Alle har godt av et år i militæret.
Vi er så vant til å styre som vi vil, velge minste motstands vei, legge middels til lav innsats i alt vi gjør og å ikke stå til ansvar for noe.
Jeg lover deg, alle har godt av et år i militæret.
Det blir mer og mer tydelig for meg jo lenger jeg er her. Noen av oss har fulgt hverandre siden vi var usle rekrutter, andre har vært her lengre enn meg og noen kom nå nettopp. Personlighetsutviklingen jeg ser på folk - og meg selv - er noe ganske helt spesielt.
Jeg føler selv jeg har blitt tryggere på meg selv. Grensene jeg har blitt tvunget til å flytte og valse rett over har på mange måter gjort meg sterkere. Jeg skal nå innrømme at det er mer enn en gang jeg har hatt lyst til å kaste uniformen min inn på kleslageret og dimmitere på dagen, så det er nesten godt jeg er "låst" her inntil tiden min er ute. Jeg tenkte å fortelle om noen ting jeg føler jeg har lært, som jeg er evig takknemlig for.
Å sette en fot foran den andre
Vi var på vinterøvelse for et par uker siden. Vi skulle gå på NATO-planker et stykke frem til dit vi skulle slå leir, med pakning, stridsvest og våpen. Jeg fant jo fort ut at jeg er ganske udugelig på ski, at jeg ikke er særlig sterk (dette var vel egentlig ikke et newsflash), og at pakningen min er omtrent på størrelse med min egen kropp hjalp jo ikke helt på saken. Veien til leir var straka vegen oppover. I forsvaret går vi noe som heter 50-10, som betyr at vi går i 50 minutter og hviler i ti.
Det er sjeldent femti minutter har vart så lenge. Et stykke på vei opp et godt subsidiert jorde kjente jeg jeg var klar til å gi fullt blanke i alt som heter Forsvaret og dimme. Lårene svidde, vesten presset på ribbeina, vannflaska som må bæres på kropp (Da i brystlomma) presset greit innover i brystet, anklene var slitne, sekken gnagde på hoftene og generelt ville jeg heller fryse ihjel enn å gå en meter til. Det var rundt null grader ute, men kroppstemperaturen min var sikkert godt i nærheten av 40C, for svetten silte i allefall nedover ryggen i lik takt som Funnefossen på en god dag. Etter jeg hadde gått og strigrått i stillhet i rundt ti minutter hører jeg bak meg, "du... går det bra?". Deretter gråt jeg ikke særlig stille lenger. Jeg hylgrein.
Tro det eller ei så kom jeg meg helt opp til leir, uansett hvor mye jeg hatet på veien, og så fort jeg fikk ta av meg skiene var turen glemt.
"Smerte er midlertidig" står det sikkert på ørten vannflasker rundt om kring. Jeg har sett de i diverse butikker. Cheesy, kanskje, men sant er det. Det gjelder å komme seg igjennom ting. Tenke rasjonelt.
Er det noe jeg har lært fra å være i Forsvaret er det å dele opp ting til du slutt bare fokuserer på å sette en fot foran den andre. En, to, en, to. På magisk vis kommer man seg igjennom det hver gang, og det er lett å overføre til andre steder i livet også.
Fiks det sjæl
Ofte belager vi oss på at noen andre gjør det. Noen andre husker sikkert på å gjøre leksa så jeg kan skrive av, mamma husker sikkert å levere de papirene i banken, hvis ikke jeg tømmer søpla er det sikkert noen andre som gjør det. Det stemmer det - det er sikkert noen andre som gjør det, men den beste måten å sørge for at noe blir gjort på er nemlig å gjøre det selv. Ikke minst blir det gjort etter dine egne standarder, så man kan ikke klage etterpå!
Ikke minst viser man at man er handlekraftig, at man får ting gjort, og til syvende og sist føler man seg bedre når man har gjort sin del, eller større del, av kaka. Jo større del av lasset man kan dra, jo bedre.
Her i Forsvaret er vi et lag, vi er makkere, og i allefall slik jeg tenker er at jo mer jeg gjør, jo mindre slipper jeg å legge på makkeren min. Good for you, good for them.
En er aldri sterkere enn det svakeste ledd
Ofte er det lett å ikke ta hensyn til de rundt seg, men man er aldri sterkere enn den svakeste rundt seg. Vis medfølelse, vær hjelpsom, lær bort, motiver, vis forståelse. Noen ganger er du det svakeste ledd, andre ganger det sterkeste. Det viktigste er hvordan du velger å takle oppgaven.
På rekrutten skulle vi løpe et løp som het HH-mila, som var på ca 1.2-1.3 mil totalt. Mange av oss hadde aldri løpt så langt i vårt liv og var ikke særlig godt trent, mens andre løp lett en mil som en liten treningstur. Det viktigste med hele løpet var å løpe som et lag, og selv om en kunne løpt hele løpet selv på halvparten av tiden var ikke det det viktigste: alle skulle med.
Det gikk kanskje ikke så fort, mange hadde vondt, noen var oppgitte og noen kjedet seg. Det verste jeg hørte etterpå var klaging om at de ikke var slitne engang, at det hadde gått så "jæævla seint" også videre. LAGET ditt klarte ikke å komme i mål før det, så sånn ble det. Hvis du uansett må ha alle mann i mål hjelper det ikke om du selv er supermann. Ta hensyn.
Jeg angrer ikke en dag på at jeg dro inn. Jeg har hatet mye, vært mye fortvilet og forbanna, men jeg har elsket enda mer, fått en haug gode venner, smilt mye og tilegnet meg en hel haug kunnskap jeg aldri kunne fått et annet sted. Kunne jeg valgt selv hadde jeg helst blitt her resten av livet.
Slagordet til Forsvaret er RAM, som står for respekt, ansvar og mot. Respekt for deg selv, for befal, for medsoldater. Å ta ansvar i stuasjoner det er krevd av deg, men også der det ikke er krevd. Å vise mot når du vil gi opp, når du er redd og når du selv tror du ikke orker mer.
Jeg føler selv jeg har blitt en RAM-soldat, og det er medsoldatene mine også. Samholdet og kvaliteten på menneskene her i Bardufoss er upåklagelig, og jeg håper jeg treffer mange flere av samme kaliber når jeg om bare fem måneder skal ut i verden og møte studentlivet.
Vernepliktsåret mitt blir jeg nok å huske i mange mange år fremover.
