Hjemkomsten - en oppsummering

Til tider føler jeg meg lite rustet til å være blogger. Jeg eier ikke disiplin, så det ser absolutt ikke presentabelt ut hjemme hos meg til en hver tid. Jeg vil tørre å påstå at hvis gulvet blir vasket hvert kvartal er det en jobb vel utført, og det bør belønnes med et klapp på skulderen eller en mental high-five. Når sant skal sies ser det strengt talt presentabelt ut to ganger i året: til 17. Mai og jul. Ved nærmere ettertanke kan du stryke 17. Mai også.. Det ser greit ut på julaften mellom 16 og 20. Hadde blogger vært en offisiell arbeidstittel med fast ansettelse i et firma hadde jeg fått fyken på dagen.

Jeg orker sjeldent å farge etterveksten ettersom den eneste som gidder å betale dette er sjefen i form av en lønnsslipp, og klærne mine finner du mest sannsynlig i fjorårets kolleksjon fra Forever21, og veskene mine kan du i hovedsak finne på Fretex til 25 kroner stykket. Med andre ord ikke så High Fashions om det muligens burde være, når hovedmengden av jentene jeg møter på daglig bruker Marc Jacobs vesker til en pris verdt to månedslønninger som skolebag.

Det er nesten så jeg føler meg litt flau, men så sitter i alle fall jeg med 12 000 kroner mer på konto enn de gjør, så det er bare nesten.

Personlig vil jeg beskrive meg som en hjemmekjær type, noe som heller ikke er en blogger verdig. Jeg nærmer meg tross alt 18 år og én måned, og jeg har enda ikke kavet meg inn i noen høye heler og dratt på byen, og det mest umoralske jeg har gjort hittil har vært å kjøpe Otrivin nesespray til en under 18 på nærbutikken. Med andre ord ikke det mest radikale jeg kunne gjort som nyvunnen myndig.

Ikke har jeg kavet meg til å ta lappen, men ved ettertanke er det lite poeng i det likevel da tilbudene om sponsing av bil ikke akkurat har vært overøsende. Jeg jobber med saken.

Ikke føler jeg noen videre fotoglede i det siste heller, noe jeg strengt talt burde hvis jeg skal poste noe på denne tafatte nettsiden. I det samme jeg husker det bør jeg kjøpe meg noen pene kaffekopper slik at jeg kan fange essensen av den masete morgenfrokosten min med noe annet enn en skittengul kaffekopp fra Østfold Energi som en gang i tiden var hvit, øverst i høyre hjørne.

Dere skjønner problemstillingen.

Med andre ord føler jeg meg en smule personlig mislykket, i den forstand at jeg ikke helt vet hvem jeg er lenger i forhold til interesser og meg selv. For tiden føles det nemlig som jeg ikke vil noen ting, og det å gå fra å vite alt og kunne alt til å ikke ha en smule peiling på noe som helst som foregår, det er en smule stressende. Nei, det er løgn, det er sinnssykt stressende.

Rollen som utvekslingsstudenten Nora var så sikker – jeg jobbet så utrolig lenge for noe som var over på et øyeblikk. Jeg så det så klart for meg, kjempet på og vek aldri. Så var året over, og det var utvekslingsstudenten Nora også, og igjen var jeg VGS elev uten mål og mening, men denne gang i et kull som ikke er mitt.

Jeg visste hvor jeg sto som kjæresten Nora, hva som var forventet av meg. Brått var det borte også.

Jeg visste hvordan rollen som ungdomspolitikeren Nora skulle spilles. Jeg var aktiv og engasjert, og virkelig brant for noe. Jeg hadde et mål, jeg ville et sted, jeg ville få andre til å forstå. Brått var jeg ikke ungdomspolitiker lenger, og jeg mistet min mest sentrale hobby.

Jeg har alltid vært eleven Nora, som likte å gå på skolen, jobbet hardt og fikk gode karakterer. I det siste har jeg tilegnet meg en større kunnskapsmasse og interesse om treet på utsiden av rettslære-klasserommet mitt enn det jeg har i arveloven, og jeg har innsett hvor ufattelig kjedelig psykologi er. Alt i alt bør jeg revurdere planen om å bli psykolog.

Jeg har visst hvor jeg sto som vennen Nora, men brått var det borte også. Det er jo bare naturlig at det skal være en smule tidkrevende å komme inn i alt igjen etter man har vært ute et år, men å miste alt skulle man ikke tro. Så står man der, igjen, som på alle første skoledager man kan huske, alene i lunchen og lurer på hvor man skal sitte. Jeg hadde aldri i mitt liv trodd det skulle komme til det punktet.

Jeg har alltid vært Nora som var glad i fotografi og skriving, som har løpt rundt med kameraet rundt halsen og skriveboka i lomma, som elsket å fange hvert øyeblikk. Et par tre ganger i uka ser jeg stygt på speilrefleksen som det ikke har blitt tatt et bilde med på flere måneder, som om det håner meg. Var vi ikke venner? Spør det vel egentlig. Joda. Men det gikk over. Skrivesperren er like tilstedeværende som Berlinmuren på 1900 tallet. Utrolig til stede, umulig å unngå.

Heldigvis ble den revet ned en dag, så jeg venter i spenning på en mental revolusjon.

Jeg har alltid vært Nora – utadvendt, glad og straight to the point. Brått har jeg ingenting å komme med, jeg vil bare bli latt være i fred, prøver å tenke to ganger før jeg sier noe. Innen jeg har tenkt to ganger finner jeg ut det er bedre å bare holde fred på meg. Hvem er jeg da?

Jeg vil tørre å påstå at alle møter på slike punkt i løpet av livet, og man må igjennom det på et eller annet punkt. Dessverre skulle jeg gjerne slippe å bruke VGS-tiden min på det, men det er vel en mening med det meste.

Det eneste sikre holdepunktet jeg kan tenke ut akkurat nå er at jeg fortsatt hører på Nrk Klassisk når jeg må konsentrere meg.