90 days to make everything count before I'm gone

Snart er skoleåret ferdig, med bare fjorten gjenstående skoledager på planen! Skolen min opererer nemlig slik at vi har timer på 60 minutter isteden for 45, noe som igjen gjør at vi sparer inn en god del tid i løpet av året. Vi går til uoffisiell ferie 1. Juni, og må komme på skolen tre dager i løpet av juni - to for å trekke til eksamen, og én for å få årets karakterkort. Allerede før første juni får vi en del fri - min avdeling har tre-fire dager hvor det ikke er undervisning her pga. eksamen, så da blir det å sove lenge de dagene også! For å gjøre det enda litt bedre burde solen titte frem, men når jeg tenker over det er det muligens litt mye å be om da jeg ikke kan få i pose og sekk. (Skulle ønske det..) I mellomtiden får vi krysse fingrene for at jeg ikke kommer opp i eksamen, men skjer ulykken klarer jeg nok det også.

I dag er det terror-dag på Frederik II VGS, og alle førsteklassingene går med et ekstra øye i nakken.. Jo nærmere det er til syttende mai, jo verre blir russen. Jeg derimot tar det helt med ro. Jeg er verken bekjent av russen her på skolen (litt bevisst det der..) eller ginger, så jeg tror jeg står ganske trygt i en ellers gal hverdag. En russeknute hos oss er nemlig å "slukke brannen" på rødhårede, så det sier seg selv at mange har tatt på seg lue i dag i håp om ikke å bli dynka ned. Trenger man dynk er det jo bare å gå ut døra. Dritt lei regn. Fikk forsåvidt øye på en som hadde farget håret også, sånn for sikkerhetens skyld.. Genialt!

Jeg nyter livet for tiden, mine "siste" dager i Norge, selv om fingrene ikke akkurat løper over tastaturet for å fortelle om det. Det blir alt for mye USA-prat når det faktisk ikke er noe å prate om. Jeg har ikke snakket med vertsfamilien på ca. en mnd da de ikke svarer på e-postene mine. Jeg prøver å bite det i meg, men det føles ikke særlig kult. Tidligere har vertsmor svart på e-postene mine innen maks et par dager, bortsett fra når de var på ferie. Jeg vet de ikke er på ferie, og det gjør meg litt stressa. Hva jeg er redd for er at de har trukket seg som vertsfamilie, men da antar jeg at jeg ville hørt noe fra Explorius innen nå. Vi får bare håpe at de svarer snart, så jeg slipper å være så himla paranoid! Skal jeg noen gang havne på mental-institusjon er det nå! Å, Gud.. Vi satser på at det ordner seg!