Det er høst, det er grått og det er lørdag!

Da har vi gjennomført hele to uker skole, og jeg må nesten klype meg i armen når jeg tenker på at nå er det bare elleve måneder igjen! Er det noen andre som føler paranoiaen? Jeg gjør, til tusen, selv om det er evigheter fremover. Som sagt går jeg nå på ny skole, og med det har jeg fort insett at avskjedsprosessen brått blir litt verre enn jeg hadde sett for meg.

For rundt et år siden satt jeg i en sofa, i en bursdag, med Benedicte og pratet om utveksling. Hun hadde akkurat søkt, var akkurat som meg. I dag satt hun seg på et fly rettet mot Tuscon, Arizona for å tilbringe sitt år ute. Grunnen til at jeg nevner det er vel at det føles ut som det var i forrige uke - jeg husker det så klart. Det var så lenge til hun skulle reise, og as we speak sitter hun på et fly til Dallas.. Tid er relativt: den er så ulidelig lang, samtidig så kort at den forsvinner mellom fingrene på deg.

Det eneste som skjer på USA-fronten på tiden er vel at jeg venter på søknaden.

Jeg har igrunn lite å blogge om for tiden: jeg fokuserer mer på venner, lekser og slike ting. Bloggen har lav prioritet for tiden, og jeg har ingenting å dele heller. Apatisk til hele USA, er vel svaret. Tilla derimot er helt gira, stakars..

Blåser litt vilt og hemningsløst i den symbolske trompeten om det skjer noe på utvekslingsfronten eller på en annen front, jeg! Let's bounce.