Kjære flotte utvekslingsstudenter

Om få uker gir vi våre siste klemmer mens vi sloss mot tårene som strømmer på. Vi sier "på gjensyn" til våre venner, og at vi sees igjen. Innerst inne vet vi at vi er hjemme før vi vet ordet av det, men et år er lenge når man skal bo på andre siden av jorden, hundrevis av mil unna alt vi elsker.

Vi pakker ned det viktigste, noe gis bort, noe legges igjen og annet kastes som en del av den Norske hverdagen. Søppelsekk på eske på koffert blir fylt opp av små deler av livet, noe følger oss videre, annet lar vi være igjen. Vi går over kofferten hundre ganger for å ikke glemme noe. Bunken med papirer som skal slippe oss igjennom innvandringsmyndighetene virker truende.

De som en gang bare var et navn på et papir står nå å venter på oss i en by langt borte. De blir våre fremtidige foreldre. Et sett ekstraforeldre som skal støtte oss videre på ferden i et ukjent land – som skal stå parat når vi kjemper side om side med hjemlengsel, kultursjokk og nye regler vi ikke kan fatte å begripe. Et nytt rom står klart på andre siden av verden, bare for oss. En ny seng å gjøre vår, en ny kommode å sette bildene våre på.

Ettersom avreise nærmer seg besøker vi stamstedene en siste gang. Vi besøker stedene vi har vært alle år tidligere for å forsikre oss om at det står der når vi kommer hjem. Vi gjør alt en siste gang - for minnenes skyld. Selv om det er vondt.

Den siste natten i Norsk seng er avgjørende. Prosessen vi har vært igjennom månedene – ukene – dagene før har endelig gitt avkastning. Vi kutter båndene til alt vi kjenner, og flyr. Ut i verden.

Snart sitter vi alle på flyplassen og venter. Noen sammen, noen alene, felles er at alle er i samme situasjon. Venter på et fly som skal ta oss til vår fremtidige hjemby. En by som skal bli vår, en skole, ett sett med venner og alt som skal skape et fantastisk år.

Hvor lang tid tar det før vi får det første sjokket? Hvor lang tid tar det før alt vi ønsker er å dra hjem til sikkerheten? Alt er annerledes og ting føles fremmed, ingen ting er på plass, du kjenner ingen.

Men vi klarer oss. Vi reiser, vi er sterke.

Om få uker tar vi bildene våre ned fra veggene, pakker klærne, og reiser. Om bare få uker henger vi bildene tilbake opp – på en annen vegg, pakker ut klærne i en annen kommode og gjør oss hjemme. Om få uker har alt vi har kjempet for, grått for, gledet oss til og ikke minst gruet oss til blitt realitet.

Om få uker starter vi reisen. Jeg er så stolt, og jeg føler meg helt sinnssyk.

Jag undrar

Kommer du at kyssa mig ikväll? Jag hoppas det.. Sjutton år gammal och lyckligt! Fyra dagar till sommarlov.

BRB

kommer sterkere tilbake når solen har blitt svakere... 

90 days to make everything count before I'm gone

Snart er skoleåret ferdig, med bare fjorten gjenstående skoledager på planen! Skolen min opererer nemlig slik at vi har timer på 60 minutter isteden for 45, noe som igjen gjør at vi sparer inn en god del tid i løpet av året. Vi går til uoffisiell ferie 1. Juni, og må komme på skolen tre dager i løpet av juni - to for å trekke til eksamen, og én for å få årets karakterkort. Allerede før første juni får vi en del fri - min avdeling har tre-fire dager hvor det ikke er undervisning her pga. eksamen, så da blir det å sove lenge de dagene også! For å gjøre det enda litt bedre burde solen titte frem, men når jeg tenker over det er det muligens litt mye å be om da jeg ikke kan få i pose og sekk. (Skulle ønske det..) I mellomtiden får vi krysse fingrene for at jeg ikke kommer opp i eksamen, men skjer ulykken klarer jeg nok det også.

I dag er det terror-dag på Frederik II VGS, og alle førsteklassingene går med et ekstra øye i nakken.. Jo nærmere det er til syttende mai, jo verre blir russen. Jeg derimot tar det helt med ro. Jeg er verken bekjent av russen her på skolen (litt bevisst det der..) eller ginger, så jeg tror jeg står ganske trygt i en ellers gal hverdag. En russeknute hos oss er nemlig å "slukke brannen" på rødhårede, så det sier seg selv at mange har tatt på seg lue i dag i håp om ikke å bli dynka ned. Trenger man dynk er det jo bare å gå ut døra. Dritt lei regn. Fikk forsåvidt øye på en som hadde farget håret også, sånn for sikkerhetens skyld.. Genialt!

Jeg nyter livet for tiden, mine "siste" dager i Norge, selv om fingrene ikke akkurat løper over tastaturet for å fortelle om det. Det blir alt for mye USA-prat når det faktisk ikke er noe å prate om. Jeg har ikke snakket med vertsfamilien på ca. en mnd da de ikke svarer på e-postene mine. Jeg prøver å bite det i meg, men det føles ikke særlig kult. Tidligere har vertsmor svart på e-postene mine innen maks et par dager, bortsett fra når de var på ferie. Jeg vet de ikke er på ferie, og det gjør meg litt stressa. Hva jeg er redd for er at de har trukket seg som vertsfamilie, men da antar jeg at jeg ville hørt noe fra Explorius innen nå. Vi får bare håpe at de svarer snart, så jeg slipper å være så himla paranoid! Skal jeg noen gang havne på mental-institusjon er det nå! Å, Gud.. Vi satser på at det ordner seg!

Hvor ble det av likestillingen, LO?

I anledning arbeidernes dag ble det en del opprør da Fremskrittspartiets Ungdom hang seg på 1. Mai toget i Stavanger med egne paroler. I Fredrikstad var det uakseptabelt av Unge Høyre å rake løv i Kirkeparken, samt helt grusomt av to jenter å gå med Unge Høyre paroler ved siden av toget. De rød-grønne følte seg nemlig støtt, død og fordervelse, dette er uakseptabelt. For min del er det uakseptabelt at arbeidere skal nektes å gå i tog.

Slik jeg oppfatter det fra de røde-grønne partiene har hverken Fremskrittspartiet, Høyre eller noen av deres ungdomspartier rett til å gå i tog. Gang på gang søker Blå-partiene, og gang på gang blir det avslag av LO. Mitt spørsmål er da: Skal ikke Landsorganisasjonen tale arbeidernes sak, da en stor del av medlemmene i LO også stemmer blått? For meg blir det en noenlunde diffus melding fra LO, selv om det ikke er tvil om deres venstrevridde kjærlighet. Å bli nektet å gå med politiske paroler er å kvele ytringsfriheten.

Når sant skal sies har mye med 1. Mai sklidd ut. Da Rødt marsjerer med Palestina-flagg med stor selvfølgelighet, er det skandaløst når FpU spaserer rolig bak i toget med sitt Israel-flagg. Hvor Israel/Palestina-konflikten skal passe inn i det Norske arbeidermiljøet er jeg ikke sikker på, og det hører på ingen måte hjemme i et tog. En slik markering av lands rettigheter er en politisk ytring på andre plan, langt ifra 1. Mais' grunnleggende mening.

Hva Rødt ikke har lært, er å vende det andre kinnet til. Å stjele Fremskrittspartiets Israel-flagg, drive sjikane og ty til vold kan aldri rettferdiggjøres, uansett hvor provosert man blir. Slik jeg ser det er det et tegn på at man er for opphengt i egen politikk og ikke klarer å se grånyansene. Det er viktig å ha tro på sitt eget parti, men slikt kan på ingen måte løses på denne måten. Da FpU til slutt valgte å gå i arbeidernes tog, etter gjentatte, provoserende avslag fra LO, har ikke Rødt blitt provosert på den samme måten.

Et argument som kommer frem er at vi har 364 andre dager i året å gå i tog på... Ja, det har vi sannelig, men at de rød-grønne skal ha monopol på 1. Mai - arbeidernes dag, er som å si at det bare er tillatt å gå med jeans en gang i uka på skole/jobb. Samme kontrollen, mindre skala. Det er noe som ikke henger på greip, og i den anledning er det en ting som til slutt kverner rundt. Hvor ble det av likestillingen, kjære LO?

Derfor ønsker jeg en ny, blå regjering i 2013. For at alle skal få like muligheter igjennom innsats. Krysser fingrene for at 1. Mai 2014 blir et rettferdig tog, og at alle som ønsker å delta blir ønsket velkommen med åpne armer for å fremme sitt budskap.

Sier som Hareide under gårsdagens debatt, litt modifisert, "blå regjering er litt som fest hos KrF, det er ikke mye galt som skjer der!"



Se link her, her og her.