Et B-menneskes bekjennelser

Hele mitt liv har jeg vært et strålende A-menneske, et sånt menneske alle drømmer om å være. Som står opp timevis før soloppgang og har alt gjort en hel halvtime før de skal i det hele tatt begynne å tenke på å ta på seg skoene. Et slikt menneske som disker opp med ordentlig frokost hver dag, med kaffekoppen i hånda, rekker å se en episode av yndlingsserien, lese avisen, pakke om ymse sekker og bager før man endelig begir seg ut på dagens gjøremål.

Så en dag våknet jeg femten minutter før bussen gikk og tenkte at, neimen, så kjekt, da kan jeg jo sove fem minutter til. Som dere sikkert skjønner var min tid som A-menneske over, ikke ble det spist mer frokost, morgenavisen har ikke blitt lest på en to-tre år, og jeg har strengt talt aldri den minste peiling på om jeg har fått med meg det jeg skal. Har jeg alt på stell er det enten A) Fordi flaksen har tatt overhånd, eller B) Jeg har gjort en iherdig innsats dagen før.  Jeg har strengt talt ikke sett klokkeslettet 05:00 på flere år med mindre jeg ikke har lagt meg kvelden før.

Så i dag bestemte jeg meg for å ta et tak og minnes gamle tider. Flyalarmen* slo seg løs i en vill disko 05:30, og hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd det var både andre verdenskrig og gym med Nazi-helge på en gang. Ved ettertanke er jeg usikker på hva som er mest traumatiserende.

Så jeg sto nå opp og satt på badegulvet et kvarters tid og lurte på hvor livet var på vei og om jeg virkelig hadde stått opp på denne tiden frivillig noen gang i mitt liv, før jeg til slutt reiste meg opp og startet dagen. Æsj. Tidlig. Ekkelt. Kaldt. Mørkt. Og på et kvarters tid var bagen pakket, jeg var iført treningstøy, omeletten sto og putret og katta fikk omsider mat før middagstid.

Så sitter jeg her, klokka nærmer seg syv, og det ser ut som jeg har gode utsikter for å rekke ti-på-halv-åtte bussen. Var det verdt det? Nja, kanskje, selv om koffeinpillene får bli med i dag. I morgen begynner jeg ti-over-ni, så da er vi vel tilbake til den velkjente døgnrytmen hvor jeg såvidt rekker å få på meg sokker.

Det var i alle fall verdt forsøket. Men vet dere hva? Det er hinsides tidlig. Og jeg er trøtt. Natta(god morgen)

La forresten til et bilde av meg tatt med min fantastiske iPhone så det skulle se ut som jeg gjør noe annet enn å skrive. Det gjør jeg forsåvidt ikke.


*vekkerklokka