N i n e t e e n

I dag fyller jeg nitten år. Vel overstått, vil jeg si, og ett år nærmere alt som kommer. I anledning min nittenårsdag tenkte jeg å dele en liten historie. De siste par årene har jeg mislikt å ha bursdag noe så hinsides - jeg får skikkelig vondt i magen av hele greia. Eneste grunnen til at jeg har feiret bursdag tidligere var vel for å få lov til å ha fest.

I år har jeg hatt besøk av mormoren min. I fjor jobbet jeg. Året før satt jeg syk på rommet mitt i Oklahoma. Året før så jeg på tv.

Det er en slags innebygd forventning om at bursdag skal være noe storslagent. Blir den ikke det føler man seg mislykket. Har ikke to-hundre av dine "nærmeste venner" ønsket deg gratulerer med dagen på Facebook, inklusiv din perifere venninne du møtte på fest drita full i fjor midtsommers, føler man seg mislykket. Om ikke minst tre av dine venninner poster instagram-bilde av deg med hilsen er du mislykket.

Sosial media, ass. Likevel skal jeg være første til å innrømme at med alt dette likes-jaget rundt om kring, så føler jeg meg kanskje litt mislykket med bare tretti-fem hilsninger på facebook og et par meldinger fra familie og venner. Alt i alt er det vel naturlig.

Over til den lille historien jeg skulle fortelle.

Jeg husker faktisk helt konkret det året jeg ikke lenger likte å feire bursdag. Det var i niende klasse, og en venninne hadde hatt bursdag på søndagen, og jeg hadde mandagen. Mandag morgen sto alle i ring og ventet på at det skulle ringe inn. Jeg og venninnen min kom gående sammen. "Gratulerer med dagen!" ropte alle. "Gratulerer med dagen som var i går!" sa de, og klemte min venninne. Jeg sto der og følte meg så utrolig utilpass. Min bursdag var ikke viktig nok. Enn så mye det presiseres at bursdager er en big deal.

Hele dagen gikk og ingen husket en ting. På slutten av dagen spurte en annen venninne hva jeg skulle etter skolen. "Spise bursdagsmiddag!" sa jeg. Hvem har bursdag? spurte hun.

Jeg.

For de fleste virker det vel ganske teit å mislike bursdag etter det, men å være fjorten og sårbar og føle seg totalt uviktig, det er en heftig følelse. For hver like som mangler og for hver anerkjennelse på instagram som ikke skjer kjenner jeg et lite stikk - og jeg føler meg akkurat som jeg gjorde i skolegården der jeg sto, fjorten år gammel.

Er man ikke viktig nok?

Hvert år prøver jeg å la bursdagen gå stille for seg, for å ikke kjenne på den skuffelsen. Men jeg blir skuffet likevel.

Heldigvis er det bare 5 1/2 time igjen av dagen, jeg er ett år eldre, livet går veldi