Oklahoma home

Hver dag sitter jeg og drømmer meg bort til røde landeveier, en ekstrem hete, Carrie Underwood og Calf fries. Det er som omvendt hjemlengsel, eller bare hjemlengsel-hjemlengsel. Oklahoma er hjem. Å kjøre nedover Rockwell på vei til Henry er hjem, å sitte på skolen i stormvarsel er hjem. Hvorfor drar man på utveksling egentlig? Man blir jo så rotløs.

 Jeg sitter å ser på billetter på Supersaver hver dag, og hadde det ikke vært for at jeg er lut-blakk og det faktum at jeg begynner på jobb snart hadde jeg tatt meg turen hjem til familien allerede. Det er jo litt rart å ikke våkne opp til at søster blaster Justin Bieber eller å komme hjem til vertsfar som tvinger meg til å skrive rare ting på bucketlista mi.

Neste år skal vi på Ichens, verdens beste kyllingrestaurant, vi kjører sene turer til Pops og kjøper bacon-brus, vi drar til Lake Hefner å kjører longboard, og ikke minst skal jeg krangle litt med vertsbror. Dere vet, sånn som søsken gjør.

Alle blir så forvirret når jeg sier genseren jeg har på er søstra mi sin eller at broren min er grinete. Du er jo enebarn? spør de hver gang. Neida, jeg har en familie på fire søsken og fire foreldre. Bare to av de er norske. Sånn er det vel når man reiser på utveksling.

Så hvis noen vil hjelpe til på Oklahoma-fondet mitt er det bare å skrike ut, og frem til det får jeg vel bare fortsette å spare og drømme om røde landeveier.

Peace!