What Susie says of Sally, says more of Susie than of Sally

Er det noe jeg ofte tenker på er det hvordan vi snakker om hverandre til andre. Hvor kritiske vi er. Hvor mye vi tillater oss å kommentere på når andre ikke er til stede, uten ha en fjerneste anelse hvordan den personen har det.

Er det noe vi jenter er verstinger på er det å kommentere på utseendet til andre jenter. At de har lagt på seg, at øyenbrynene er stygge, om hvordan hun i sin villeste fantasi kom på å kjøpe den jakken eller hvorfor kjæresten hennes gidder å være sammen med henne. Vi gjør det alle sammen, jeg også, hele tiden.

Jeg antar vi gjør det fordi vi ikke kan bedre. Å vite bedre, det gjør vi, men vi klarer ikke dy oss. Jeg har konkludert med det er fordi vi ikke klarer å sette oss i deres sko.

Vi har alle den venninnen som klager over at hun er tykk, når vi veier fem kilo mer, og er ti centimeter kortere. Det stikker. Til tider dypere enn vi vil innrømme.

Vi hører en venninne kommentere hvor stygg genseren til jenta tre rader foran oss, og nikker. Det stikker, fordi man har akkurat samme genser, med merkelappen på, som man har gledet seg til å bruke.

Vi hører de som legger ut om hvordan barn med ulike spesial-diagnoser ikke burde finnes, og de fleste børster det av seg. Unntatt hun med søsteren som trenger litt ekstra hjelp. Brystet snører seg og sinnet bygges opp.

Mennesker er så ufattelig likegyldige til ting som ikke gjelder seg selv, uten å tenke på andre. Kommentarer vi lirer av oss treffer like godt venninnen du snakker med, eller hun som sitter foran deg på bussen.

Jeg står ofte i situasjonen selv. Sist i går hørte jeg en venninne uttale seg om hvordan i all verden vår felles venninne kunne være sammen med kjæresten sin. Jeg mener, han har jo så mange kviser?! Da er det min tur til å titte ned i bakken og mumle lavmælt at hehe, ja, hvordan kan hun.

Så tenker jeg på meg selv for ikke mange år siden. Hvor dette var en av mine bedre perioder.

Jeg hadde allerede gått på én beinhard kur for å bedre huden, og skulle til å begynne på min andre.

Min venninne legger ut om hvor ekkelt det er, ufyselig, urenslig, kvalmende, at noen kan orke å være i nærheten av ham. Hadde jeg ikke vært så sterk som det jeg er hadde jeg grått en tåre eller to, på hans vegne. At han blir dømt for noe han ikke kan noe for, som han absolutt ikke har valgt selv, og antageligvis tenker på hver gang han unngår et speil eller skal bort noe sted.

Jeg har vært der. Det ødela ungdomsskolen for alt det var verdt.

Hver gang spør jeg meg selv hvorfor jeg ikke sier noe, og jeg innser det fordi jeg ikke vil være annerledes. Jeg har vært snakkisen så lenge, og å skille meg ut er mitt siste ønske. Samtidig vil jeg være en person med et hint av integritet.

Tross alt: What Susie says of Sally, says more of Susie than of Sally.

Med andre ord bør vi lære oss å snakke pent om andre, også i deres fravær. Jeg også. Man vet tross alt ikke hvem som hører på, og hva deres bakgrunn er.