I åttende skrev vi et brev til oss selv som jeg fant igjen her om dagen. Det ble vel egentlig litt sentimentalt for meg (ok da, ikke SÅ sentimentalt) når jeg leste hvor lenge jeg faktisk har ventet på USA.
"Det er bare 879 dager til jeg slutter på ungdomsskolen. Veien videre er planlagt langt nok. Andre året på videregående skal tas i USA, og det har vært bestemt en god stund. Vinteren '06 ble vi satt til å farge et hus etter hva summen på stykkene endte opp som. Jeg vet at Norge ikke er nok utfordring for meg. Å bli født i feil land er noe en del mennesker må gjennomgå, så jeg skal ta et år i USA. Jeg skal bo i vertsfamilie et år, gå på highschool. Deretter skal jeg hjem å gå vg3. Jeg bryr meg ikke om jeg må ta fag som privatist, det spiller ingen rolle. Etter vgs skal jeg mest sansynlig tilbake til USA for å ta en college utdannelse. Norge interesserer meg ikke. Om jeg studerer Jus eller Journalistikk kan vi se senere, men en ting er avklart, og det er det jeg venter på nå"
Egentlig er det ganske morbid at det her er tre år siden, og jeg hadde allerede tenkt på det lenge. Jeg tenkte på det før ungdomsskolen, før Mexico, før jeg kan huske en gang! Hvordan skal jeg takle det? Det er ikke lenger en evighet til jeg skal dra, det er rundt året!
Jeg har telt dager til jeg slutter på ungdomsskolen: tallet er ikke lenger 879, det er tre. Om tre dager står jeg på et podium og presenterer det aller siste fra Team 2/11, det blir siste gang klasse 10D skal samles i offisiell forstand. For siste gang skal verdens fineste Team samles for å understreke tre godt unnagjorte år. Hvordan føles det, spør du? Litt tomt.
Jeg vet jo hva som venter meg: USA venter, men i mellomtiden? Jeg må to år på rad inpregnere meg i et nytt miljø. Videregående er som en soft landing camp til USA, ikke ALT er nytt, men en del. Neste år vet jeg ikke hvor jeg står. Newark, O'Hare, Charles De Gaulle? Hvor skal jeg? Jeg vet ikke.
Kanskje jeg skal til Texarkana, Washington eller Tallahassee? Om to måneder skal jeg trappe opp på Fredrik II, om knappe fjorten vet jeg ikke.
Melankoli ville du vel kalt det, men jeg ville sakt pur glede. Glede over å være uviten. Og vet du hva? Gratulerer til meg for ti års fullført grunnskole.
PS: gjør det noe om ikke alle innlegg har bilder?... Føler det blir sånn "aaah, ingen bilder, gidder ikke lese."
Du skriver veldig bra! Høres megateit ut å si, men det flyter liksom på sin egen måte.
SvarSlettDet er merkelig å tenke på at det kun er litt over et år før vi står på flyplassen og skal til å ta et steg ut i verden. Merkelig å tenke at vi skal være borte et helt år, noe vi har tenkt på lenger enn minnet rekker.