Ready, set.. Vent.

Jeg forstår at jeg er kjedelig. Jeg blogger ikke særlig spennende, forteller lite om livet mitt, drar ikke på  eksotiske ferier eller kjøper meg nye dyre klær hver uke. Jeg skulle ønske jeg hadde noe interessant å blogge om, men utenom livet mitt som består av å flippe pølser på Shell og sove til 13:00 så er det svært lite jeg kan bidra med. Og det som er spennende? Det er jeg utrolig dårlig til å skrive om.

Jeg har gått fra å være en åpen bok til å bli en lukket dagbok med lås. Jeg pleide å være stolt av meg selv, av tankene mine, måten jeg skriver og formulerer meg på... Stolt av at jeg turte å være så åpen. Jeg har blitt mer innesluttet. Fått kritikk for å blogge om utvekslingsåret: det var jo "privat". For å legge ut formsjekk-bilder - så vulgært. Til å skrive om at jeg ikke har hatt det så bra - tenk om familie/venner/kolleger kom til å lese dette... Så jeg sluttet å blogge - noe jeg elsket. Jeg sluttet å ta bilder. Jeg twitrer ikke lenger, jeg oppdaterer ikke Facebook og jeg tør så vidt å poste på Instagram.

Fasade.

Jeg er en evig jævla lang nøytral fasade, jeg. Om jeg har det supert later jeg som det er helt greit. Har jeg det bånn i bøtta er ting fortsatt helt greit.

Nøytralt. Politisk korrekt. En skal jo ikke ha det bedre enn alle andre - eller verre. En skal ikke støte noen, en skal ikke utlevere noen, ei heller seg selv, en skal ikke ha meninger og en skal ikke dele private ting.

Internett.

Alt er jo åpent for hvem som helst. Google navnet mitt og du får opp alt fra jeg bygde melkekartong-hus i barnehagen til å ha vært solbrille-modell for Specsavers i tiende klasse. Du kan se hvor mye jeg tjener, hvilken russelåt jeg likte best i 2014 og hvilke organisasjoner jeg har engasjert meg i. Åpen bok. Eller ikke.

Engasjement..

Hva er det? HAR jeg det? Har jeg i det hele tatt et eneste element fra et par år siden? Er det dette som er meg? Er dette alt? Antageligvis ikke, men hva vet vel jeg.

Jeg står på et metaforisk springbrett. Jeg ser ned i avgrunnen: så utrolig langt. Det er nå livet skal begynne. Det er første Juli. Jeg er nitten år og åtte måneder gammel. Om under fire uker drar jeg i militæret, jeg flytter hjemmefra, og jeg kommer nok aldri til å flytte hjem igjen. Tanken er så utrolig skummel: endelig er jeg voksen. Skikkelig voksen. Nå kan jeg ikke gjemme meg hjemme hos mamma lenger. Endelig kan jeg skape mitt eget liv, forme det akkurat slik jeg ønsker.

Tjue-seks skritt til, så hopper jeg. Helt sinnssykt. Rewind.