Treningsmotivasjon

 Den kom en regnværsdag jeg ble fortalt jeg var udugelig. Den kom den dagen jeg innså hvor udugelig jeg faktisk var. Den kom den dagen jeg ikke klarte å løfte engelskboken min med en hånd. Ikke minst kom den alle de dagene jeg lå bakerst når vi skulle løpe 3000 meteren. Ikke det at jeg kunne løpe 3000 meter om jeg så ble jaget av en drapsmann. Den kom når jeg ikke ville gå på stranda i bikini lenger. Eller gå i shorts. Eller tettsittende tøy i det hele tatt.

Jeg var lei av å være udugelig. Jeg var lei av å være klar over at jeg ikke kunne, lei av å vite at jeg fysisk ikke var i stand til basic fysisk trening. Jeg var sytten år, og pesa tre mener bak min 80 år gamle bestemor som gikk kappgang forbi meg. Faen, hvordan lot jeg det bli sånn?

Den kom den dagen min daværende kjæreste sa jeg ikke var god nok til en dritt innen trening. Fuck you, tenkte jeg. Jeg er god nok til akkurat hva jeg vil.

Den kom den dagen jeg klarte å løpe en kilometer i strekk. To kilometer. Tre kilometer. Tre kilometer på bedre tid enn en venninne. Jeg hadde slått noen, herregud. Fire kilometer. Fem. Dere skjønner.

Den kommer for hver kilo jeg øker i markløft, for hver øvelse jeg klarer en repetisjon mer, eller tyngre vekter. For hver dag jeg kan si jeg har trent.

Fuck you, tenker jeg, og løfter litt til.