I flere år har jeg hatt et ufrivillig kjærlighetsforhold med USA. Bønnespeilet og Nora, Space-needle og Nora, Grand-Canyon og Nora. Avstandsforhold, heftig følelsesmessig. Er det ikke litt sånn at når det blir for mye distanserer vi oss?
Jeg er i allefall sånn. Er jeg redd distanserer jeg meg, blir det for mye distanserer jeg meg, jeg rett og slett fjerner meg fra situasjonen. Så var det USA og meg da, som brått var heftig distansert, avstanden har aldri vært større. Det går dager mellom hver gang jeg tenker på USA, jeg gleder meg ikke like mye til å flytte lenger - uansett om det blir Alabama eller Arkansas.
Gleden er litt brukt opp for tiden, tror jeg, med USA og alt. Rutinen er tilbake, det er ikke noe som skjer bortsettfra å vente på både søknad og valgresultater (som forresten er idag, iiih).
Med hverdagen kom også separasjonen fra USA, det føles ikke lenger særlilg reelt. Jeg er så fornøyd her i Norge, masse nye venner, skole, alt. Hvordan skal man takle tanken på å brått rives vekk fra dette?
Det er målet sålangt i livet mitt, jeg skal reise, jeg skal ha det - unnskyld utrykket - jævlig bra. Alikevel frister det mer med vaffel og lerum enn amrikanske pannekaker og sirup. Hva har skjedd med meg a? FEM år, også det her? Det kom så uventa, egentlig. Jeg gruer meg, heftig. Men er det ikke det livet går ut på?
Hvem vet.
Føler litt av det samme, egentlig. Men det er vel sikkert bare en barrière man må over. Det frister ikke like mye å dra til USA som det gjorde for noen måneder siden, men hvis man backer ut nå tenker jeg at man vil angre.
SvarSlettKjenner meg ganske igjen i det du skriver.. Etter jeg starta på vgs og kom i verdens beste klasse, så er det ganske vanskelig å tenke på at jeg drar bort fra det. Det er litt sånn at noen gang vil jeg ikke dra i hele tatt, men i neste øyeblikk kan jeg ikke vente, haha.
SvarSlettDet går sånn i perioder. Ene øyeblikket gleder du deg sinnsykt og kan ikke vente, og i neste så er det ikke så farlig og du kan godt gi opp hele greia. Har det sånn jeg også! Ikke så ofte som i det ene og andre øyeblikket, men en periode i vinter hadde jeg ikke lyst i det hele tatt. MEN det går over, og USA blir nok awesome uansett;)
SvarSlettHerregud, du beskrev NØYAKTIG sånn jeg føler det nå!! Haha :P Det er akkurat sånn jeg har det også, har det liksom så bra i den nye klassen og sånt, så føles rart å skulle reise vekk 1 helt år!
SvarSlettforresten, jeg lenker til deg jeg, håper det går greit :-)
SvarSlett