Utvekslingsåret - Usensurert versjon #1

Endelig har spørsmålene om hvordan jeg hadde det i USA lagt en demper på seg, og jeg føler jeg til slutt kan puste lettet ut. Jeg har merket at jeg litt for ofte drar en hvit løgn for å slippe å fortelle om utvekslingsåret mitt. Folk spør hvorfor jeg byttet vertsfamilie, og jeg sier som oftest bare at det simpelthen var at vi ikke klaffet helt. På et punkt følte jeg meg fanget i mine egne løgner, for alle hadde hørt litt forskjellig. Sannheten er at jeg bare ikke orket å snakke om det. Løgner… Jeg har flere ganger lovet meg selv å bare være ærlig, men jeg har virkelig ikke følt for å få en påtvunget sympati eller å måtte breie ut i det lange og brede om alt som har skjedd. Alt for lenge har dette vært "en hemmelighet" som bare jeg og mine nærmeste har delt, men etter en stund har jeg begynt å åpne meg, litt etter litt.

Jeg har bestemt meg for at jeg en gang for alle må ta dette oppgjøret med meg selv, for jeg ser jo at det ikke forsvinner uansett hvor mye jeg ser den andre veien eller sier ”Jada, det var topp” når noen spør om hvordan det var å være utvekslingsstudent et helt år.

I årevis hadde jeg drømt om det perfekte utvekslingsåret, og tenkt at skrekkhistoriene aldri kom til å gjelde meg. Det var jo 1:1000 som opplevde sånne ting, så hvor stor sjans var det for at det ble meg? Noe jeg glemte å ta med i beregningen er at det må jo være noen, og det er jo en sjans for at det blir meg, og sånn ble det.

Først av alt vil jeg si en ting: støtteapparatet rundt meg var fantastisk i USA. Explorius holdt seg orientert og sjekket opp på meg så fort de fikk nyss om at noe var på gang, CETUSA reddet meg ut av situasjonen fortere enn jeg fikk sagt "jeg vil hjem", og mamma og pappa oppgraderte seg fra hverdagshelter til superhelter med en gang de fikk nyss om at noe var galt. Det var noe som veldig vanskelig kunne forutses, og det er i grunn ingens skyld. Den eneste som egentlig har skyld i hvordan det endte var meg, som ikke flyttet ut fortere. Dessverre.

Vel, lets go.

13. Mars 2012 fikk jeg vertsfamilie, mye tidligere enn forventet. Jeg hadde sett for meg at jeg måtte vente langt ut i September, for så å reise med 12 timers varsel. Sånn ble det absolutt ikke, og allerede seks måneder før jeg reiste visste jeg hvem jeg skulle til, hvor jeg skulle, hvilken skole jeg skulle gå på og alt det spennende opplegget. Jeg har aldri vært så ekstatisk, og drømmen ble brått virkelighet.

Jeg begynte å sende e-poster med vertsmor med en gang, før hun brått sluttet å svare. Jaja, tenkte jeg. De hadde sikkert mye å gjøre, noe jeg også hadde med eksamen og slutten av skoleåret på gang. Til tider fikk jeg hint som tilsa at det var noe som skurret og at dette muligens ikke var det beste hjemmet å bo i, men naiv som jeg var tenkte jeg at vel, slik er det, ingen familier er perfekte. Noe som også er sant, men å komme til en såpass skakkjørt familie som det viste seg å være var en smule utenfor det vi tenker på som ”helt perfekt”. Blant annet fikk jeg beskjed om at vertsfars eldste datter fra hans første ekteskap nektet å besøke han på grunn av at de skulle ha en utvekslingsstudent meg, og at hun følte jeg skulle erstatte henne. En annen varsellampe var at de to yngste vertssøsknene mine ikke fikk vite jeg skulle komme før kort tid før min ankomst. Vertsmor snakket stygt om vertsfars mellomste datter og hans ekskone på mail, og jeg følte meg mildt sagt utilpass ved å få slike eposter. Men, men, flisespikkeri i den store sammenhengen.

Så reiste jeg, 7. August 2012, i god tro. Jeg ringte med vertsmor og alt virket bra. Jeg bodde på rom med danske Emma som også skulle til Oklahoma, og norske Linn Elin som senere ble en god venn av meg. Soft landing campen var super, og jeg koste meg gløgg ihjel. 10. August satte vi kursen mot Oklahoma City, fire jenter. En etter en ble hentet på flyplassen. Emmas vertsfamilie sto å ventet på henne med en gang vi gikk av flyet, og de to andre norske jentene ble møtt av vertsfamilien sin utenfor sikkerhetskontrollen, og gikk for å hente bagasjen sin.

Så sto jeg der og ventet. Ventet litt til. En 20 minutter gikk. Kanskje jeg burde gå ned å finne baggasjen min. Ventet i en 10 minutter til. Javel, tenkte jeg. Kanskje de venter nede ved bagasjebåndet? Så gikk jeg ned å hentet baggasjen min. Etter 40 minutter alene på Will Rogers Airport begynte jeg å lure. Ringte vertsmor, null svar. Hadde ikke nummeret til vertsfar. Ringer pappa. Etter jeg hadde stått alene rundt en time ringte pappa tilbake og sa han hadde pratet med vertsfar og at de var på vei. Vertsmor hadde sminket seg, så de var litt forsinket. De hadde nemlig glemt meg bort?

En jente på 16 år skal bo hos deg et helt år, du har visst det de siste 6 månedene, og du glemmer det? Så jeg sto på flyplassen i 1,5 time alene, og ble forsåvidt mer og mer redd. Jeg vet det høres drøyt ut å si jeg var redd, men til aldri å ha vært i USA før, og ingen jeg kjenner til å ordne opp var jeg relativt redd. Etter rundt en og en halv time kom vertsmor slentrende bortover i flip flops og shorts. "Hei, sorry, hehe, vi glemte det helt vi" Ja.. På det punktet tenkte jeg det var en ærlig feil, at de hadde sett feil på flyinformasjonen min, og det ble fort oversett. Vi satt oss i bilen og kjørte hjemover. Vi spiste ute før vi dro hjem.

"Hei, skal vi ta en tur på Target?" sa vertsmor. Jeg hadde ikke noe rom, ingen hadde tenkt på å re opp til meg noe annet sted, og jeg ble stuet inn på den ene stua, med en slags senge-sofa de neste par ukene. Vi dro på target, og jeg fikk velge hva slags sengetøy osv jeg ville ha. Jeg husker hun ofte brukte unnskyldningen om at det hadde vært så mye med begge ungene som flyttet på college at det hadde helt blitt nedprioritert. Den gangen godtok jeg det, men jeg ser i ettertid at det skulle jeg aldri gjort. Hvis du ikke har klart å re opp til noen du visste skulle komme de siste 6 månedene, da bør du antageligvis ikke være vertsfamilie.

Så jeg sov på stua de neste tre-fire ukene. Vi pusset sakte men sikkert opp rommet til vertsbror som nettopp hadde flyttet ut, og det somlet og gikk. Jeg ville ha et sted å sette sakene mine istedenfor å bo ut av en koffert. Til slutt fikk jeg rommet mitt. Det var en seng, to tomme kommoder og et nattbord. Og dyna mi da. Mamma måtte sende meg dyna mi, da det var umulig å holde seg varm i stua, hvor airconditionen blåste som en vinterstorm. Ble syk, noe ingen viste særlig hensyn til. Sov i joggedress, to lag med tskjorter, og sokker, med pleddet godt trukket oppunder ørene. Prøvde å dekke til airconditionventilene, noe som vertsfar fjernet relativt ofte. Det blir jo så varmt her! Ja, for all del, 15 grader inne er jo supernormalt. Det vanskeligste er å finne en mellomting når det er 45C ute, og 15C inne.

Allerede første dagen var det mye som var litt halvveis feil. Morgenen etter måtte vi dra opp til college hvor vertssøster hadde flyttet for å hjelpe henne å bytte rom. Vertsmor, vertsbestemor og jeg dro oppover. Vi var der fra ni om morgenen til fem-seks midt på dagen. Mesteparten av tiden satt jeg i et hjørne og ingen snakket til meg. Et hvert forsøk på å delta i samtalen ble fort feid bort før de fortsatte sin egen samtale.

Samme kveld havnet vertsmor og vertsfar i tidenes krangel, noe det skulle bli mye av resten av oppholdet mitt hos min første vertsfamilie. Jeg satt på stua mi og hørte de krangle og kaste ting rundt seg. Rettere sagt vertsmor hylte og kastet ting, og vertsfar ropte høyere og høyere. Jeg satt med tårer i øynene og lurte på om det var her jeg måtte bo resten av året, i en slik familie. Lite visste jeg da at dette kom til å fortsette igjennom hele oppholdet mitt hos denne vertsfamilien. Jeg husker spesielt godt en episode hvor vertsmor stakk av midt på natten, og begynte å sende meg meldinger om alle ekteskapsproblemene sine. Første gang syntes jeg synd på henne, etter hvert begynte jeg å skjønne at noe var helt på jordet. En annen gang stormet hun inn på rommet mitt midt på natten og spurte om jeg ville være med på Tacobell. Hun måtte ut, sa hun. Vertsfar hadde visst tatt noen piller og besvimt, og hun orket ikke mer. De hadde kranglet hele kvelden. Og med krangling mener jeg et ekstremt skrik og skrål i et par timer. Jeg var konstant redd for at en av de skulle skade den andre.

Det viste seg også at begge vertsforeldrene mine var kronisk syke på hver sin måte, noe som gjorde familielivet ellers slitsomt. Vertsmor var veldig sliten og hadde veldig vondt, noe jeg for guds skyld håper har bedret seg. Det er viktig å huske at selv om jeg virkelig misliker disse menneskene mer enn noe annet ønsker jeg ingen fysisk vondt. Jeg setter pris på at de tok meg inn, at de ga meg et sted å bo, selv om ca alt utenom det var et helvete. Det holder ikke alltid at tanken er god.

Vertsmor viste seg å være et menneske med en mental alder rundt 10. Hun klagde over alt, syntes synd på seg selv konstant og gjorde opprør hvis vertsfar "valgte" døtrene sine over henne. Vertsfar var derfor den jeg stolte på mens jeg bodde der, da han var en mer rolig og kontrollert foreldretype i forhold til henne. Hun var egoistisk og selvsentrert uten øye for annet enn datteren hennes. Jeg gikk konstant på tå for å ikke fornærme vertsmor, men uansett hvor lett jeg gikk var det et eller annet som trigget henne, og jeg ble totalt overkjørt dag etter dag.

Som om det ikke er vanskelig nok å være i et annet land, så er det enda mer utfordrende å bo i en annen familie. Særlig når denne familien viser seg komplett ustabil og ikke minst uegnet til å ha en student.

Huset var en annen ting. Det var ting over alt. Ting på ting på ting. Hauger. Matrester. Jeg som tidligere hadde trodd at jeg var uryddig av meg ble brått OCD på bakterier, hvor jeg til slutt fikk ryddet av 1/4 av kjøkkenbordet til å gjøre lekser på, som jeg hver dag skurte godt med antibac før jeg satt meg ned. Seriøst, jeg har ingen anelse om hva som vokste på det bordet der, men generelt hele huset var en bakteriebombe i mine øyne. Ofte ble det til at jeg sto opp tidlig lørdag eller søndag morgen for å skrubbe kjøkkenet fra topp til tå. Jeg husker de trodde jeg gjorde det for å være grei og vise takknemlighet, men sannheten var at det var fordi jeg ikke orket tanken på at maten min skulle tilbredes i det rotet. Den ene dagen i uka det muligens ble laget mat. Man vet det er noe feil når man går NED i vekt de første fire mnd av utveklingsåret ditt. Ikke minst fordi jeg ikke orket rotet. Jeg skulle gjerne lagt ut bilder av dette da det var på grensen til sykt, men i frykt for enda fler trusler fra min gamle vertsmor får det holde for nå.

Jeg prøvde flere ganger å ta det opp med vertsfar, uten resultat. Vertsmor kom til å bli lei seg om jeg ryddet, måtte jeg vite. Hun sa alltid at hun skulle rydde det "snart". Det sa hun forsåvidt hver dag i fire måneder. Etter de første to ukene skjønte jeg det ikke kom til å skje.

Det ble skjeldent mat, og de dro ofte ut og spiste uten å si ifra til meg slik at jeg ble sittende alene. "Hade, vi drar å spiser" ropte de, og så satt jeg der. Familielivet, ass.

Vertsfar drakk og drakk, og vertsmor med. I bilen, på butikken, ikke minst hjemme hver kveld, rundt en to-åring de passet på, i hverdager som helg. Når jeg prøvde pent å si at jeg ikke ville sitte på når de hadde drukket fikk jeg beskjed om at jeg var flåsete og viktigper, at dette hadde jeg ingenting med.

Jeg innser jo i ettertid at jeg burde ha sagt i fra til organisasjonen med en gang, men man vil jo så gjerne tro at det er seg selv det er noe galt med og ikke familien, særlig i en situasjon hvor de har sluppet deg inn i hjemmet deres, familien deres. Så jeg tenkte vel som så, at kankje jeg var litt viktigper da.

En annen episode skjedde i en gang i oktober. Til tross for mye styr og ståk begynte jeg å bli glad i disse menneskene, selv om det var mange ting jeg opplevde som psykisk utmattende hver dag. Vi skulle til Kansas for å være med på en høring over vertsfars sak om fordeling av barna med ekskona. De tok meg ut fra skolen, og vi kjørte opp. Det hele endte også i et ramaskrik uten like, med vertsmor som hylte over avgjørelsen og skulle skille seg osv. Vertsmor sa hele tiden at advokaten hadde snakket mye om at det hadde vært så fint om jeg vitnet om at vertsmor var en passende mor for vertsfars barn.

Det er da det begynte å demre for meg at her var det noe sykt rart.

Dette er en teori, og kan ikke bekreftes eller avkreftes, men mine tanker gikk slik: Hadde de tatt meg som utvekslingssstudent, for å manipulere meg i retten til å si at vertsmor var en passende mor og et godt menneske? Jeg satt med en klump i magen, for noe sånt mente jeg absolutt ikke. Strengt talt burde ingen barn bo i det huset i det hele tatt, og tanken på at en tiåring skulle bli tvunget til å flytte dit var kvalmende. Samtidig begynte jeg å bli syk. Det var vertsfar som påpekte det, at jeg var hoven i ansiktet. Ikke igjen, tenkte jeg. Halsbetennelse og feber here we go. Dagen etter havnet jeg på legevakta, hvor de enten A) ville nødoperere meg, eller at jeg B) måtte se en spesialist snarest. Jeg holdt på å bli kvalt av mine egne mandler.

Selvfølgelig blir det en påkjenning når et barn du har ansvar på blir sykt, men så begynte alt det som gjorde så jeg skjønte jeg måtte ut.

Først og fremst fikk jeg en ny kontaktperson. Ikke noe stygt til min første kontaktperson i USA, men hun var veldig praktisk anlagt og mente at så lenge man hadde tak over hodet var det ikke synd på seg. Hun nye, derimot, som viste seg å bli min nye vertsmor bare uker etterpå, var et fantastisk godt menneske som jeg umiddelbart følte jeg kunne stole på, og at hun kom til å ta meg seriøst. Jeg var på dette punktet ikke så alt for syk, og tenkte at dette fikk jo gå.

Jo sykere jeg ble, jo dårligere ble stemningen hjemme. Kommunikasjonen mellom vertsmor, mine foreldre og organisasjonen hjalp uten tvil til å dytte henne over en usynlig kant jeg ville kalt gæren. Kommentarene ble krassere, jeg var sliten og lei, kjefta kom fortløpende. Kommentarene om foreldrene mine var såpass sårende at jeg i det hele tatt ikke vil gjengi dem, hun hadde meninger om meg og alt annet.

En av disse dagene hvor hun kom hjem trodde jeg det var en helt alminnelig dag. Jeg spurte hvordan det gikk, og som minuttene tikket på klokka ble stemningen ett hakk dårligere for hvert nanosekund. "Emh.. Er du sint? Har jeg gjort noe?" spurte jeg til slutt. Hun tittet på meg med tidenes sorte øyne, hevet stemmen og kjørte på, "Vet du hva, jeg setter ikke pris på hvordan du snakker til meg, og jeg vet ikke om du kan bo her etter dette. Foreldrene dine er bare drittfolk som ikke klarer å holde seg unna ting de ikke har noe med. Gå på rommet ditt NÅ, så får jeg bestemme hva som skjer etterpå". Jeg satt på skype-chat med pappa i to timer og gråt, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Ble jeg kasta ut? Hvor skulle jeg bo?

Etter hvert begynte jeg å høre latter ute i stua, og jeg fant meg selv ganske sint. Mens jeg satt i tidenes frykt satt de ute å lo? Når jeg hadde sittet på rommet mitt i en 2-3 timer, livredd for hva som skulle skje neste? Så kom hun inn, ga meg en klem, og lo. Jeg luktet alkoholen lang vei. "Neida, hun hadde bare vært litt opprørt, må vite. Null stress, selvfølgelig skal du bo her videre." Jeg spilte med, men tanken om at jeg måtte ut ut ut ble mye mer reell enn det den hadde vært i månedene som hadde gått.

Jeg ble til slutt operert, fjerde november, og med mandlene ute var snakkeevnen min mildt sagt heftig redusert. Jeg følte meg faktisk ikke så ille bortsettfra at det var ganske stilt på meg. Hver gang jeg prøvde å sette meg ut i stua fikk jeg kjeft, og beskjed om å gå inn å legge meg og slappe av. Jeg var jo ikke sliten?? Jeg husker jeg ble mer og mer frustrert for hver dag som jeg måtte ligge på rommet mitt i ensomhet. Den eneste "menneskelige kontakten" jeg fikk var når vertsmor/vertsfar kom med medisinen min. Jeg var så ufattelig ensom der jeg lå, isolert på et lite rom.

Jeg husker faktisk veldig lite fra denne perioden, bortsettfra at den var den absolutt tyngste psykisk. Jeg fikk konstant spydige kommentarer og kjeft fra vertsmor uten mulighet til å forsvare meg eller gi respons. Det eneste jeg egentlig husker er to individuelle episoder.

Jeg hadde spurt vertsmor om å ta ut/gjøre noe med tøyet sitt som hun hadde hatt liggende i vaskemaskinen i tre-fire dager, da jeg måtte vaske tøy selv og jeg ikke hadde noe å ha på meg. En kveld/natt ble det oversvømmelse på badet, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta ut tøyet hennes, og legge håndkledene jeg hadde brukt til å tørke opp i vaskemaskinen så det ikke skulle gå mugg i de.

På ettermiddagen/kvelden dagen etter kom hun inn i full fyr, og spurte hvorfor jeg hadde gjort dette, og hvor utakknemlig, uomtenksom, egoistisk liten dritt jeg var. Jeg prøvde å forklare, men hun fyrte seg selv videre opp. Jeg klarte ikke snakke, og jeg satt i senga mi , i et håndkle og strigråt mens hun kjeftet og kjeftet, før vertsfar kom å stoppet henne. Jeg har ikke hørt så stygge ord i en jentekrangel en gang, og det sier litt. Ikke minst ydmykelsen av å så vidt være påkledd og kjeftet på at et menneske du ikke kjenner.

En annen episode var en tidlig morgen, i fem tiden. Jeg våknet opp i et smertehelvete uten like, og oppdaget fort at det 1) at jeg hadde sovet over to doser smertestillende og at 2) ingen hadde målt opp en ny dose til meg.  I all desperasjon tok jeg på meg og gikk ut i stua hvor jeg fant medisinen min, ved siden av en brennevinsflaske (...), gikk inn på kjøkkenet, målte opp det jeg trengte som anvist på flasken, tok dosen min og gikk å la meg.

Vertsmor braser inn på rommet mitt etter hun har våknet, i fyr og flamme. Jeg ligger lamslått i sengen mens hun kaster medisinflasken på meg, og sier at jeg skulle ha vekket henne slik at hun fikk målt opp til meg, og hvor dum jeg var, at jeg kunne ha tatt overdose, at det var hennes jobb å måle opp til meg, og hvem trodde jeg jeg var osv.. Tanken å vekke henne midt på natten hadde ikke falt meg inn en gang, i mine villeste fantasier. Er dette vanlig? Er jeg ikke i stand til å lese "To spiseskjeer hver 4 time"? Hun holdt på en stund før hun braste ut i stua, og det var det siste jeg så til henne den dagen.

Det var kjas og mas, frem til denne siste hendelsen som gjorde at jeg bestemte meg for at nok var nok. Min første tanke var at nå skulle jeg hjem. Jeg var ferdig, finito finale, send meg hjem til Haslerudveien. Pappa hadde hele tiden bedt meg om å ta kontakt med kontaktpersonen min, noe jeg hadde kviet meg mye for. Neida, vent en uke, vent til måneden er slutt, vent…

Ca en uke før jeg flyttet ut hadde jeg sendt en melding til kontaktpersonen min og bedt om et møte med henne når jeg var frisk. På det tidspunktet syntes jeg hun maste relativt ofte, men i ettertid syntes jeg det var bra at hun presset på for å møte meg, for jeg hadde nok ikke gjort det selv. Hun spurte om det var greit for vertsmor om hun hentet meg, og jeg turte ikke spørre. Jeg spurte pent om hun kunne være så snill og ringe vertsmor og spørre om det var greit om hun tok meg med ut litt for å sjekke hvordan det gikk med meg, siden jeg ikke ville hun skulle tro det var mitt initiativ.

Kontaktpersonen min ringte vertsmor, og vertsmor løy og sa at jeg ikke hadde lyst og at jeg var sliten å ville holde meg hjemme. What, uten å spørre meg til og med. Til slutt fikk jeg lov til å dra, til vertsmors store misnøye, etter jeg hadde spurt veldig pent, grått og sagt jeg var utrolig deprimert, og at jeg trengte sårt noen utenom å snakke med.

Jeg ble hentet av Pat, som jeg ikke kjente på det tidspunktet. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg satt med konstant tårer i øynene når hun spurte meg om hvordan det gikk, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg følte meg så falsk, som forrådte de menneskene som hadde ”tatt vare på meg” de siste fire månedene, og jeg var redd for at jeg hadde misforstått hele situasjonen og at hun skulle be meg om å enten bo der videre eller dra hjem.

... Del 2 omhandler utflyttelsesprosessen.