Englehår

Edit anno 23. Juli 2011 kl. 12.01: Dødstallet er tidoblet. Plutselig virker min egen minnestund helt bortkastet. Nyhetene ruller over skjermen uten avbrudd, nettavisene oppdateres i hopetall. Når skal dette slutte?

Det er litt uvirkelig. Terroren har nådd oss: jeg sitter her med englehår nedover skuldrene i ekte mannsposisjon og gafler i meg potetgull som inget har skjedd, og to timer unna skjer hele verden. Mine venner har døde venner, min familie har stått i glassregn, et uvirkelig scenario. Alt innenfor tre timer.

Jeg har nitten lys stående her på bordet, nitten lys som flagrer seg mellom hvert pust. Trekker inn, slipper ut. NRKs TV-introdusør går i bakgrunnen, jeg kan svarene på rams. Slottet er evakuert, Jens Stoltenberg er på vei til Ullevål for å prate med ofrene. La han slippe nå, la han dra hjem, han er selv et offer i verdens ekstase.

Nitten lys, ett for hvert menneskeliv som er rapportert røsket vekk. Mitt englehår renner nedover mine skuldre, som en vilter elv. Elv kan ikke en gang beskrive hvor mye englene gråter. Hele Norge er i sjokk.

Med en gang CNN ble informert ringte telefonen. Utenlandsnummer..

"Hel-"
"Nora, are you okay?"

Ikke en gang landegrenser stopper omsorgen som finnes. Tårene som blir felt renner ikke i elver: de skaper flom. Norges 9/11. Det gjør godt å vite at hele Norge tenner lys.

Egentlig skulle dette innlegget handle om USA. Plutselig var Amerika fremmedord. Hjerter i brann.