Ei jente, en operasjonssal og et par pilleglass.

Klokken snegler seg mot tolv, natt til tirsdag, og jeg har endelig litt tid og ro i kroppen til å sette meg ned å skrive litt. Helt siden forrige uke har det strengt talt ikke stått særlig bra til her i 6109 Sudbury Drive med noen av oss. Mens vertsfamilien sliter med andre ting har jeg blitt den heldige til å slite med helsa, noe som ikke kunne passet dårligere. Dessverre har man ikke andre valg enn å ta tiden til hjelp å håpe på det beste.

Onsdag (17. Oktober): Vi drar tilbake til hotellrommet etter høringen i retten hvor vi alle sover en lur på et par timer. Den siste uken hadde jeg hatt feber ganske konstant, noe jeg ikke hadde fortalt vertsmor ettersom hun er sykepleier og som oftest behandler et papirkutt som en arm som må amputeres. Jeg våknet mer i ørska enn noen sinne, men regnet med at det for det meste hadde med lite søvn den natten. Det første vertsfar kommenterer er hvor hoven jeg er i kjeven, noe jeg så klart benekter.. Vertsmor tar temperaturen på meg, som klatret fint oppover termometeret. 36,5...37...38...39..39,5... Heldigvis stoppet den der. En fem timers biltur ble tilbakelagt, og jeg kjente kroppen ble tyngre og tyngre hele veien hjem. Jeg sov godt den natten.

 Torsdag (18. Oktober): Da jeg våkner var det ikke et alternativ å prøve å stå opp en gang, hele rommet svimlet og helst ville jeg introdusere gårsdagens middag for toalettet. Ligger rett ut i sofaen hele dagen, sover, sier ingen ting. Spiser litt tomatsuppe (Toro, mmm), sover litt mer. Da vertsfar kommer hjem fra en pasient i åtte-tiden drar vi på legevakta, hvor vi får bekreftet at temperaturen ligger jevnt på rundt 39C. Først avfeier de det med en liten halsbetennelse (noe jeg også trodde), men en mannlig lege insisterer på å ta en ekstra titt før de skriver ut medisiner til meg.

 Alt i alt var vel det like greit, for det var ingen halsbetennelse, men.. Ja. Hva nå enn tonsillitis er. Kanskje det er halsbetennelse, jeg kan helt ærlig si jeg ikke har satt meg inn i det Norske aspektet av det hele. Komisk. I alle fall fikk jeg beskjed om, noe jeg stille i mitt sinn også visste, at dette ikke var noe som kom til å gå vekk med antibiotika, men noe som måtte ut før det kom til å bli bedre. Jeg har alltid hatt en del problemer med halsen (ikke i denne forstand), så det var vel på det punktet hvor jeg selv forsto forskjellen. Rett hjem, og rett i seng, med steroider (ja..) og antibiotika i kroppen.

Fredag (19. Oktober): Null skole. Medisinske steroider, ikke anabole (trenings)-steroider, holder meg våken 24/7 uten mulighet til å sovne. Det finnes positive og negative aspekter ved alt: på den positive siden har jeg ubegrenset energi, på den negative siden får jeg aldri sove og kroppen min er så hoven som en fersk appelsin. Beina verker. Jeg, vertsbestemor og vertsmor var en tur på en slags messe med masse interiør-saker. Etter en fem-seks timers tid måtte jeg kaste inn håndkledet og vertsfar kom til min redning.

Vi kjørte innom apoteket og hentet den fulle resepten min, og finner da ut at forsikringsselskapet mitt ikke opererer med resept-kort (greit kjipt for meg), så jeg måtte betale $60 for å få medisinen min, for så å sende inn kvitteringen til forsikringsselskapet. Stress. Resten av dagen ble tilbrunget på sofaen med vertsfar hvor vi så på fotballkamp. Rettere sagt vertsfar så fotballkamp og jeg sov, men la oss for enkelhetens skyld kalle det kvalitetstid. Senere dro jeg på fotballkamp med Lada og Kaleb noe jeg forsåvidt aldri skulle gjort ettersom det ikke hjalp så særlig på, men gjort er gjort, og feberen hoppet mellom 37,5 og 39,5 resten av kvelden.

 Lørdag (20. Oktober): Helt ok, så på sport med vertsfar hele dagen mens vertsmor var på interiørmessen. Var kvalm som bare det, så ble bare å sitte å prate i sofaen mens feberen brant på og livet var herlig.

Søndag (21. Oktober): Jeg begynte å føle meg litt bedre selv om jeg fortsatt (jepp...) kjørte på med 39 i feber. Steroidene holdt meg våken til det punktet hvor jeg til tider holdt meg våken i et døgn i strekk, kunne rydde/vaske hele rommet for å "brenne" litt energi. Føttene mine så ut som syltelabber, noe de forsåvidt også gjør. Bestemte meg for å dra på skolen på mandag. Tre dager borte fra skolen her er lenge, så på flere måter så jeg innså jeg at det var bedre å prøve enn å bare ligge her hjemme.

Mandag (22. Oktober):

I dag dro jeg på skolen, noe jeg kan innrømme ikke er det beste valget jeg har tatt. Pga steroidene var jeg lys våken i seks-tiden, og innen første time var ferdig trodde jeg, uten tvil, at jeg kom til å besvime. Jeg kavet meg videre til historietimen hvor jeg ble overlesset i lekser fra de siste tre dagene, hvor jeg fanatisk prøvde å ta notater uten å sovne på pulten.

Noe som er ganske teit i Amerikansk skole er jo kleskoder, da jeg for det meste ikke hadde mulighet til å ta av meg cardiganen heller. Så da satt jeg der og rant, da.. I fjerde time var det ingen annen utvei enn å ringe vertsfar for å få litt Ibux. Da vertsfar kom (som allerede hadde prøvd å overtale meg til å komme hjem en stund..) var det uten tvil at jeg skulle hjem. For at vertsfar skulle få lov å gi meg ibux måtte de så klart ta temperaturen min på kontoret (39, hurra.), og man har ikke lov til å oppholde seg på skolen om den er over 37.4, så da ble det straka vegen hjem likevel.

I morgen blir det ei heller skole da jeg ikke får lov av vertsmor. Jeg skjønner hvor det kommer fra, men dog. På onsdag kl. 10.15 har jeg time med Dr. Weiss for å konsulteres for operasjon, sjekke ut med forsikringer osv. Som både de mener, og jeg merker, er dette noe som ikke blir bedre før årsaken til problemet forsvinner. Er jeg heldig blir jeg operert på onsdag, er jeg uheldig må jeg vente helt til Fredag. For nå bare venter jeg, man vet aldri. Vil bare få det overstått, jeg er sliten.

Det er nå jeg helst skulle hatt mamma og pappa her, men et stk. mom og dad får bare holde i denne omgang. Jeg vil bli frisk. Jeg orker ikke å sitte fortvilet over hvor vondt beina mine gjør pga de er hovne eller fordi jeg ikke får spist, jeg orker ikke å føle som jeg sitter å brenner, eller å føle at jeg skal besvime i dusjen. Det er ikke gøy å være syk.