Endelig sendt inn svarkortet

Jeg kan legge til at vi begynte på tredje uka på overtid - men sendt inn er det.



Dere skjønner - ingenting går fort her i huset. Vi er hverken de raskeste, de mest kjapptenkte eller har noen merkverdig høy IQ, EQ eller drikker mye Qmelk. Det er vel derfor jeg nettopp skrev et innlegg og klarte å logge ut slik at jeg satt her med et tomt innlegg også. Hurra!

I allefall - vi endte opp med vanlig avbestillingsforsikring på 595,- NOK. Pappa tok vel til slutt poenget og innså at sånn var det, "Det er ingen vits å betale 10%, hun drar alikevel. Bestemt seg har ho*" Og sånn er det. Jeg har bestemt meg for lenge siden.

Syntes vel det er litt leit å kreve 650,- for i det hele tatt å få være med, men sånn er det vel.. Det å betale 595,- for å få lov å IKKE dra og samtidig få PENGER for det er jo helt insane! Hurra! Ler litt av det, egentlig.. Men-men, snart får vi vel e-post tilbake om at vi skal gi dem penger.. Helt gæli**. Men men, dere! Enda et skritt videre!

Forresten har jeg ordnet sånn at jeg har kategorier slik at det blir lettere å finne fram. Noen av dere syntes sikkert at søknadsprosessen er mer interessant å lese om enn dagliglivet, og andre syntes tanker om USA er bedre å lese om enn søknadsprosessen. For eksempel dette inlegget kommer under kategorien "Søknadsprosessen extended edition". Ok? Hvorfor ti når du kan elleve? KJEMPELETT!

Kos dere i sommer da, dere. Kommer vel litt innlegg fra meg etter hvert ettersom jeg er den heldigste i verden som ikke skal på ferie i år. Ikke tull. (seriøst. Superseriøst.) Problemet er at alle andre reiser på ferie slik at jeg kjeder meg. Ikke bra! I allefall: god zommer da, zuperlezere.

Litt teit som å ønske god sommer til seg selv.



* Ho - verdens styggeste måte å si hun på. Forsåvidt verdens fineste (styggeste) dialekt.
** Gæli - galt

Slutten på noe gammelt, starten på noe nytt

I dag sto jeg siste gang på et podium for å representere nittifem-kullet på Gressvik ungdomsskole. For siste gang gikk elevene jeg har delt livet mitt med i ti år på rad og rekke - ikke for å stille opp i brannrekker eller gå på tur, men for å ta det siste farvel.

Da jeg sto med konvolutten i hånda innså jeg at alt var over. Når jeg gikk ut av hovedinngangen var det opptil flere jeg aldri kom til å se igjen. Både lettelsen og fortvilelsen var tilstede. Jeg liker forandring altså, men dog.

Neste år står jeg og avslutter enda ett år for en stund, det blir hardt. Om to år er jeg på vei hjem fra året i mitt liv, og det blir så fælt. Den dagen jeg står på Graduation, forhåpentligvis med et Diploma i hånda skal jeg tenke tilbake på den dagen her. Tenk det: graduation er om to år. No more, no less.

I dag hadde jeg grillparty med alle de beste menneskene jeg vet om, det var nydelig. En siste offisiell samling før vi alle går hvert til vårt. Det blir et savn. Hvordan forholder man seg til det?

Ett lite lys i savnet var når Explorius-Kristine ringte for å høre hvordan det gikk.. Jeg ble fortvilt og beklaget at jeg ikke hadde sendt inn svarlappen enda, men nei.. Hun bare lurte på hvordan jeg hadde det og om jeg hadde noe jeg lurte på! Så ble jeg ønsket en god sommer... Explorius da, du får meg til å rødme! SÅNN får man folk til å melde seg på, dere! Superkost!




I dag hadde jeg på meg blå kjole. Hva skal jeg ha på meg på prom?

Ikke for å ha ventet lenge.

I åttende skrev vi et brev til oss selv som jeg fant igjen her om dagen. Det ble vel egentlig litt sentimentalt for meg (ok da, ikke SÅ sentimentalt) når jeg leste hvor lenge jeg faktisk har ventet på USA.

"Det er bare 879 dager til jeg slutter på ungdomsskolen. Veien videre er planlagt langt nok. Andre året på videregående skal tas i USA, og det har vært bestemt en god stund. Vinteren '06 ble vi satt til å farge et hus etter hva summen på stykkene endte opp som. Jeg vet at Norge ikke er nok utfordring for meg. Å bli født i feil land er noe en del mennesker må gjennomgå, så jeg skal ta et år i USA. Jeg skal bo i vertsfamilie et år, gå på highschool. Deretter skal jeg hjem å gå vg3. Jeg bryr meg ikke om jeg må ta fag som privatist, det spiller ingen rolle. Etter vgs skal jeg mest sansynlig tilbake til USA for å ta en college utdannelse. Norge interesserer meg ikke. Om jeg studerer Jus eller Journalistikk kan vi se senere, men en ting er avklart, og det er det jeg venter på nå"

Egentlig er det ganske morbid at det her er tre år siden, og jeg hadde allerede tenkt på det lenge. Jeg tenkte på det før ungdomsskolen, før Mexico, før jeg kan huske en gang! Hvordan skal jeg takle det? Det er ikke lenger en evighet til jeg skal dra, det er rundt året!

Jeg har telt dager til jeg slutter på ungdomsskolen: tallet er ikke lenger 879, det er tre. Om tre dager står jeg på et podium og presenterer det aller siste fra Team 2/11, det blir siste gang klasse 10D skal samles i offisiell forstand. For siste gang skal verdens fineste Team samles for å understreke tre godt unnagjorte år. Hvordan føles det, spør du? Litt tomt.

Jeg vet jo hva som venter meg: USA venter, men i mellomtiden? Jeg må to år på rad inpregnere meg i et nytt miljø. Videregående er som en soft landing camp til USA, ikke ALT er nytt, men en del. Neste år vet jeg ikke hvor jeg står. Newark, O'Hare, Charles De Gaulle? Hvor skal jeg? Jeg vet ikke.

Kanskje jeg skal til Texarkana, Washington eller Tallahassee? Om to måneder skal jeg trappe opp på Fredrik II, om knappe fjorten vet jeg ikke.

Melankoli ville du vel kalt det, men jeg ville sakt pur glede. Glede over å være uviten. Og vet du hva? Gratulerer til meg for ti års fullført grunnskole.

PS: gjør det noe om ikke alle innlegg har bilder?... Føler det blir sånn "aaah, ingen bilder, gidder ikke lese."

Spørsmål til dere som har fått kontrakten til Explorius

På avbestillingsforsikringen, hva krysser dere der? Standard avbestillingsforsikring eller 10% av programavgiften? Her i dag ble det en stor diskusjon om det: hva om jeg VIRKELIG ikke vil reise når det gjelder? Er det lurest å krysse 10% å få igjen alt, eller standard på 595? Jeg vet jo at jeg SKAL dra, men mamma vet du.. Hva tenker dere? Noen som har gjort det store krysset? Vær så snill å ta dere bryet å skrive hva dere krysset å hvorfor! Snälla! Takktakktakk!

Edit anno Torsdag 16. Juni: er det INGEN som har fått svarskjemaet til Explorius? INGEN? Triste greier.

Akseptmail - I all VERDEN

Idag logget jeg på mailen min for å se om jeg hadde fått mail fra Explorius... Håpene mine var på størrelse med et knappenålshode, siden det bare var to dager siden intervjuet. I allefall...




Excuses moi? Hæ? Under 48 timer siden jeg hadde hatt intervju og der lå mailen skrikende i mailboksen.

"Pappa, jeg har fått akseptmail!!!"
"Ja, vet det, så den igår"

... Pappa, da! I allefall så betyr jo det at jeg ruller til USA om et år méd Explorius. Litt fordi jeg ikke gidder søke med noen andre siden jeg var superbra for de alikevel! Det er nesten litt spennende til å være så lenge til avreise, altså. Så må jeg bestemme meg innen syv dager om jeg virkelig skal reise med Explorius. Smisking med hu mor starter nå! Jeg vil så mye at jeg kunne løpt rundt jorda fjorten ganger og uendelig tilbake igjen! Jeg vil så mye at jeg fikk 6 på eksamen igår! I fransk! (Ok, ville bare få masse skryt!)

I allefall: stor stjerne i boka til Explorius som bruker såppas kort tid til å vurdere intervjuer og tilby plass! Et stk. jente er superfornøyd. Er så glad at det her ble verdens dårliste intervju, men samme det! Vent, intervju? Innlegg..

Foresten sto det i reglene at jeg måtte skrive under en kontrakt om å ikke ha samleie under utvekslingsoppholdet.. Hvis jeg nekter å skrive under, tror dere de A) nekter meg å dra, eller B) setter meg i en stat med en super "null sex før ekteskapet" holdning i en mormoner familie? Jeg vet ikke.. Får vel underskrive da.

Intervju avec Hilde à Explorius

Åh! Nå har jeg NETTOPP hatt skype-intervju med explorius! Når jeg sier nettopp mener jeg bokstavelig talt nettopp - fire minutter siden jeg la på. Åh!!!! Ååååh! Jeg har gruet meg så fælt, også var det ikke skummelt i det hele tatt! Det eneste som var fælt var at jeg så ut som et snøberg der jeg satt. Tydeligvis passer mine kamerainstillinger fint lite til å sitte på verandaen...

I allefall gikk det helt fint - Explorius-Hilde fortalte, pappa kastet henne på grillen med spørsmålene sine (i allefall slik føltes det), vi hadde en spørsmålsrunde, og så var det over! I løpet av uken får jeg beskjed om jeg er med eller ikke, men jeg regner med at jeg kom igjennom nåløyet. "Nåløyet".... En stor rockering! I alle fall: det gikk bra.

Mens jeg har lest blogger har jeg alltid lurt på hva de spør om på disse intervjuene, og folk har alltid svart det samme. "Nja, litt om deg, forventninger og sånt". Hva slags svar er det? Så her kommer en liten innføring i Skype-intervju med Explorius.

Din representant ringer, prater litt om alt fra sitt utvekslingsår, om du er klar over at du kan komme til en mini-by på størrelse med kjøleskapet ditt, strengere regler hos vertsfamilier o.l. Her har du med deg foreldrene dine: de stakkars foreldrene som skal sende ut sine unge håpefulle. I mitt tilfelle den eneste lille prinsessa de har.

Så forsvinner foreldrene dine mens du og representanten har en samtale.
"Hvis din besteveninne eller mor skulle beskrevet deg, hva ville de ha sagt da?"
"Hva syntes du om å bli plassert i en familie med annen religion eller etnisk bakgrunn enn deg?
"Er du vegetarianer, allergisk mot dyr eller har en tidligere sykdom vi må vite om?"
"Hva er forventningene dine til skolen?"
"Hva tror du kommer til å bli det enkleste/vanskligste med året ditt?"
"Hva tror du om å dele rom med vertssøsken?" (Her prøvde jeg å si så pent som mulig at dette var jeg fint lite interessert i - men om jeg måtte så var det greit)

Og alt rundt der. Også litt om å takle hjemlengsel. Veldig greit, veldig enkelt, fort unnagjort. Førti minutter som raste forbi! Det var godt å få det unnagjort. Dere skulle sett ansiktet hennes da jeg sa jeg ikke hadde søkt med noen andre! Så for meg noen danse seiersdansen i bastskjørt i hodet hennes.. Søteste!

I forhold til overskriften kan jeg meddele denne gleden: jeg kom opp i fransk muntlig, og om under tjuefire timer står jeg ovenfor skrekken i mitt liv, noen ville kalle henne Ann Elisabeth: jeg ville sakt sensor. Og der skal jeg prate om korsika. Prate som jeg aldri har gjort før, legge ut om meg og min "franske kusine Marie" som tok drosje til Bonafacio og kjøpte en krukke i kjeramikk som jeg aldri har gjort annet. Heldigvis kom jeg opp i noe jeg har hatt før, så nå får jeg bare sette inn nådestøtet og komme i gang.

I'm not trying to say that everybody wants to go

Juni.. Tenk det, ENDA en månede mindre til avreise... For litt siden var det omtrent seksten måneder, og nå er det omtrent fjorten! Åh! Grusomt. Var i konfirmasjon her forleden, og innså at ved neste supersøskenbarns konfirmasjon blir det lite deltagelse fra min side. Tenk så ekkelt å gå glipp av sånne familiearangementer: det blir alltids en ny jul, og bursdagsfeiringer skjer også noenlunde regelmessig. Også var det disse merkedagene da.

Tenk at jeg noengang kom til å føle det trist: å slippe å sitte på ekle pinnebenker i et stappfullt kapell mens jeg klør i bunaden samt kjenner svetten klistre seg til lin-skjorta. At jeg for en gang skulle slippe et glissent koldt-bord, og at jeg i ALLEFALL slapp sanger med navn som "kaffevisa" med tekster som ikke passer helt til melodien og alle prøver å få inn et ord for mye. At dét skulle bli trist hadde jeg aldri trodd, men sånn blir det nå. For om to år står minstejenta i søskenbarnflokken til konfirmasjon, ovenfor hvem nå hun vil (altså Gud, eller vårt kjære humanetisk forbund), og jeg sitter ved et middagsbord uti huttiheita hundrevis av mil unna.

Det er rart hvor melankolsk man blir når man innser at hvisse ting får man ikke oppleve? Selvfølgelig er én dag i bunad noe jeg gjerne ofrer mot et helt år med drømmer, men tanken ligger jo der. Jeg er visst alt for opptatt av merkedager for tiden, men sånn går det vel når moffa bestemte seg for å ture litt før jul, og jeg derfor lider av småangst for å gå glipp av noe.

Her om dagen ringte Explorius-Hilde forresten, igjen. Denne familien er nemlig hverken kjapp til å "komme tilbake til noen i løpet av uken", og én uke ble jo fort til tre. Selvfølgelig står jeg ovenfor muntlig eksamen denne uka med stor sjanse for Fransk - så vi får håpe jeg lever til jeg får avtalt intervju. Oui? Très bien.

I allefall er det på tide å komme i gang med søknaden så fort eksamen er unnagjort - jeg vinner ingenting på å vente, jeg bare taper tid. Jeg skal jo dra, så hvorfor ikke kaste seg ut i det? Vi kaster oss ut, gjør vi. Snakket med engelsklæreren jeg har hatt lengst på ungdomsskolen her om dagen også, sikret meg læreranbefaling... Smarta fikk jo barn her for litt siden og kommer ikke tilbake før 1. April 2012, så det er kjekt å få i boks! Eventuelt.... I barnevogn. Søt var ungen, da! Vurderer nesten å lage meg en sjøl og droppe USA, liksom.. Sååå keen! Nei, vent... Spenning, det der.

Nora