D-d-dance.

Fortsatt lite USA-keen, men bloggen lever jo enda selvom USA-kjærligheten er død. I det siste har mange Explorius-studenter fått søknaden, utenom meg selvfølgelig.

Og dagene går unna, fortere enn alltid, og USA er så langt på avstand at det faktisk er over dammen og ikke på innsiden av hjerteklaffen. Jeg googler ikke lenger "utvenslingsstudent 2012/2013" fjorten ganger i uka, jeg har ikke lyst til å prate med andre utvekslingsstudenter, jeg gleder meg ikke til å fylle ut søknad og jeg har ikke lyst til å dra på infomøte i Oslo den 30. September for utvekslingens skyld.

Hele ideen virker så absurd, helt utenom normalen. Det er som å skulle kappe av seg armen med glede for å gå ned i vekt: det kan virke logisk der og da, men er egentlig er helt idiotisk. Lite visste jeg for fem år siden at idag kom jeg til å ville sitte her i stua med den følelsen her.

I allefall er det helg, og det er enda godt. Kanskje jeg kommer tilbake sterkere en gang, det er bare så mye som foregår nå, med både skole, venner, CISV og alt annet.

Kjærlighetsforholdet med USA

I flere år har jeg hatt et ufrivillig kjærlighetsforhold med USA. Bønnespeilet og Nora, Space-needle og Nora, Grand-Canyon og Nora. Avstandsforhold, heftig følelsesmessig. Er det ikke litt sånn at når det blir for mye distanserer vi oss?

Jeg er i allefall sånn. Er jeg redd distanserer jeg meg, blir det for mye distanserer jeg meg, jeg rett og slett fjerner meg fra situasjonen. Så var det USA og meg da, som brått var heftig distansert, avstanden har aldri vært større. Det går dager mellom hver gang jeg tenker på USA, jeg gleder meg ikke like mye til å flytte lenger - uansett om det blir Alabama eller Arkansas.

Gleden er litt brukt opp for tiden, tror jeg, med USA og alt. Rutinen er tilbake, det er ikke noe som skjer bortsettfra å vente på både søknad og valgresultater (som forresten er idag, iiih).

Med hverdagen kom også separasjonen fra USA, det føles ikke lenger særlilg reelt. Jeg er så fornøyd her i Norge, masse nye venner, skole, alt. Hvordan skal man takle tanken på å brått rives vekk fra dette?

Det er målet sålangt i livet mitt, jeg skal reise, jeg skal ha det - unnskyld utrykket - jævlig bra. Alikevel frister det mer med vaffel og lerum enn amrikanske pannekaker og sirup. Hva har skjedd med meg a? FEM år, også det her? Det kom så uventa, egentlig. Jeg gruer meg, heftig. Men er det ikke det livet går ut på?

Hvem vet.

Det er høst, det er grått og det er lørdag!

Da har vi gjennomført hele to uker skole, og jeg må nesten klype meg i armen når jeg tenker på at nå er det bare elleve måneder igjen! Er det noen andre som føler paranoiaen? Jeg gjør, til tusen, selv om det er evigheter fremover. Som sagt går jeg nå på ny skole, og med det har jeg fort insett at avskjedsprosessen brått blir litt verre enn jeg hadde sett for meg.

For rundt et år siden satt jeg i en sofa, i en bursdag, med Benedicte og pratet om utveksling. Hun hadde akkurat søkt, var akkurat som meg. I dag satt hun seg på et fly rettet mot Tuscon, Arizona for å tilbringe sitt år ute. Grunnen til at jeg nevner det er vel at det føles ut som det var i forrige uke - jeg husker det så klart. Det var så lenge til hun skulle reise, og as we speak sitter hun på et fly til Dallas.. Tid er relativt: den er så ulidelig lang, samtidig så kort at den forsvinner mellom fingrene på deg.

Det eneste som skjer på USA-fronten på tiden er vel at jeg venter på søknaden.

Jeg har igrunn lite å blogge om for tiden: jeg fokuserer mer på venner, lekser og slike ting. Bloggen har lav prioritet for tiden, og jeg har ingenting å dele heller. Apatisk til hele USA, er vel svaret. Tilla derimot er helt gira, stakars..

Blåser litt vilt og hemningsløst i den symbolske trompeten om det skjer noe på utvekslingsfronten eller på en annen front, jeg! Let's bounce.