T2 - Ikke klar

Heihei! Jeg hadde store planer om å blogge masse i Juli, men som vanlig når jeg har det bra så prioriterer jeg andre ting isteden. Å sitte her å skrive når jeg egentlig har bedre ting å gjøre er jo rent idiotisk.. Nå har jeg heldigvis et par ledige minutter mens jeg venter på at ansiktsmasken min skal tørke, så en liten update kan jeg jo komme med!

Den siste måneden har jeg jobbet omtrent i strekk, med unntak av to fridager. Jeg trives veldig godt på Shell, men jeg skal ikke lyve når jeg sier at det blir godt med et avbrekk. Det var nesten så jeg skrev "fri", men nå har det seg jo sånn at jeg har innrykk til førstegangstjenesten om to dager (26. Juli), så fri blir det jo ikke.. Men noe annet, det blir det absolutt! :)

Det er rart hvordan jeg aldri satt særlig pris på sommerferiene når jeg var yngre - de var jo såååå lange/kjedelige... Og nå hadde jeg antageligvis løpt halveis til Nordkapp og tilbake igjen om det var det som måtte til for å få et par ukers fri! Jeg syter egentlig litt mye nå, for jeg har jo valgt å jobbe selv, og bare det å ha en relativt fast inntekt er gull verdt. Det er nok dette de mener med å bli voksen, og jeg syntes totalt sett at det er veldig greit!

Da jeg ble 18 var jeg generelt veldig panisk over det å bli "voksen", men det har vist seg å være mye mindre skremmende, og helt annerledes enn det jeg i utgangspunktet trodde. Jobbe, betale skatt, ordne med banken selv, kjøre bil, ordne med å flytte ut, studier osv. Jeg husker jeg syntes det var veldig overveldende, men det går egentlig skikkelig greit!

Men ja! Ettersom jeg drar inn i førstegangstjenesten på søndag (voksenpoeng) har jeg i det siste drevet å handlet inn litt diverse greier. Blant annet har jeg trosset en av mine personlige grenser og kjøpt meg et multiverktøy. Jeg hadde jo da aldri trodd jeg kom til å kjøpe meg noe slags verktøy før jeg får meg eget hus og skulle pusse opp, så dette kom litt fortere enn forventet. Derimot har det vist seg veldig kjekt, og jeg skjønner allerede hvorfor det er på pakkelista. Jeg har nemlig allerede både åpnet pakker med mordkniven, åpnet brus med brus/boksåpneren, OG klippet neglene. Et multiverktøy i rette forstand, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke fikk meg en sånn før!

Ellers har jeg kjøpt meg andre kjedelige ting som paracet, hårspenner, strikker, truser (vi får, men alltid greit å være på den sikre siden),  sportstape (og funnet ut hvordan jeg best taper føtterne for å slippe gnagsår), innleggssåler (forsvaret sine flate papp/ullsåler tviler jeg på er så ergonomisk riktig for mine føtter). Som dere skjønner er det beste kjøpet hittil Leathermanen. I morgen skal jeg kjøpe meg hodelykt med rødt lys. Voksenpoeng +10. Eller vilmarkspoeng. Schprekt.

Sånn ellers føler jeg meg ikke helt klar. Barnefrykten kommer: hva om ingen vil være venner med meg? Hva om jeg ikke får sove? Hva om jeg EGENTLIG ikke er så tøff som jeg liker å late som jeg er? Hva om jeg ikke får plass til alle badetingene mine.... Et evig "hva om" dilemma. Jeg vet jo innerst inne at det kommer til å gå veldig bra, men jeg liker jo å stresse litt. Skal jeg se helt realistsik på det så blir det utrolig kult, slitsomt og en opplevelse for livet. Ikke minst får jeg anledning til å beskytte the big N, den kuleste gubben i Oslo (Da kongen. Han er jo tross alt ganske real, og jeg tror hvis jeg hadde møtt han i virkeligheten hadde jeg syntes han var en ganske artig kar), og å utvikle meg selv.

Nå flåser jeg mye, men jeg syntes dette er en utrolig fin sjanse til å gi tilbake til samfunnet på. Takke for at vi får være her, at vi har et så fint kongehus som vi har, alle fjellene, fossene, folk og fe. Mange prater til meg som jeg skulle være utrolig uheldig som skal inn, men jeg ser absolutt ikke på det sånn.

Kanskje vi skrives litt ut i førstegangstjenesten en gang, nå skal jeg dusje å gjøre meg klar for den siste vakta på jobb! Snakkes :)

Ready, set.. Vent.

Jeg forstår at jeg er kjedelig. Jeg blogger ikke særlig spennende, forteller lite om livet mitt, drar ikke på  eksotiske ferier eller kjøper meg nye dyre klær hver uke. Jeg skulle ønske jeg hadde noe interessant å blogge om, men utenom livet mitt som består av å flippe pølser på Shell og sove til 13:00 så er det svært lite jeg kan bidra med. Og det som er spennende? Det er jeg utrolig dårlig til å skrive om.

Jeg har gått fra å være en åpen bok til å bli en lukket dagbok med lås. Jeg pleide å være stolt av meg selv, av tankene mine, måten jeg skriver og formulerer meg på... Stolt av at jeg turte å være så åpen. Jeg har blitt mer innesluttet. Fått kritikk for å blogge om utvekslingsåret: det var jo "privat". For å legge ut formsjekk-bilder - så vulgært. Til å skrive om at jeg ikke har hatt det så bra - tenk om familie/venner/kolleger kom til å lese dette... Så jeg sluttet å blogge - noe jeg elsket. Jeg sluttet å ta bilder. Jeg twitrer ikke lenger, jeg oppdaterer ikke Facebook og jeg tør så vidt å poste på Instagram.

Fasade.

Jeg er en evig jævla lang nøytral fasade, jeg. Om jeg har det supert later jeg som det er helt greit. Har jeg det bånn i bøtta er ting fortsatt helt greit.

Nøytralt. Politisk korrekt. En skal jo ikke ha det bedre enn alle andre - eller verre. En skal ikke støte noen, en skal ikke utlevere noen, ei heller seg selv, en skal ikke ha meninger og en skal ikke dele private ting.

Internett.

Alt er jo åpent for hvem som helst. Google navnet mitt og du får opp alt fra jeg bygde melkekartong-hus i barnehagen til å ha vært solbrille-modell for Specsavers i tiende klasse. Du kan se hvor mye jeg tjener, hvilken russelåt jeg likte best i 2014 og hvilke organisasjoner jeg har engasjert meg i. Åpen bok. Eller ikke.

Engasjement..

Hva er det? HAR jeg det? Har jeg i det hele tatt et eneste element fra et par år siden? Er det dette som er meg? Er dette alt? Antageligvis ikke, men hva vet vel jeg.

Jeg står på et metaforisk springbrett. Jeg ser ned i avgrunnen: så utrolig langt. Det er nå livet skal begynne. Det er første Juli. Jeg er nitten år og åtte måneder gammel. Om under fire uker drar jeg i militæret, jeg flytter hjemmefra, og jeg kommer nok aldri til å flytte hjem igjen. Tanken er så utrolig skummel: endelig er jeg voksen. Skikkelig voksen. Nå kan jeg ikke gjemme meg hjemme hos mamma lenger. Endelig kan jeg skape mitt eget liv, forme det akkurat slik jeg ønsker.

Tjue-seks skritt til, så hopper jeg. Helt sinnssykt. Rewind.