Personlig må jeg innrømme jeg har vært på nære nippet av å velge feil mer enn en gang. Ikke tenkt meg om, vært urasjonell, kastet fornuften i været og svingt balltreet. Du tror du skjønner omfanget? Neppe.
Jeg har opp til flere ganger vurdert å droppe reisen på grunn av små saker, urelevante hendelser i det lange løp, kall det gjerne bunnslammet i Cola-flaska om du vil. Man merker fort hvor bundet man er til ting her hjemme når man sitter og klipper trådene for å lære seg å fly. Hvor komplisert man egentlig sitter, hvor alt fra syke besteforeldre, kjærester, skoleplasser, fag-valg og venner ubevisst holder fast i deg med jerngrep, eller kjetting om du vil. Hele tiden har man trodd det bare var å forlate alt.
Helt ærlig, med hånden på hjertet kan jeg si at maks for en måned siden sto jeg klar, villig til å ofre den seks år lange drømmen om USA for en person. Med mailen ferdig skrevet til min kontaktperson, og pila på send. Takk Gud var det noe inni meg som ba meg vente - for ikke å la drømmene mine fare for noe man aldri vet hvor ender. Og takk Gud trykket jeg aldri.
Man vet aldri hvor man blir stående, om man får et utbytte for sine offer, om man noen gang kan velge fritt. Hvor takknemlig jeg er fordi jeg valgte å høre på magefølelsen kan aldri sies med ord, kan aldri vises i bilder. Ofte gnager tanken om at en besteforelder skal dø mens jeg er borte, at ei venninne skal bli syk eller at jeg skal komme hjem uten en eneste venn her på kontinentet, og ofte vurderer jeg å trekke meg.
Det er naturlig, selv jeg er rasjonell nok til å se det. Følelser vil gå opp og ned, det er ikke alltid man gleder seg til å dra. Jeg - som alltid har vært USA frelst - har ikke hatt reiselyst på sikkert et halvt år. Jeg får søknad - og gruer meg, jeg fyller ut søknad - og gruer meg, jeg tenker på USA - og jeg vil ikke.
Det siste halvåret har vært et spill for fasaden. Jeg blir spurt om jeg gleder meg til å reise, om hvor jeg skal, om hva jeg skal gjøre der. "Selvfølgelig gleder jeg meg," sier jeg, før jeg drar hjem og skuler stygt på søknaden.
Men det går oppover, ingen skal hindre meg for å realisere drømmen min, om det er en kjæreste, ei venninne eller meg selv. Spesielt meg selv. Får leve med stå-på vilje og godt mot, så ordner det seg nok.
Get cape, wear cape, fly. Det kommer alltids en morgendag.
Elsker bloggen din og hvordan du skriver i innleggene dine! Du har virkelig et talent i å skrive! :) Kjenner meg igjen i den følelsen der hvor man holder på å ødlegge sin egen drøm fordi man tenker på andre. Jeg har også kjempelyst til å dra til USA, hver gang jeg ser en brosjyre tenker jeg: JEG VIL; JEG VIL! Men når jeg går å legger meg om kvelden kommer den snikende følelsen. Hva med mamma og pappa? Hunden min? Den eneste venninna som du stoler 100% på og som er trofast og din og beste venn. Skal du virkelig klare å holde ut så lenge? Alle de spørsmplene som kommer for å ødlegge. Men alt er jo der når man kommer tilbake, og man kan holde kontakten med facebook og skype. Dette er den store drømmen og når man er så nærme å fullføre den. Skal man da la noe hindre seg? Stå på og lev ut drømmen din! Når du blir gammel kan du tenke på hva som hadde skjedd hvis du ikke hadde gjort det. Og om noen år kommer du til å angre hvis du ikke gjør det. Så stå på og fullfør drømmen din og kom hjem igjen med de beste minnene! :)
SvarSlettved første blikk på blogg-navnet ditt trodde jeg det var noraauf. ble nesten redd. hadde vært en sterk overgang
SvarSlettKjempebra skrevet. Det kan selvfølgelig skje dødsfall og andre tragiske ting, men at man skal droppe en livslang drøm og erfaringer man kommer til å dra nytte og glede av resten av livet synes jeg blir helt feil.
SvarSlettMange tror nok at man kommer til å miste mye og gå glipp av mye når man er et helt skoleår i et av de landene i verden som har mest innvirkning på omverdenen er helt feil. De som virkelig går glipp av noe er de som velger å ikke dra, selv om det er "kun" et år vil man nok huske det 10 ganger bedre enn de andre årene man har opplevd.
Glad du bestemte deg for å velge å dra, jeg gruer meg også sinnsykt men når jeg vet at jeg kommer til å angre om jeg ikke drar er det ganske lett og begynne å glede seg igjen.
Åhh, er så enig! Har vært klar for å dra så lenge, men når jeg skulle fylle ut søknaden, fikk jeg liksom sjokk. Vil jeg egentlig dette, og ikke minst... er jeg egentlig klar?
SvarSlettKjenner meg spesielt igjen i situasjonen når andre spør meg om jeg gleder meg. Det blir til et raskt smil og "Ja, såklart gleder jeg meg!", før jeg snur meg igjen, eller fikler med mobilen, slik at de ikke skal merke at jeg egentli sitter med en stor klump i magen.
-Men det som hjelper, er at de som reiste i fjord, og årene før det, sikkert også hadde det slikt! :)
så bra skrevet! Skal også til usa som utvekslingsstudent året 2012/13. :) Gleder meg, men samtidig tar jeg en stor risk. VIl ikke si at jeg skal ta det på skinner, men kommer til å være både oppturer og nedturer. Er klar over det. Synes dette innlegget beskriver så mye! reiser også med explorius. Blir sikkert bra det. Vi får håpe på det beste. Tok du det vanlige high school programmet eller select high school program?
SvarSlettSV; oja, da så. Har select high school programmet. :) Er ferdig med søknaden og har sendt online søknaden for noen uker siden, nå er det bare å vente på å bli godkjent fra underorganisasjonen min. Leste litt lenger ned på bloggen din at det er en utvekslings gruppe for de som skal være utvekslings student 2012/13 på facebook? Kunne jeg blitt med i gruppa da eller?
SvarSlett