Ja må hon leva - 17 år

Nora Utter Finnesand, sytten år og verdensmester. Det er utrolige blandede følelser om å sitte her på andre siden av jorden å skulle feire fødselsdag. Å ikke få en stor bamseklem av pappa og en nuss på panna av mamma, å ikke få bestemme middag.. Hånden på hjertet, ti kniver i hjertet (sånn føles det i allefall), så er det skrekkelit ensomt. Det er da jeg innser at familien min er de jeg vil tilbringe slike dager med - det er de som betyr noe. Om ikke annet kom Christian over og "feiret" bursdagen min med meg et par timer. Syntes det er så skrekkelig å skulle være alene i dag ettersom vertsfamilien absolutt nekter å si gratulerer med dagen før klokken er 00:00 her borte. For meg startet bursdagen min klokken fem da det var midnatt i Norge: det er jo tross alt den tidssonen jeg ble født og oppvokst i, så da er det jammen i meg da jeg har bursdag også! Med andre ord varer bursdagen min i 31 timer, så jeg får nyte det så lenge jeg kan. Åpnet et brev fra bestemor hun hadde sendt i slutten av september, og akkurat klokken fem når jeg leste det var de første ordene jeg så "Gratulerer med dagen, femte oktober".. DA kom i alle fall hjemlengselen hos meg. Felte en liten tåre eller to gjorde jeg og, men det var nå en god type savn! Nå sitter jeg bare her og venter på at slaget skal bli tolv slik at jeg kan legge meg. Må jo få med meg "overgangen" til 5. Oktober sånn på USA vis. I morgen skal jeg en svipptur på skolen før det bærer til Arlington, Texas hvor vertssøster og jeg skal slå ut håret (nja, metaforisk) og kose oss på Fright Fest på Six Flags! Det blir strålende, gleder meg kjempemasse! Vi får snakkes, allihopa! :)