uhørt, og det var hun som hadde ansvaret for meg og jeg hadde å komme meg hjem. Vi må huske at den ”fremmede” jeg såkalt var hos, var min kontaktperson som strengt talt hadde hovedansvaret for meg, over min vertsmor.

Da jeg kom hjem var stemningen trykket. Som vanlig. Vertsmor virket fornærmet og spurte snurt hvorfor jeg var borte så lenge og tullet med om jeg hadde sagt noe stygt om de. Etter hvert vridde hun det rundt til at hun var såret for at jeg hadde behandlet henne på denne måten ved å være borte så lenge. Jeg gikk å la meg rundt 20:00. Jeg var utslitt.

I 22:30-tiden banker vertsfar på døren, og jeg gnidde søvnen ut av øynene. Jeg var konstant sliten, og i og med at dagen etter skulle være min første dag tilbake på skolen etter fem ukers fravær ville jeg være uthvilt nok til å holde ut en full dag. Jeg spurte undrende på hva det var.

”Gi meg dataen din”, sa han først rolig.

Det stoppet helt opp for meg. Hva? Reglene til organisasjonen var slik at vertsfamilien ikke kunne ta studentens personlige eiendeler, men f. Eks skru av internett for å kontrollere internettbruk. Ettersom dette var min personlige eiendel, og jeg allerede var veldig utrygg på vertsfamilien min, ønsket jeg ikke dette.

”Nei,” sa jeg litt forvirret, ”Men du kan skru av internett om du ønsker det.”

”Gi meg Macen din. Nå.” Sa vertsfar strengt. Jeg opplevde det som relativt truende, så jeg fant ut det beste var å adlyde for å ikke lage drama. Jeg sto opp, gikk rundt på andre siden av sengen, og hentet ut dataen som hadde ligget under sengen.

”Takk” sa han, og gikk. Takk gud jeg hadde passord, tenkte jeg.

Timene gikk og jeg lå fortsatt våken. Jeg følte meg så naken, så ubeskyttet. Det var tross alt på dataen jeg hadde Skype, og Facebook, som jeg brukte til å kommunisere med mamma og pappa. Å få dette frarøvet gjorde at jeg følte meg ekstremt utrygg. Ikke hadde jeg sittet på pc’en til langt på natt, ikke hadde jeg gjort noe for å bryte deres tillit i forhold til internettbruk.. Hvorfor skulle de ta dataen min på en slik måte? Lå jeg konstant å tenkte på.

Pappa og jeg Skypet halve natten, og jeg følte også her at pappa begynte å føle bekymringen på kroppen. At jeg sakte men sikkert ble avskåret nett-tilgangen min opplevdes som et veldig sikkert faretegn for begge. Jeg skulle hjem, koste hva det koste ville, jeg var ferdig, jeg gadd ikke mer. Jeg hadde grått alt for mange timer, klumpen i brystet var større enn solen og humøret var på et all time low. ”Ring Explorius å si jeg vil hjem” bønnfalt jeg pappa flere ganger, hvor pappa sa jeg kunne komme hjem – så lenge jeg klarte å sende den avgjørende mailen selv. Jeg klarte ikke.

Klokken halv seks var jeg oppe igjen etter en times søvn. I ettertid har jeg ingen forståelse hvordan jeg fungerte verken psykisk eller fysisk på den tiden, aldri har jeg vært så sliten. Etter en time til på telefon med pappa mens jeg ordnet meg til å dra tilbake på skolen sendte jeg meldingen til kontaktpersonen min.

”Hei. Jeg vil dra hjem til Norge. Jeg orker dessverre ikke dette lenger, håper det kan ordnes fort. Vennlig hilsen Nora.”

Puh.

Vertsfar kjørte meg til skolen denne torsdag morgenen. Det var vanskelig å se på ham, og når han spurte hva som var i veien klarte jeg bare så vidt å la vær å gråte, mens jeg sa at det ikke var noen ting. Vertsfar hadde vært det nærmeste jeg hadde hatt til en venn, og det føltes så ille å skulle forråde ham på denne måten. Han spurte til slutt om jeg hadde tenkt til å dra hjem, hvor jeg svarte ja. Stillhet.

På skolen satt vi og ventet på å få ordnet papirene mine slik at jeg kunne begynne på skolen igjen. Dessverre hadde vertsfar glemt et par papirer fra legen hjemme, slik at han måtte kjøre hjem å hente de slik at alt skulle gå i orden. Amerikanske skoler er strenge på at alt skal være i orden, så disse papirene måtte vi ha. Vertsfar spurte hvor vidt jeg ville være med hjem å hente de, eller sitte å vente. Valget falt på sistnevnte. I mellomtiden prøvde jeg desperat å få tak i pappa mens vertsfar fortsatt var borte. Etter 20-minutters tid fikk jeg endelig tak i han, og tårene strømmet på. Ettersom jeg satt i et åpent kontorlandskap var det mange som fikk med seg dette, og jeg ble fort hentet inn på et rådgiverkontor. Pat, min kontaktperson, ringte også. Endelig hadde hun fått SMS’en min.

I mellomtiden brøt jeg ned enda en gang på et døgn, og fortalte alt til rådgiveren. De første minuttene forsøkte jeg å bare vri det til at jeg hadde hjemlengsel, men etter en stund rant det over og alle opplevelsene mine fra de siste fire månedene kom ut.

Lite visste jeg da at jeg hadde vært utrolig heldig. En rådgiver som hadde hatt mye med vertsmors tidligere barn hadde sett vertsfar på kontoret, og kjent ham igjen, og sagt fra til noen at det ikke, under noen omstendigheter, burde bo et barn i denne familien. På grunn av taushetsplikten vet verken jeg eller kontaktpersonen min hva som hadde skjedd tidligere, men dette var, slik jeg har forstått, siste dråpe for å få meg ut. Jeg gikk til timen min i ni-tiden, tårer i øyekroken.

Brått klikket telefonen min infernalsk. Vertsfar hadde fortalt vertsmor at jeg ønsket å flytte ut, og hennes automatiske reaksjon var å kaste meg ut umiddelbart. Mens jeg var på skolen…

”Vi henter deg så du kan begynne å pakke. Du skal pakke, for så å bo hos Pat til hun kan arrangere hjemreisen din. Før jeg glemmer deg skylder du moren min $57.00 for telefonregningen din. Vil du gå tilbake til å bruke ditt norske telefonnummer i dag? Vi kan gjøre slik at du bare må betale telefonregningen din frem til i dag. Kom tilbake til meg med hva du ønsker å gjøre.”

Jeg sendte melding til kontaktpersonen min med en gang. Ettersom jeg innen nå hadde blitt ganske kjent med vertsmors reaksjonsmønster forsto jeg fort at dette ikke var ment på en hyggelig måte, og jeg var livredd for at hun skulle tvinge meg til å bli med henne hjem ettersom hun, tross alt, hadde autoritet til å hente meg. Jeg svarte ikke vertsmor, og valgte å la Pat ta kommunikasjonen videre. Enda en melding tikket inn kort tid etter.

”Jeg skjønner ikke hvorfor du ignorerer meg. Jeg har ikke gjort annet enn å forsøke å ta vare på deg. Dette er utrolig skuffende. Vi har sagt vi vil støtte deg i hva enn du bestemmer deg for. Hvorfor oppfører du deg på denne måten? Jeg har informert Pat om at vi MÅ være hjemme når du kommer for å pakke. Enten vfar eller jeg må være der.”

Jeg innså fort jeg måtte svare henne for å få henne til å slutte. Jeg fikk stygge blikk fra læreren da telefon absolutt ikke er godkjent i amerikanske timer, men jeg fikk lov likevel grunnet situasjonen. Jeg svarte:

”Jeg sitter i timen akkurat nå og sliter veldig med å ta meg sammen for å virke normal ovenfor de andre. Det er mye som skjer, og jeg kan ikke gå glipp av mer skole. Jeg vil selvfølgelig betale moren din alt jeg skylder henne, men hvis det er greit vil jeg helst beholde nummeret mitt til jeg får ordnet meg et nytt. Vi finner det ut. Dere vet jeg er glad i dere, jeg har bare hatt det alt for vanskelig her, og jeg trenger virkelig å dra hjem nå. Jeg beklager at det har skjedd på denne måten, og håper dere vet at jeg aldri ville det skulle bli slik.”

Hun snur til offer-rollen. Sweet lord Jesus.

”Vel, Pat behandler oss som vi har gjort noe galt. Kan du forklare det for meg? Jeg føler meg som en tufs. Jeg har jobbet så hardt for å få operasjonen din til å skje og for å beholde deg her. Jeg trodde virkelig du ville snakke med oss istedenfor å gå bak ryggen vår og prate med Pat på den måten.  Hun tror hun kommer til å snakke deg til å bli her og ikke dra hjem. Vi elsker deg også Nora, vi bare vil hva som er best for deg. Vi forstår du vil reise hjem, vi bare forstår ikke hvorfor vi blir behandlet som du ikke kan snakke med oss og som om vi har gjort noe galt. Todd la Macen din på sofaen i går så du skulle få sove hele natten og ikke sitte på dataen. Du har brukt masse tid på dataen i det siste.”

Det er virkelig oppsiktsvekkende at jeg hadde brukt macen mye når jeg ikke hadde fått lov til å være ute blant vertsfamilien min i fem uker, samtidig som jeg sa flere ganger hver dag at jeg følte meg helt fin! Ah. Logisk.

Midt i skoledagen et sted, ringte pappa. Jeg skulle bli med Pat, og flytte ut etter skolen. Jeg skulle få slippe å dra tilbake til helveteshuset, og vi skulle finne ut resten derifra. Jeg var sjeleglad, og det eneste jeg gruet meg til var å hente tingene mine.

Jeg snakket med Pat på kontoret den dagen, som jeg for så vidt bare hadde møtt to ganger før. I begynnelsen var jeg litt forvirret ettersom jeg ikke kjente henne igjen, men det hentet seg fort inn. Hun fortalte kort og godt hva hun hadde pratet med rådgiveren om, at rettighetene til hvem som kunne hente meg var endret, og at hun kom å hentet meg etter skolen.

Skoledagen føltes utrolig lang, og det var fantastisk når den endelig var over.

Del 3 venter. Den dramatiske utflyttingsprosessen.