Du har ein veneforespurnad

Denne gangen fra min amerikanske kontaktperson. Positivt? Både ja og nei.

Et ord som godt kan beskrive meg for tiden er over-emosjonell. Å se bilder av de som har kommet hjem fra USA, dra på kafé med venner, se på film med mamma - slike ting fører ofte til at jeg gråter en liten skvett litt senere på kvelden. Døgnet har rett og slett ikke nok timer i døgnet til å få plass til at jeg skulle gjort! Helst vil jeg sløyfe soving (godt på vei), spising (ikke helt der enda) og dusjing/dobesøk (ikke en gang på vei).

Dagene på nedtelleren løper mot null, og jeg prøver så godt jeg kan å se lyset i tunnelen. For tiden er ikke USA noe jeg ser frem til i det hele tatt*, selv om jeg prøver hardt. Å slette nedtelleren funket ikke, så det ble å se på den likevel. Så hvordan ble det? Hver dag, det første jeg gjør om morgenen, er å se på nedtelleren og tenke en positiv tanke om USA. Kall meg teit, det funker til en viss grad. Det føles ikke SÅ ille å dra lenger**.

Etter kontaktpersonen min la meg til på Facebook fikk jeg ganske noia. Jeg har hørt både det ene og det andre om diverse kontaktpersoner, og sørget så klart for å skjule alt jeg er redd for for henne. Vertsfamilien vet jeg tar ting greit, men man er aldri sikker på noen. Oklahoma er tross alt på topp-ti av religiøse stater i USA, så her gjelder det å ikke tråkke på tær. Det er i alle fall noe positivt som kom ut av det - en annen Norsk jente skal gå på skolen min! Hun er fra Porsgrunn og virker utrolig grei ut ifra det lille jeg har pratet med henne! Da både hun og jeg bor fem minutter å gå fra skolen (for et sammentreff) ser jeg for meg vi bor relativt kort fra hverandre. Spør du en amerikaner er det nok kjempelangt og man kan gjøre en roadtrip ut av det! Så da kan jeg skryte på meg at jeg har to Norske jenter i nærheten som jeg kan ringe hvis det er superkrise på gang. Neida. (Joda)

Får vel skrive litt om hvordan det var i Hellas med Sara og Tina ved en senere anledning. Altså når jeg gidder. For tiden prøver jeg å holde meg opptatt hver dag så jeg - Gud forby - ikke skal sitte i USA å føle at jeg har kastet bort mine siste dager i Norge på å sitte å furte hjemme i Haslerudveien. Et stk gutt, masse venner og verdens beste familie tar tid, det gjør det. Noe som også er helt greit.

*kall meg utakknemlig, vær så god, jeg er enig**joda, det gjør det altså, men spill med

Hvor ble det av likestillingen, LO?

I anledning arbeidernes dag ble det en del opprør da Fremskrittspartiets Ungdom hang seg på 1. Mai toget i Stavanger med egne paroler. I Fredrikstad var det uakseptabelt av Unge Høyre å rake løv i Kirkeparken, samt helt grusomt av to jenter å gå med Unge Høyre paroler ved siden av toget. De rød-grønne følte seg nemlig støtt, død og fordervelse, dette er uakseptabelt. For min del er det uakseptabelt at arbeidere skal nektes å gå i tog.

Slik jeg oppfatter det fra de røde-grønne partiene har hverken Fremskrittspartiet, Høyre eller noen av deres ungdomspartier rett til å gå i tog. Gang på gang søker Blå-partiene, og gang på gang blir det avslag av LO. Mitt spørsmål er da: Skal ikke Landsorganisasjonen tale arbeidernes sak, da en stor del av medlemmene i LO også stemmer blått? For meg blir det en noenlunde diffus melding fra LO, selv om det ikke er tvil om deres venstrevridde kjærlighet. Å bli nektet å gå med politiske paroler er å kvele ytringsfriheten.

Når sant skal sies har mye med 1. Mai sklidd ut. Da Rødt marsjerer med Palestina-flagg med stor selvfølgelighet, er det skandaløst når FpU spaserer rolig bak i toget med sitt Israel-flagg. Hvor Israel/Palestina-konflikten skal passe inn i det Norske arbeidermiljøet er jeg ikke sikker på, og det hører på ingen måte hjemme i et tog. En slik markering av lands rettigheter er en politisk ytring på andre plan, langt ifra 1. Mais' grunnleggende mening.

Hva Rødt ikke har lært, er å vende det andre kinnet til. Å stjele Fremskrittspartiets Israel-flagg, drive sjikane og ty til vold kan aldri rettferdiggjøres, uansett hvor provosert man blir. Slik jeg ser det er det et tegn på at man er for opphengt i egen politikk og ikke klarer å se grånyansene. Det er viktig å ha tro på sitt eget parti, men slikt kan på ingen måte løses på denne måten. Da FpU til slutt valgte å gå i arbeidernes tog, etter gjentatte, provoserende avslag fra LO, har ikke Rødt blitt provosert på den samme måten.

Et argument som kommer frem er at vi har 364 andre dager i året å gå i tog på... Ja, det har vi sannelig, men at de rød-grønne skal ha monopol på 1. Mai - arbeidernes dag, er som å si at det bare er tillatt å gå med jeans en gang i uka på skole/jobb. Samme kontrollen, mindre skala. Det er noe som ikke henger på greip, og i den anledning er det en ting som til slutt kverner rundt. Hvor ble det av likestillingen, kjære LO?

Derfor ønsker jeg en ny, blå regjering i 2013. For at alle skal få like muligheter igjennom innsats. Krysser fingrene for at 1. Mai 2014 blir et rettferdig tog, og at alle som ønsker å delta blir ønsket velkommen med åpne armer for å fremme sitt budskap.

Sier som Hareide under gårsdagens debatt, litt modifisert, "blå regjering er litt som fest hos KrF, det er ikke mye galt som skjer der!"



Se link her, her og her.

Hjelp meg da!!

Dere skjønner, for tiden drømmer jeg om dette:

Sandstrender, kjekke gutter, sol, god mat, late morgener på hotellet og sene kvelder i handlegater med jalla-jalla og slibrige menn med en selgerteknikk som gjerne går ut på å ta meg til gissel og nekte å slippe meg løs før jeg har kjøpt noe for hver eneste krone lommeboka en gang  hadde.

Da gleden nesten ble for mye bestemte Explorius-Mariann å trampe i planene mine. Indirekte slo hun meg vel i ansiktet med det visumet jeg enda ikke har. Å planlegge ferie før USA er jo som å legge et puslespill, og ikke er organisasjonene særlig villige til å hjelpe deg med dette, og det eneste de sier er "Vi får DS-2019 en gang i Mai eller Juni, og da kan du søke visum"... Ja, det hjalp jo meg sinnssykt mye, du!

Av en eller annen grunn legger Explorius seg på gulvet og skriker hver gang jeg spør et teknisk spørsmål angående f.eks visum eller avreise. Ikke har de hørt noe og ikke vet de noe og det eneste man kan gjøre er å vente. Så det ble til at jeg etter et par irriterte timer sendte en e-post til den Amerikanske ambassaden selv, og fikk svar på spørsmålet mitt.

Jeg kan reise på ferie. Explorius da, hva er det dere surrer med?

Tydeligvis er det ikke verre enn å søke visum men ta med det passet hjem igjen, reise på ferie og levere det tilbake når du er hjemme igjen. Takk, Explorius, dette har jo bare bekymret meg i sikkert fem år.. Greit at ambassaden svarer på spørsmål da, søte og vennlige er de!

I allefall: Score!

Å snakke med vertsen...

Jeg må innrømme at det innlegget her har vært vanskelig å formulere, så ta det med en klype salt. Er det noe jeg burde fått for det året her er det nemlig ikke stipend, men støttekontakt. Here we go.

Av en eller annen grunn var jeg en av de som så frem til Skyping med vertsfamilien. Koselig, skulle det bli. Skikkelig familieprat. Med mas om ditten og datten, og skole, ting vi skulle gjøre, så skulle dette bli tidenes samtale. Den jeg hadde sett frem til i årevis. Den éne samtalen som skulle definere fordommene for resten av året.

En sen kveld tok jeg den smarte avgjørelsen ved å spørre vertsfamilien om de hadde anledning til å Skype. Til mitt forsvar var det både sent og jeg var under et visst sukker-rush. Jeg kan også legge meg langflat før jeg får dette i fleisen: dere hadde rett. Jeg bør lære meg å tenke før jeg prater.

Gud hvor kleint det var.

Et par sekunder etter jeg hadde knotet litt med meg selv og fått meg til å spørre om de hadde mulighet angret jeg som jeg ikke hadde gjort annet. Kom jeg til å drite meg ut på engelsken? Hvordan så jeg ut? Hvordan ser de ut? Har vi noe å snakke om egentlig? Hvordan skal jeg si hadet?

Så var brått tiden der. Der vertsmor la meg til på Skype under navnet toddandchristy2012 (de fikk seg Skype bare for å snakke med meg), og jeg sitter og hyler ved siden av Sara som ikke skjønner helt hva jeg holder på med.. Faen. Sminka var fra dagen før, håret var fett og digg, klokken var halv fem på morningen og jeg var strengt talt ikke i prate-humør lenger. Så ringte de da. Koselig det, for all del.





Hovedproblemet mitt der og da var jo så klart at lyden deres falt ut. Ikke nå-og-da, ikke her-og-der, men hele tiden. Det er visst få som kan se for seg den pinlige stillheten hvor du ser at munnen deres beveger seg, men lyden er det som så med. I sikkert tyve minutter var halvparten av samtalen om at lyden deres datt ut, å legge på, og å ringe opp. Til slutt fikk jeg ringt fra Saras pc som i allefall var litt mer vennlig, selv om de datt ut nå og da der også.

Alt i alt var de verdens søteste mennesker, men det med lyden følte jeg ødela hele min potensielle fremtid som utvekslingsstudent. Legg merke til at her smurte jeg kanskje litt vel på. Alikevel var det såpass pinlig at jeg følte for å spidde meg selv med den istappen Paradise-Alina driver å leker med i  hver eneste Paradise-Hotel intro.

Har så vidt pratet med vertsen etter denne ekstremt pinlige opplevelsen for en liten stund siden. Det at det ikke virker like ille her er at den smerten jeg følte innvendig i skam ikke kan uttrykkes i ord. Har unngått å blogge om det, men vil tross alt kunne se tilbake på det her å le også...

Forresten...... Nå kan dere lure! Stay tuned:




* duckface bildet er i hovedsak dedikert til dere som irriterer dere over akkurat dette. lager så mye andefjes som jeg vil.

Utvekslingsutfordring

Hvor skal du dra på utveksling?

Oklahoma City, Oklahoma, USA!

Hvilken organisasjon reiser du med?
Explorius her i Norge med CETUSA som underorganisasjon.

Hvor kunne du aller helst tenke deg å ende opp?
Helst hadde jeg endt opp i ei lita bygd i Louisiana eller Tennessee.. Men OKC med 500 000 innbyggere er fader ikke feil det heller!

Har du fått familie eller gjort stats/regionsvalg
?Jeg har fått familie i Oklahoma City, Oklahoma! Jeg tok aldri hverken stat/regionsvalg. I min mening burde du ikke dra på utveksling om du finner det nødvendig å velge deg sted. Da kan du heller bli hjemme og flytte akkurat dit du vil senere. Utveksling handler om å bo i et heeelt ukjent miljø. Hvis du alikevel skal velge hvor du skall bo kan du også la være.

Skal du på forberedelsesleir?

Yes! Tre dager i New York før jeg tar turen til Oklahoma!

Hva gleder du deg mest til?
Møte familieeeen! Og få meg venner. Hehe.
 

Hva gruer du deg mest til?
Første skoledag, å møte vertssøster, å reise fra mamma og pappa, og så klart å reise hjem fra USA.

Kunne du tenke deg å prøve en ny sport?

Haha, jaa! Sto lenge og vurderte f.eks Track & Field (Nå skal det sies at jeg har hatt flere år på å vurdere dette), volleyball, cross country osv.. Men jeg har landa på Cross Country og skal nå bli årets løpe-jente!

Hva kommer du til å savne mest?
Mamma. pappa, Markus og Jacob! Og såklart bestemødre, tanter og onkler! Så kommer så klart alle andre (Sånn Herman, Kevin, Mays, Marcus++). Norsk mat kanskje, ikke minst sunn mat! Vertsfamilien er nemlig veldig glad i å spise fast-food.. Det positive er at jeg muligens får refundert tilbake-billetten da jeg bare ruller til New York og flyter hjem! Penger spart er penger tjent!

Skal du på en arrangert tur med organisasjonen?
Tenker jeg tar meg en tur til Hawaii med alle Nordmennene!

Nevn et par steder du kunne tenke deg å besøke i landet ditt:

Honolulu, Chicago, Memphis, Tallahassee, Shreveport, Montgomery, Las Vegas, Sacramento, Seattle.. You name it!

Tror du dette blir et bra år?

Det kan nå godt være! Wheey.

Get cape, wear cape, fly

Jeg må ærlig innrømme at hele livet handler om å ta de riktige valgene. Det er de som kommer til å avgjøre fremtiden din, de som legger grunnlaget for resten av ditt liv. Så utrolig skremmende. Hvert eneste feiltrinn er et skritt mot fiasko.

Personlig må jeg innrømme jeg har vært på nære nippet av å velge feil mer enn en gang. Ikke tenkt meg om, vært urasjonell, kastet fornuften i været og svingt balltreet. Du tror du skjønner omfanget? Neppe.

Jeg har opp til flere ganger vurdert å droppe reisen på grunn av små saker, urelevante hendelser i det lange løp, kall det gjerne bunnslammet i Cola-flaska om du vil. Man merker fort hvor bundet man er til ting her hjemme når man sitter og klipper trådene for å lære seg å fly.  Hvor komplisert man egentlig sitter, hvor alt fra syke besteforeldre, kjærester, skoleplasser, fag-valg og venner ubevisst holder fast i deg med jerngrep, eller kjetting om du vil. Hele tiden har man trodd det bare var å forlate alt.

Helt ærlig, med hånden på hjertet kan jeg si at maks for en måned siden sto jeg klar, villig til å ofre den seks år lange drømmen om USA for en person. Med mailen ferdig skrevet til min kontaktperson, og pila på send. Takk Gud var det noe inni meg som ba meg vente - for ikke å la drømmene mine fare for noe man aldri vet hvor ender. Og takk Gud trykket jeg aldri.

Man vet aldri hvor man blir stående, om man får et utbytte for sine offer, om man noen gang kan velge fritt. Hvor takknemlig jeg er fordi jeg valgte å høre på magefølelsen kan aldri sies med ord, kan aldri vises i bilder. Ofte gnager tanken om at en besteforelder skal dø mens jeg er borte, at ei venninne skal bli syk eller at jeg skal komme hjem uten en eneste venn her på kontinentet, og ofte vurderer jeg å trekke meg.

Det er naturlig, selv jeg er rasjonell nok til å se det. Følelser vil gå opp og ned, det er ikke alltid man gleder seg til å dra. Jeg - som alltid har vært USA frelst - har ikke hatt reiselyst på sikkert et halvt år. Jeg får søknad - og gruer meg, jeg fyller ut søknad - og gruer meg, jeg tenker på USA - og jeg vil ikke.

Det siste halvåret har vært et spill for fasaden. Jeg blir spurt om jeg gleder meg til å reise, om hvor jeg skal, om hva jeg skal gjøre der. "Selvfølgelig gleder jeg meg," sier jeg, før jeg drar hjem og skuler stygt på søknaden.

Men det går oppover, ingen skal hindre meg for å realisere drømmen min, om det er en kjæreste, ei venninne eller meg selv. Spesielt meg selv. Får leve med stå-på vilje og godt mot, så ordner det seg nok.

Get cape, wear cape, fly. Det kommer alltids en morgendag.

D-d-dance.

Fortsatt lite USA-keen, men bloggen lever jo enda selvom USA-kjærligheten er død. I det siste har mange Explorius-studenter fått søknaden, utenom meg selvfølgelig.

Og dagene går unna, fortere enn alltid, og USA er så langt på avstand at det faktisk er over dammen og ikke på innsiden av hjerteklaffen. Jeg googler ikke lenger "utvenslingsstudent 2012/2013" fjorten ganger i uka, jeg har ikke lyst til å prate med andre utvekslingsstudenter, jeg gleder meg ikke til å fylle ut søknad og jeg har ikke lyst til å dra på infomøte i Oslo den 30. September for utvekslingens skyld.

Hele ideen virker så absurd, helt utenom normalen. Det er som å skulle kappe av seg armen med glede for å gå ned i vekt: det kan virke logisk der og da, men er egentlig er helt idiotisk. Lite visste jeg for fem år siden at idag kom jeg til å ville sitte her i stua med den følelsen her.

I allefall er det helg, og det er enda godt. Kanskje jeg kommer tilbake sterkere en gang, det er bare så mye som foregår nå, med både skole, venner, CISV og alt annet.

Det er høst, det er grått og det er lørdag!

Da har vi gjennomført hele to uker skole, og jeg må nesten klype meg i armen når jeg tenker på at nå er det bare elleve måneder igjen! Er det noen andre som føler paranoiaen? Jeg gjør, til tusen, selv om det er evigheter fremover. Som sagt går jeg nå på ny skole, og med det har jeg fort insett at avskjedsprosessen brått blir litt verre enn jeg hadde sett for meg.

For rundt et år siden satt jeg i en sofa, i en bursdag, med Benedicte og pratet om utveksling. Hun hadde akkurat søkt, var akkurat som meg. I dag satt hun seg på et fly rettet mot Tuscon, Arizona for å tilbringe sitt år ute. Grunnen til at jeg nevner det er vel at det føles ut som det var i forrige uke - jeg husker det så klart. Det var så lenge til hun skulle reise, og as we speak sitter hun på et fly til Dallas.. Tid er relativt: den er så ulidelig lang, samtidig så kort at den forsvinner mellom fingrene på deg.

Det eneste som skjer på USA-fronten på tiden er vel at jeg venter på søknaden.

Jeg har igrunn lite å blogge om for tiden: jeg fokuserer mer på venner, lekser og slike ting. Bloggen har lav prioritet for tiden, og jeg har ingenting å dele heller. Apatisk til hele USA, er vel svaret. Tilla derimot er helt gira, stakars..

Blåser litt vilt og hemningsløst i den symbolske trompeten om det skjer noe på utvekslingsfronten eller på en annen front, jeg! Let's bounce.

So little time - too much to do

I all desperasjon over... Alt som jeg må gjøre som jeg "aldri" får gjort har jeg sopa sammen ei liste over ting jeg må fikse, finne ut av, for så å gjøre noe med. Jeg har nemlig fått gjort litt av hvert, i allefall planlagt litt av hvert. Meldt meg på internasjonal klasse vg1 på den skolen jeg skal gå på har jeg også gjort.. Veldig usikker på om jeg angrer eller ei. Egentlig gjør jeg vel det, og kommer til å ende opp med å bytte til "vanlig" klasse, men man får se.

To-do:

- Få søknaden til Explorius
- Sende stipend-søknaden til Explorius
- Sette penger i banken
- Avtale møte med rådgiver
- Få svar på Søknad om Youth Meeting til Østerrike
- Sende referanseskjemaer til Liv G. og Anders D.
- Sende JC søknad
- Klippe meg før skolestart.

Som dere ser er det mye papirer involvert selvom Explorius har lite å gjøre med det. Jeg har nemlig søkt på Youth Meeting i Østerrike til nyttår med organisasjonen CISV. Jeg har vært med i den organisasjonen i fem år nå, og har ingen planer om å slutte enda. En ting med denne organisasjonen er at det er et begrenset antall plasser, og jeg har fått avslag på minst fem søknader før, så jeg håper så sårt at denne søknaden blir godkjent, og at jeg får plassen. Nyttår 09/10 var jeg på leir på Slåstad, og jeg håper så inderlig at jeg får tilbringe 11/12 i Graz, Østerrike. Hadde blitt så GLAD, ingenting er som CISV, om det er for en uke eller en mnd... Kryss fingrene.

Dette med referanser og sende JC søknad.. Det, dere, er litt mer seriøst. Fortsatt CISV, da. JC står nemlig for Junior Councelor(16-17 år), og det har jeg tenkt å være neste sommer på barneleir for barn på 11-12 år. Jeg var selv på barneleir i Mexico i 2007, og nå vil jeg være JC selv. Det passer jo utrolig dårlig med utvekslinga uansett - enten sommeren før jeg reiser, eller sommeren etter jeg kommer hjem. Så jeg søker nå, og får jeg avslag.. Ja, da søker jeg på sommeren etter jeg kommer hjem. Det er viktig for meg å få vært JC, dere aner ikke.. Den organisasjonen gir meg så mye, og det er så godt å være på leir. Det er vel ikke å unngå alikevel at det å skulle få presset inn 4 uker leir, 28 dager i sommerferien før jeg reiser er sykt ambisiøst, men jeg må. Nora-en i meg sier rett og slett fuck it, hvis jeg virkelig vil det, så er det like once in a lifetime som utvekslinga...

Blir så usikker, jeg. Har meldt meg på internasjonal klasse på skolen min også, men angrer kolossalt allerede. Mormor fikk meg til å innse at vet du hva, jeg klarer skolen der borte alikevel, "alle" har klart det før meg, så da klarer jo jeg også. Jeg ser for meg at det blir en ganske ren jenteklasse med utvekslingsprat 24/7, og når man reiser er alle vennene dine i USA - hvem i all verden skal holde deg oppdatert på livet ditt her hjemme da?... Det blir vel til at jeg bytter til vanlig klasse med en gang jeg begynner, men hvem vet.. Skal i allefall få avtalt en time med rådgiver med en gang, trenger å få litt utvekslingsstuff ut av veien og.

Det er alt jeg tenker på om dagen, mens jeg går rundt å maler trapper, gulv, beiser her og maler garasjer der.. Handyman! Lurer på om jeg kan skrive det i brevet til vertsfamilien? "Kjempeflink til å beise - svinger kosten lett som en fjær" eller noe.. Sikkert et godt sjekketriks!! Gjør det forresten fordi huset til min kjære mormor trengte en overhaling og jeg er verdens beste barnebarn og datter... Tulla, neida.

Men hva skal man si? Alt har en tid, og egentlig hadde jeg tenkt å søke på Sustainable Youth Empowerment med CISV også, men det var i skoletiden og min mor var dessverre ikke å rikke på å få ta meg et par dagers fri for å dra til Colombia... Mamma daaaa! Jeg kunne jo lært så mye! Jeg blir igrunn evig student - blir aldri ferdig med å lære, skal alltid suge opp informasjon. Kunne like godt vært støvsuger. Synd jeg ikke fikk søkt forresten, skrev en sabla god søknad, virkelig stolt.

Nå får jeg vel egentlig bare stupe ned i senga, skal til bestemor i morgen også. Heldigvis er det helg og pappa er med - så slipper jeg å male så latterlig mye, bare ei lita trapp... Har maling i øret, armhulen og rumpesprekken. Sticky, og veldig lei av maling.

Adios, chico og chicolitas.

Englehår

Edit anno 23. Juli 2011 kl. 12.01: Dødstallet er tidoblet. Plutselig virker min egen minnestund helt bortkastet. Nyhetene ruller over skjermen uten avbrudd, nettavisene oppdateres i hopetall. Når skal dette slutte?

Det er litt uvirkelig. Terroren har nådd oss: jeg sitter her med englehår nedover skuldrene i ekte mannsposisjon og gafler i meg potetgull som inget har skjedd, og to timer unna skjer hele verden. Mine venner har døde venner, min familie har stått i glassregn, et uvirkelig scenario. Alt innenfor tre timer.

Jeg har nitten lys stående her på bordet, nitten lys som flagrer seg mellom hvert pust. Trekker inn, slipper ut. NRKs TV-introdusør går i bakgrunnen, jeg kan svarene på rams. Slottet er evakuert, Jens Stoltenberg er på vei til Ullevål for å prate med ofrene. La han slippe nå, la han dra hjem, han er selv et offer i verdens ekstase.

Nitten lys, ett for hvert menneskeliv som er rapportert røsket vekk. Mitt englehår renner nedover mine skuldre, som en vilter elv. Elv kan ikke en gang beskrive hvor mye englene gråter. Hele Norge er i sjokk.

Med en gang CNN ble informert ringte telefonen. Utenlandsnummer..

"Hel-"
"Nora, are you okay?"

Ikke en gang landegrenser stopper omsorgen som finnes. Tårene som blir felt renner ikke i elver: de skaper flom. Norges 9/11. Det gjør godt å vite at hele Norge tenner lys.

Egentlig skulle dette innlegget handle om USA. Plutselig var Amerika fremmedord. Hjerter i brann.