Et B-menneskes bekjennelser

Hele mitt liv har jeg vært et strålende A-menneske, et sånt menneske alle drømmer om å være. Som står opp timevis før soloppgang og har alt gjort en hel halvtime før de skal i det hele tatt begynne å tenke på å ta på seg skoene. Et slikt menneske som disker opp med ordentlig frokost hver dag, med kaffekoppen i hånda, rekker å se en episode av yndlingsserien, lese avisen, pakke om ymse sekker og bager før man endelig begir seg ut på dagens gjøremål.

Så en dag våknet jeg femten minutter før bussen gikk og tenkte at, neimen, så kjekt, da kan jeg jo sove fem minutter til. Som dere sikkert skjønner var min tid som A-menneske over, ikke ble det spist mer frokost, morgenavisen har ikke blitt lest på en to-tre år, og jeg har strengt talt aldri den minste peiling på om jeg har fått med meg det jeg skal. Har jeg alt på stell er det enten A) Fordi flaksen har tatt overhånd, eller B) Jeg har gjort en iherdig innsats dagen før.  Jeg har strengt talt ikke sett klokkeslettet 05:00 på flere år med mindre jeg ikke har lagt meg kvelden før.

Så i dag bestemte jeg meg for å ta et tak og minnes gamle tider. Flyalarmen* slo seg løs i en vill disko 05:30, og hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd det var både andre verdenskrig og gym med Nazi-helge på en gang. Ved ettertanke er jeg usikker på hva som er mest traumatiserende.

Så jeg sto nå opp og satt på badegulvet et kvarters tid og lurte på hvor livet var på vei og om jeg virkelig hadde stått opp på denne tiden frivillig noen gang i mitt liv, før jeg til slutt reiste meg opp og startet dagen. Æsj. Tidlig. Ekkelt. Kaldt. Mørkt. Og på et kvarters tid var bagen pakket, jeg var iført treningstøy, omeletten sto og putret og katta fikk omsider mat før middagstid.

Så sitter jeg her, klokka nærmer seg syv, og det ser ut som jeg har gode utsikter for å rekke ti-på-halv-åtte bussen. Var det verdt det? Nja, kanskje, selv om koffeinpillene får bli med i dag. I morgen begynner jeg ti-over-ni, så da er vi vel tilbake til den velkjente døgnrytmen hvor jeg såvidt rekker å få på meg sokker.

Det var i alle fall verdt forsøket. Men vet dere hva? Det er hinsides tidlig. Og jeg er trøtt. Natta(god morgen)

La forresten til et bilde av meg tatt med min fantastiske iPhone så det skulle se ut som jeg gjør noe annet enn å skrive. Det gjør jeg forsåvidt ikke.


*vekkerklokka

Hjemkomsten - en oppsummering

Til tider føler jeg meg lite rustet til å være blogger. Jeg eier ikke disiplin, så det ser absolutt ikke presentabelt ut hjemme hos meg til en hver tid. Jeg vil tørre å påstå at hvis gulvet blir vasket hvert kvartal er det en jobb vel utført, og det bør belønnes med et klapp på skulderen eller en mental high-five. Når sant skal sies ser det strengt talt presentabelt ut to ganger i året: til 17. Mai og jul. Ved nærmere ettertanke kan du stryke 17. Mai også.. Det ser greit ut på julaften mellom 16 og 20. Hadde blogger vært en offisiell arbeidstittel med fast ansettelse i et firma hadde jeg fått fyken på dagen.

Jeg orker sjeldent å farge etterveksten ettersom den eneste som gidder å betale dette er sjefen i form av en lønnsslipp, og klærne mine finner du mest sannsynlig i fjorårets kolleksjon fra Forever21, og veskene mine kan du i hovedsak finne på Fretex til 25 kroner stykket. Med andre ord ikke så High Fashions om det muligens burde være, når hovedmengden av jentene jeg møter på daglig bruker Marc Jacobs vesker til en pris verdt to månedslønninger som skolebag.

Det er nesten så jeg føler meg litt flau, men så sitter i alle fall jeg med 12 000 kroner mer på konto enn de gjør, så det er bare nesten.

Personlig vil jeg beskrive meg som en hjemmekjær type, noe som heller ikke er en blogger verdig. Jeg nærmer meg tross alt 18 år og én måned, og jeg har enda ikke kavet meg inn i noen høye heler og dratt på byen, og det mest umoralske jeg har gjort hittil har vært å kjøpe Otrivin nesespray til en under 18 på nærbutikken. Med andre ord ikke det mest radikale jeg kunne gjort som nyvunnen myndig.

Ikke har jeg kavet meg til å ta lappen, men ved ettertanke er det lite poeng i det likevel da tilbudene om sponsing av bil ikke akkurat har vært overøsende. Jeg jobber med saken.

Ikke føler jeg noen videre fotoglede i det siste heller, noe jeg strengt talt burde hvis jeg skal poste noe på denne tafatte nettsiden. I det samme jeg husker det bør jeg kjøpe meg noen pene kaffekopper slik at jeg kan fange essensen av den masete morgenfrokosten min med noe annet enn en skittengul kaffekopp fra Østfold Energi som en gang i tiden var hvit, øverst i høyre hjørne.

Dere skjønner problemstillingen.

Med andre ord føler jeg meg en smule personlig mislykket, i den forstand at jeg ikke helt vet hvem jeg er lenger i forhold til interesser og meg selv. For tiden føles det nemlig som jeg ikke vil noen ting, og det å gå fra å vite alt og kunne alt til å ikke ha en smule peiling på noe som helst som foregår, det er en smule stressende. Nei, det er løgn, det er sinnssykt stressende.

Rollen som utvekslingsstudenten Nora var så sikker – jeg jobbet så utrolig lenge for noe som var over på et øyeblikk. Jeg så det så klart for meg, kjempet på og vek aldri. Så var året over, og det var utvekslingsstudenten Nora også, og igjen var jeg VGS elev uten mål og mening, men denne gang i et kull som ikke er mitt.

Jeg visste hvor jeg sto som kjæresten Nora, hva som var forventet av meg. Brått var det borte også.

Jeg visste hvordan rollen som ungdomspolitikeren Nora skulle spilles. Jeg var aktiv og engasjert, og virkelig brant for noe. Jeg hadde et mål, jeg ville et sted, jeg ville få andre til å forstå. Brått var jeg ikke ungdomspolitiker lenger, og jeg mistet min mest sentrale hobby.

Jeg har alltid vært eleven Nora, som likte å gå på skolen, jobbet hardt og fikk gode karakterer. I det siste har jeg tilegnet meg en større kunnskapsmasse og interesse om treet på utsiden av rettslære-klasserommet mitt enn det jeg har i arveloven, og jeg har innsett hvor ufattelig kjedelig psykologi er. Alt i alt bør jeg revurdere planen om å bli psykolog.

Jeg har visst hvor jeg sto som vennen Nora, men brått var det borte også. Det er jo bare naturlig at det skal være en smule tidkrevende å komme inn i alt igjen etter man har vært ute et år, men å miste alt skulle man ikke tro. Så står man der, igjen, som på alle første skoledager man kan huske, alene i lunchen og lurer på hvor man skal sitte. Jeg hadde aldri i mitt liv trodd det skulle komme til det punktet.

Jeg har alltid vært Nora som var glad i fotografi og skriving, som har løpt rundt med kameraet rundt halsen og skriveboka i lomma, som elsket å fange hvert øyeblikk. Et par tre ganger i uka ser jeg stygt på speilrefleksen som det ikke har blitt tatt et bilde med på flere måneder, som om det håner meg. Var vi ikke venner? Spør det vel egentlig. Joda. Men det gikk over. Skrivesperren er like tilstedeværende som Berlinmuren på 1900 tallet. Utrolig til stede, umulig å unngå.

Heldigvis ble den revet ned en dag, så jeg venter i spenning på en mental revolusjon.

Jeg har alltid vært Nora – utadvendt, glad og straight to the point. Brått har jeg ingenting å komme med, jeg vil bare bli latt være i fred, prøver å tenke to ganger før jeg sier noe. Innen jeg har tenkt to ganger finner jeg ut det er bedre å bare holde fred på meg. Hvem er jeg da?

Jeg vil tørre å påstå at alle møter på slike punkt i løpet av livet, og man må igjennom det på et eller annet punkt. Dessverre skulle jeg gjerne slippe å bruke VGS-tiden min på det, men det er vel en mening med det meste.

Det eneste sikre holdepunktet jeg kan tenke ut akkurat nå er at jeg fortsatt hører på Nrk Klassisk når jeg må konsentrere meg.

Frustrasjon.

Av alle karakterer jeg kunne gå ned i har jeg gått ned i engelsk muntlig. What.

Av alle karakterer jeg kunne gå ned i har jeg gått ned i engelsk skriftlig. What.

Jeg har gått ned i norsk skriftlig. Jeg får middels i psykologi.

Excuses moi.