Å snakke med vertsen...

Jeg må innrømme at det innlegget her har vært vanskelig å formulere, så ta det med en klype salt. Er det noe jeg burde fått for det året her er det nemlig ikke stipend, men støttekontakt. Here we go.

Av en eller annen grunn var jeg en av de som så frem til Skyping med vertsfamilien. Koselig, skulle det bli. Skikkelig familieprat. Med mas om ditten og datten, og skole, ting vi skulle gjøre, så skulle dette bli tidenes samtale. Den jeg hadde sett frem til i årevis. Den éne samtalen som skulle definere fordommene for resten av året.

En sen kveld tok jeg den smarte avgjørelsen ved å spørre vertsfamilien om de hadde anledning til å Skype. Til mitt forsvar var det både sent og jeg var under et visst sukker-rush. Jeg kan også legge meg langflat før jeg får dette i fleisen: dere hadde rett. Jeg bør lære meg å tenke før jeg prater.

Gud hvor kleint det var.

Et par sekunder etter jeg hadde knotet litt med meg selv og fått meg til å spørre om de hadde mulighet angret jeg som jeg ikke hadde gjort annet. Kom jeg til å drite meg ut på engelsken? Hvordan så jeg ut? Hvordan ser de ut? Har vi noe å snakke om egentlig? Hvordan skal jeg si hadet?

Så var brått tiden der. Der vertsmor la meg til på Skype under navnet toddandchristy2012 (de fikk seg Skype bare for å snakke med meg), og jeg sitter og hyler ved siden av Sara som ikke skjønner helt hva jeg holder på med.. Faen. Sminka var fra dagen før, håret var fett og digg, klokken var halv fem på morningen og jeg var strengt talt ikke i prate-humør lenger. Så ringte de da. Koselig det, for all del.





Hovedproblemet mitt der og da var jo så klart at lyden deres falt ut. Ikke nå-og-da, ikke her-og-der, men hele tiden. Det er visst få som kan se for seg den pinlige stillheten hvor du ser at munnen deres beveger seg, men lyden er det som så med. I sikkert tyve minutter var halvparten av samtalen om at lyden deres datt ut, å legge på, og å ringe opp. Til slutt fikk jeg ringt fra Saras pc som i allefall var litt mer vennlig, selv om de datt ut nå og da der også.

Alt i alt var de verdens søteste mennesker, men det med lyden følte jeg ødela hele min potensielle fremtid som utvekslingsstudent. Legg merke til at her smurte jeg kanskje litt vel på. Alikevel var det såpass pinlig at jeg følte for å spidde meg selv med den istappen Paradise-Alina driver å leker med i  hver eneste Paradise-Hotel intro.

Har så vidt pratet med vertsen etter denne ekstremt pinlige opplevelsen for en liten stund siden. Det at det ikke virker like ille her er at den smerten jeg følte innvendig i skam ikke kan uttrykkes i ord. Har unngått å blogge om det, men vil tross alt kunne se tilbake på det her å le også...

Forresten...... Nå kan dere lure! Stay tuned:




* duckface bildet er i hovedsak dedikert til dere som irriterer dere over akkurat dette. lager så mye andefjes som jeg vil.