Brått så hadde jeg tatt en twinrix, fullført søknaden og fått den sendt til USA, fullført første termin på VGS, pakket til Østerrike, kjøpt ferdig julegaver... Gud hva jeg har fått til!
Når jeg tidligere har jeg vært ute og reist med CISV til Mexico, har jeg tatt tatt alle hepatitt-A sprøytene da dette er påkrevd. "Great," tenkte jeg da legen skrev det inn i vaksinasjonskortet mitt, "én vaksine mindre!". Har du møtt meg uka før jeg skal ta en sprøyte ser du virkelig hvor stor sprøyteskrekken er. Tropper opp på vaksinasjonskontoret og tenker kjekt at - HEY - jeg må bare ta fem vaksiner for å komme meg til USA! Istedet for syv! Glede! Men så bare...
"Men da setter vi en twinrix da." stillhet.
"Hæ? Men jeg har jo tatt alle hepatitt-A sprøytene, jeg skal vel ikke ta en dose til?"
"Jeg liker ikke å sette rene B-sprøyter skjønner du. Liker best å sette de med A. Så jeg setter en twinrix." Hva i all verden....
"Det bli vel litt teit å sette flere doser A enn jeg strengt talt trenger da? Du kan jo bare sette en B?"
"Skal du ha sprøyta eller ikke?" jeg merker hun begynner å bli smålig irritert.
"Er det farlig å ta flere doser A enn nødvendig da?"
"Neida, det skal nok gå bra, da er du jo heeelt sikker, he-he," hun er fornøyd over sin egen overbevisningskraft.
".. Så sett den twinrixen din da. Men jeg mener fortsatt det er tåpelig å ta mer A enn jeg trenger."
"Ja det gjør du nok."
Så brått kommer jeg til å ende med å ha tatt seks doser hep-A da, dere. Nydelig. Flotte greier. Ja ja, hva skal man gjøre? Så kom brått dagen, 12. Desember, en mnd etter fristen min.. Søknaden var halvveis ferdig, ikke hadde vi tatt familiebilde, og ingenting var fremkalt, passfoto var saga blått og alle papirer var rotet rundt. Hadde noen foreslått at en orkan hadde vært på færde tror jeg de fleste hadde slått seg til ro med det.
14. Desember - jerninnspurten. På en time eller to ble familiebilde og passfoto tatt, fremkalt, karakterkort, vaksinasjonskort og alle mulige andre papirer ble organisert, scannet inn, bim-bam-bom. I syvtiden var den endelig sendt. For en lettelse.
16 Desember - Søknaden ble... GODKJENT! Første forsøk! Null stress! Sendes til USA! Svarte på et spar spørsmål så godeste Mariann fikk sendt inn skvipet.
Så nå sitter jeg her med skinka godt plantet mellom sofaputene med tidenes julero. Om et par timer kommer verdens beste venner klare til grøt og gløggkos. Det er så rart å tenke på at neste år blir det hverken ribbe eller gløgg. Kan vel trøste meg med at det muligens blir eggelikør og kalkun. Liker hverken av delene. Det er vel da det handler om å tilpasse seg?
I går var jeg og pappa ute for å handle julegaver - da selvfølgelig på Elkjøp. Midt på DVD-sesongboks hylla står himmelen. Nemlig Jul i Skomakergata episode 1-24! Lurer på hva jeg får i julegave neste år, gitt! Hihi, hjerte! Bortsettfra det var det lite liv på Elkjøp, og det nest-mest spennende som skjedde bortsettfra DVD-åpenbaringen var da jeg så fint klarte å voldta tommelen min med teip-dispenseren. Det er nok få som vet hvor blodig det faktisk kan bli med en teip-dispenser involvert.
Nok om det - jula står for tur, Østerrike er nært, og jeg er klar! 2012? Nu kör vi!
torsdag 22. desember 2011
søndag 11. desember 2011
Nostalgi på G
Barndommen...
Man river opp døren og spurter ut, "TA PÅ DEG SKO," roper en fortvilt mor og løper etter med de små blomstrete sandalene. "Du må ha på deg sko, vet du, så du ikke blir syk." smiler hun. Man nikker alvorlig, og løper nedover mot lekeplassen, og kaster seg opp i husken. Svinger. Høyt opp mot himmelen, høyere, høyere. Livet er deilig.
Lysene er tent, treet skinner i stuen. Det er stille, en utrolig stillhet. Snøen tårner utenfor vinduet, og har et fantastisk skinn fra månen. Man krabber under treet, barnerumper dytter ned alt som heter pynt, mens man klemmer og rister på alle gavene, gjetter. "Er det noen der?" hører man far si, tunge skritt nærmer seg. Man ligger rolig, rører ikke en muskel. Nyskjerrigheten.
Vi har pakket ned barndommen. Den ligger bak hundrevis av ting i kjelleren, eller loftet. Støver bort innerst i kott, øverst på hyller... Den forsvinner, vi mister den. Prøver og grabbe tak, men den svinner. Så krabber vi opp på loftet, flytter hundrevis av esker, og sitter der. Og titter. Barndommen, jeg savner deg.
Uoppnåelig på alle måter
Man river opp døren og spurter ut, "TA PÅ DEG SKO," roper en fortvilt mor og løper etter med de små blomstrete sandalene. "Du må ha på deg sko, vet du, så du ikke blir syk." smiler hun. Man nikker alvorlig, og løper nedover mot lekeplassen, og kaster seg opp i husken. Svinger. Høyt opp mot himmelen, høyere, høyere. Livet er deilig.
Lysene er tent, treet skinner i stuen. Det er stille, en utrolig stillhet. Snøen tårner utenfor vinduet, og har et fantastisk skinn fra månen. Man krabber under treet, barnerumper dytter ned alt som heter pynt, mens man klemmer og rister på alle gavene, gjetter. "Er det noen der?" hører man far si, tunge skritt nærmer seg. Man ligger rolig, rører ikke en muskel. Nyskjerrigheten.
Vi har pakket ned barndommen. Den ligger bak hundrevis av ting i kjelleren, eller loftet. Støver bort innerst i kott, øverst på hyller... Den forsvinner, vi mister den. Prøver og grabbe tak, men den svinner. Så krabber vi opp på loftet, flytter hundrevis av esker, og sitter der. Og titter. Barndommen, jeg savner deg.
tirsdag 6. desember 2011
Get cape, wear cape, fly
Jeg må ærlig innrømme at hele livet handler om å ta de riktige valgene. Det er de som kommer til å avgjøre fremtiden din, de som legger grunnlaget for resten av ditt liv. Så utrolig skremmende. Hvert eneste feiltrinn er et skritt mot fiasko.
Personlig må jeg innrømme jeg har vært på nære nippet av å velge feil mer enn en gang. Ikke tenkt meg om, vært urasjonell, kastet fornuften i været og svingt balltreet. Du tror du skjønner omfanget? Neppe.
Jeg har opp til flere ganger vurdert å droppe reisen på grunn av små saker, urelevante hendelser i det lange løp, kall det gjerne bunnslammet i Cola-flaska om du vil. Man merker fort hvor bundet man er til ting her hjemme når man sitter og klipper trådene for å lære seg å fly. Hvor komplisert man egentlig sitter, hvor alt fra syke besteforeldre, kjærester, skoleplasser, fag-valg og venner ubevisst holder fast i deg med jerngrep, eller kjetting om du vil. Hele tiden har man trodd det bare var å forlate alt.
Helt ærlig, med hånden på hjertet kan jeg si at maks for en måned siden sto jeg klar, villig til å ofre den seks år lange drømmen om USA for en person. Med mailen ferdig skrevet til min kontaktperson, og pila på send. Takk Gud var det noe inni meg som ba meg vente - for ikke å la drømmene mine fare for noe man aldri vet hvor ender. Og takk Gud trykket jeg aldri.
Man vet aldri hvor man blir stående, om man får et utbytte for sine offer, om man noen gang kan velge fritt. Hvor takknemlig jeg er fordi jeg valgte å høre på magefølelsen kan aldri sies med ord, kan aldri vises i bilder. Ofte gnager tanken om at en besteforelder skal dø mens jeg er borte, at ei venninne skal bli syk eller at jeg skal komme hjem uten en eneste venn her på kontinentet, og ofte vurderer jeg å trekke meg.
Det er naturlig, selv jeg er rasjonell nok til å se det. Følelser vil gå opp og ned, det er ikke alltid man gleder seg til å dra. Jeg - som alltid har vært USA frelst - har ikke hatt reiselyst på sikkert et halvt år. Jeg får søknad - og gruer meg, jeg fyller ut søknad - og gruer meg, jeg tenker på USA - og jeg vil ikke.
Det siste halvåret har vært et spill for fasaden. Jeg blir spurt om jeg gleder meg til å reise, om hvor jeg skal, om hva jeg skal gjøre der. "Selvfølgelig gleder jeg meg," sier jeg, før jeg drar hjem og skuler stygt på søknaden.
Men det går oppover, ingen skal hindre meg for å realisere drømmen min, om det er en kjæreste, ei venninne eller meg selv. Spesielt meg selv. Får leve med stå-på vilje og godt mot, så ordner det seg nok.
Get cape, wear cape, fly. Det kommer alltids en morgendag.
Personlig må jeg innrømme jeg har vært på nære nippet av å velge feil mer enn en gang. Ikke tenkt meg om, vært urasjonell, kastet fornuften i været og svingt balltreet. Du tror du skjønner omfanget? Neppe.
Jeg har opp til flere ganger vurdert å droppe reisen på grunn av små saker, urelevante hendelser i det lange løp, kall det gjerne bunnslammet i Cola-flaska om du vil. Man merker fort hvor bundet man er til ting her hjemme når man sitter og klipper trådene for å lære seg å fly. Hvor komplisert man egentlig sitter, hvor alt fra syke besteforeldre, kjærester, skoleplasser, fag-valg og venner ubevisst holder fast i deg med jerngrep, eller kjetting om du vil. Hele tiden har man trodd det bare var å forlate alt.
Helt ærlig, med hånden på hjertet kan jeg si at maks for en måned siden sto jeg klar, villig til å ofre den seks år lange drømmen om USA for en person. Med mailen ferdig skrevet til min kontaktperson, og pila på send. Takk Gud var det noe inni meg som ba meg vente - for ikke å la drømmene mine fare for noe man aldri vet hvor ender. Og takk Gud trykket jeg aldri.
Man vet aldri hvor man blir stående, om man får et utbytte for sine offer, om man noen gang kan velge fritt. Hvor takknemlig jeg er fordi jeg valgte å høre på magefølelsen kan aldri sies med ord, kan aldri vises i bilder. Ofte gnager tanken om at en besteforelder skal dø mens jeg er borte, at ei venninne skal bli syk eller at jeg skal komme hjem uten en eneste venn her på kontinentet, og ofte vurderer jeg å trekke meg.
Det er naturlig, selv jeg er rasjonell nok til å se det. Følelser vil gå opp og ned, det er ikke alltid man gleder seg til å dra. Jeg - som alltid har vært USA frelst - har ikke hatt reiselyst på sikkert et halvt år. Jeg får søknad - og gruer meg, jeg fyller ut søknad - og gruer meg, jeg tenker på USA - og jeg vil ikke.
Det siste halvåret har vært et spill for fasaden. Jeg blir spurt om jeg gleder meg til å reise, om hvor jeg skal, om hva jeg skal gjøre der. "Selvfølgelig gleder jeg meg," sier jeg, før jeg drar hjem og skuler stygt på søknaden.
Men det går oppover, ingen skal hindre meg for å realisere drømmen min, om det er en kjæreste, ei venninne eller meg selv. Spesielt meg selv. Får leve med stå-på vilje og godt mot, så ordner det seg nok.
Get cape, wear cape, fly. Det kommer alltids en morgendag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)