Påskelørdag

Ettersom våren er i anmarsj blir vinterbleike bein blir eksponert i shorts, vinterjakka har blitt kast-.....

Stryk det. Snart er det sommer, folk har rukket å få seg brunfarge og Fredrikstads litt mer løsslupne spaserer nedover gatene i minimalt med klær. For tiden ligger temperaturen godt over 15 på dagtid, og nå og da slår den til og med den klassiske sommertempen vi må hanskes med i Juli-måned. Genialt, med andre ord!

Det er første dag av påskeferien, og det eneste jeg klarer å tenke på er at franskeksamen nærmer seg med stormskritt, og fineste mannekjøttet jeg skal flytte fra om ikke-så-mange-129-dager.

Produktiviteten idag har vært nok så laber, og det eneste jeg har prestert å få til sånn bortsettfra å "rydde" to ting, er å toppe dagen med årets første joggetur. Utrolig nok var jeg i overraskende god form, ettersom jeg hadde forventet det verste, og jogget for det meste hele veien. Credzzz til meg! Resultatet av denne å-så-lange joggeturen er fantomsmerter i vilja og noe som godt kan være en punktert lunge. Det å snakke uten å høres ut som en kols-pasient er nemlig plent umulig, og både mamma og jeg er enig om at hadde det stått mellom Harry Potter og meg til å snakke slangetunge hadde fått rollen uten tvil. Alt for å holde seg attraktiv? Ohyes.

Min hemlige plan er nemlig å bli i superform her hjemme slik at jeg kan fråtse i Reeses, fritert smør og is dyppet i sjokolade når jeg kommer til mitt soon-to-be andre hjemland! Utenom dette har jeg ryddet i dag, noe som skjer en gang i skuddåret, noe det for en gangs skyld er.

For hver dag som går er det en dag mindre til jeg reiser. Avreisedatoen er så godt som skrevet i stein (7. August), og jeg bare.. Jeg gleder meg sånn! Selv om jeg nesten gruer meg enda mer. Å grue seg før man flytter vekk et år er jo inget annet enn naturlig (det hadde vært verre om jeg ikke gruet meg), selv om jeg gruer meg på en god måte. God måte som i "spiser-sjokolade-fordi-jeg-har-et-panikkanfall". Selv om jeg skal reise fra kjæreste, familie og venner som jeg aldri ville erstattet, føler jeg allerede at det sitter en familie i Sudbury Drive som venter på meg.

Jeg har vært så heldig.

Makan til familie skal man lete lenge etter, og det er som de sier: der det er hjerterom er det husrom! Jeg har lenge vært redd for å ende opp på et barbie-tapesert rom med en gneldrete vertssøster på ni, men istedet får jeg det ganske kjekt i mitt eget lille territorium. Jeg sender mail og mottar mail, svarer og ler litt for meg selv.

Av en eller annen grunn har jeg blandede følelser ved det å ha fått vertsfamilie: det er et antiklimaks av et klimaks! Noe av det med utvekslinga, noe av spenningen, var jo det å vente på vertsfamilie! Å oppdatere e-posten konstant, alltid ha telefonen på, og det å hele tiden tenke "gud, hvor skal jeg bo neste år?". Spenning, hele tiden. Jeg må innrømme at jeg hadde hjertet i halsen mer enn en gang når et ukjent nummer sto på displayet.

Samtidig har jeg fått en ro av å vite hvor jeg skal. "Hvem, hva, hvor?" spørsmålet fra nyskjerrige tanter og kusiner kan endelig besvares, og ikke lenger trenger jeg å lure på når jeg kan bestille ferie, om jeg rekker ditt og datt, eller når jeg reiser. For nå skal jeg bare nyte påsken, nyte resten av året og bare.. Vente!

Du vet du er norsk når...

Fant en liste på bloggen til en annen utvekslingsstudent, og kopierte ut de punktene som jeg selv kan relatere meg til. Mye sært vi nordmenn gjør!

You start believing that if it wasn’t for Norway’s efforts the world would collapse.
You can’t remember when to say “please” and “excuse me”.

You always prepare to catch the closing door if following closely behind somebody.

You don’t think silence is awkward.
You use “Mhmmm” as conversation filler.You know at least five different words for describing different kinds of snow.

You know the difference between Blue and Red ski wax.

You don’t fall over when walking on ice. 

You think nothing of paying $50 for a bottle of ‘cheap’ spirits at Vinmonopolet.
You think it’s acceptable to eat lunch at 11.00 and dinner at 15.00.
You find yourself more interested in the alcohol content than in the name of the wine.
You find yourself speaking halfway Swedish with Swedes.

You don’t question the habit of always making “matpakke”
You know the meaning of life has something to do with the word “koselig” (cosy)
You can’t stand leaving the country because people everywhere else are so nice, it’s annoying.
You look away when you walk by people on the street.
You are shocked if it’s not 2 months of snow every year, at least!
You expect all dinner parties and meetings to start precisely on time, if not before.


You fall 3 meters, and don’t get hurt. If you do, you’re not worried at all.
You get your hands on Norwegian chocolate and guard it with your life
You are more afraid of the Customs than terrorists.
You say ”oh well, down it goes” when served bad wine.
You barbecue when it’s raining.


You have bad conscience if you’re not outside when it’s sunny
You get dozy after only two days of sun
You go for a swim when it’s only 12 degrees Celsius (53F) in the water and claims that it’s “fresh”
In winter, you go to work or school in the dark and come home in the dark – while only working eight-hour days.

Oklahoma City

Kjære publikum. Kjære venner, familie, bekjente og alle interesserte.

I fårigårs fikk jeg vertsfamilie, 08:34 for å være eksakt. Den 13. Mars 2012 ble lykkedagen min. Nordmann er jeg, og Amerikaner skal jeg bli.

Telefonen ringte i halv ni tiden, tirsdags morges. I klassisk Nora-stil gryntet jeg på nesa, la på, for deretter å sove videre. Jeg husker jeg tenkte "Ringe meg på morgenen? Morsom du.." for deretter å falle tilbake inn i goddyna og drømmeland. En fem minutter senere var det et eller annet som plaget meg. Jeg gjør et stakkarslig forsøk på å åpne øynene, og sjekker mobilen. Plutselig var ikke øynene så harde å be lenger. 31-nummer, Oslo? Åhgud. Tanken lingrer i bakhodet, sånn smålig.. Hvorfor skulle noen fra Oslo ringe meg? Jeg somler meg til å skru på pc'n som så klart har bestemt seg for å somle enda mer enn jeg selv i utgangspunktet gjorde. Videre inn på nummeropplysningen, taster inn, trykker. Nedre strandgate, Explorius.

Litt stressa (hvorvidt det går ann å være stressa i halvsøvne) titter jeg på klokka, 08:34, tirsdags morgen. Jeg ringer opp. Hei, det er Nora Utter som ringer! sier jeg, jeg så du hadde ringt. Tankespinn, tankespreng for den del. Så mange tanker. Ja, Nora. nå har jeg en god nyhet til deg, sier Mariann. Før hun rekker å si mer klarer jeg å utbryte Har jeg fått vertsfamilie nå eller?? Mariann småler litt, Du skal til Oklahoma! Herregud, jeg skal til Oklahoma! Jeg har fått familie!

Jeg har nemlig fått vertsfamilie, verdens beste familie utdelt av verdens beste kontaktperson Mariann, i verdens fineste stat. Tanken om Sweet home Alabama ble brått byttet ut med Sweet home Oklahoma istedet. Og det er egentlig helt greit. Mariann forteller om vertsfamilien, og det eneste jeg klarer å si fra tid til annen er "Herregud, så kult!" og "Det her blir sjukt bra!". Den følelsen sitter jeg med enda, selv etter jeg har utvekslet en mengde e-poster med vertsfamilien. Familien, plasseringen osv er helt surrealistisk. Jeg har alltid forventet meg en bitch-slap fra min gode venn karma, med sugen familie i Alaska.

Familien min heter Ephraim, og bygger på det gode gamle "mine-og-dine-barn" konseptet. Vertsmor og vertsfar giftet seg faktisk 12. Februar i år, etter de har bodd sammen de siste tre!

Vertsmoren min heter Christy (37), og er utrolig lett å ha med å gjøre! Har pratet masse med henne på e-post allerede, og jeg må innrømme at hele familien virker for god til å være sann. Christy er utdannet sykepleier, men det siste året har hun vært dagmamma for ei lite jente på nå 17 mnd som heter Jenna! En stund var jeg ganske redd for at det var fullt hus med førti unger da hu skrev at hu dreiv hjemmebarnehage i søknaden, men greit går nå det! Vertsmor er rett og slett herlig, både ovenfor sin egen datter og alle stebarna, rett og slett helt herlig.

Vertsfar Todd (47) har jeg ikke pratet så mye med, bortsettfra at jeg fikk en liten søt e-post igår! Vertsfar er ekteskap- og familie terapaut, og jobber hovedsaklig med barn og unge. Han er jøde, og går derfor i Synagogen regelmessig, noe de syntes det hadde vært hyggelig om jeg ville prøve ut! De feirer både kristne og jødiske høytider, så regner derfor med å komme hjem med kalott. Han er politisk interessert, noe som passer meg helt perfekt! Da jeg svarte på e-posten hans fortalte jeg litt om mitt eget "politiske" liv og la til at jeg også fulgte med på valget i USA. Er superspent på hvilken politisk orientering han har!

Ellers har jeg fire vertssøsken: Chloe, Blake, Kara og Alex. Chloe (9) og Blake (15) bor hos moren sin i Kansas, og besøker Todd og Christy ca. en gang i mnd! Det kan godt hende vi skal hente de i Kansas en del ganger, så da får jeg sett litt mer av USA og. Alex (18) flytter vekk og skal gå på College, mens det er ubestemt om Kara (18) skal gå på college hun også, eller være hjemme første semester da hun ikke har bestemt seg enda.

Personlig må jeg innrømme jeg håper hu blir hjemme et halvt år. Hu er på min alder, og jeg har aldri opplevd hvordan det er å ha søsken før. Kara var enebarn helt til Christy og Todd fant hverandre, så jeg tror hun skjønner hvordan jeg har det også. Kara er Christy's datter, mens Blake, Chloe og Alex er barna til Todd.

Trommevirvel........ Jeg skal bo i Oklahoma City! Det er hovedstaden i Oklahoma, og rommer ca. 500 000 innbyggere hvis du bare regner med bysentrumet. Tar du derimot med suburbene også er du fort oppe i en 1,3 millioner innbyggere! Oklahoma er også USA's 31. største by. Jeg kommer forsåvidt fra Fredrikstad, som er Norges 6. største by, og her har vi 80 000 innbyggere.. Ja.. Som dere sikkert skjønner er Fredrikstad en skikkelig storby! Neida, jeg bare tuller! Gleder meg til å bli kjent i OKC, som da er på størrelse med Oslo!

Dette er huset mitt. Jeg mistenker at dette med snøen er noe som skjer ca. hvert fjerde år, og vertsmor bekreftet igrunn det. En liten tanke bak i hjernebarken sier meg at de prøver å få meg til å føle meg hjemme..  Her skal jeg bo, i alle fall. Verdens søteste hus i en liten suburb i Oklahoma.

Dette er bakgården vår, med alt som hører med! (Vet dere er sjalu). Boblebadet er på hele året, så de bader vinter som sommer! De varmer opp det store bassenget også, men om vinteren dekker de det til så de slipper å bruke strøm på det. I fjor var det visst så ulidelig varmt på sommeren at de ikke klarte å holde bassenget kald nok en gang. Det var vel ca. 40C-45C.. Greit for meg som elsker varme? Alt er relativt, og det kan vel bli for mye også..

Beklager for dårlig bildekvalitet, jeg må ta bilde av de på pc'n igjen fra brevet jeg fikk fra vertsfamilien.

I USA skal jeg gå på Putnam City North High School, ca 5. minutter fra hvor jeg skal bo! I forhold til min skole i Norge er den ganske stor. Her i Norge har vi ca. 1200 elever og er en av Norges største skoler på studiespesialisering. I USA har skolen min 2200 elever og er av helt vanlig størrelse. Ganske greit det også, selv om den lille frykten for ikke å få venner sitter ganske sentralt.

 

Skolemaskoten er en Panter, for vi er nemlig "Panthers with Pride" om jeg skal tro skolesiden rett. Kleskoden er faktisk ganske grei, ikke for mye dritt.. Litt er det nå, da!

- Glippe mellom genser og bukse er uakseptabelt

- Ingen spagettistropper, stroppløse topper

- Klær som fremmer gjengaktivitet og vold

- Ingen sagging eller hullete bukser

- Ingen hodeplagg

- Ikke tilbehør som kan skade andre

- Ikke pysjamas, ikke synlig undertøy

Slik ser noe av det ut, og for min del er det helt åpenbare regler en hver elev må klare å følge uten for mye tull. Eller, er jo idioter som tror at vi vil se rumpa deres da... Heh, drøm videre.

Jeg har mailet en del med vertsmor, og hele greia med å ha fått vertsfamilie virker helt surrealistisk. I årevis har jeg forberedt meg på å få vertsfamilie sist. Jeg har vært forberedt på å få en dårlig familie, med dårlig økonomi og generelt et litt slitent sted.

Jeg sitter her med avreisedato, sted, familie og mer til. Det er midten av Mars. Barna får biler og Mac'er til bursdager, de drar på ferie og shopper masse.. I fjor begynte vertssøster på skolen 09:45 og sluttet 14:30..

Det virker for godt til å være sant, men ærlig talt! Om fem måneder sitter jeg på et fly på vei til Oklahoma! 7ende eller 8ende august. Det er så lenge til, men samtidig så kort! 

Nu kör vi!

Vertsfamilie

Jeg skal nemlig til Oklahoma City! Snakkes!

78 days unplaced

I dag har jeg stått uten plassering i 78 dager. Når jeg tenker over det er det ganske lenge, men tiden har gått overraskende fort, selv til utolmodige meg å være. Jeg har sendt inn karakterkort, fått meg nytt pass, og generelt bare ventet enda mer. Spennende! På utvekslingsfronten er det nemlig lite som skjer med unntak av 12 390 kr som med jevne mellomrom fyker ut av kontoen.

Fredag 2. Mars tok dro Maren og jeg innover til hovedstaden for å dra på Kaizers Orchestra konsert på Sentrum Scene! Vi møttes på halvveien, nemlig i Oslove, og tok en shoppingtur rundt på City før jeg vi ble lei. Da vi til slutt hadde presset oss til å få levere en bag på Rockefeller tok vi oss en tur på Spaghetteri, hvor de la gress på maten min. Ukult gjort.

Ellers koste vi oss hele helga. Spiste god mat, gjorde mye koselig, sov lenge.. Hehe, Maren står nemlig opp før daggry. Som konsekvens gikk jeg rundt dødstrøtt hele helgen og sikla utover benkene.

Sist men ikke minst tok jeg for meg litt kusinekos i familiebursdag. Farmor 75 år, hipp hipp!