Meet me down by the railroad track

Jeg heter Nora. Jeg er seksten år, og blander fortsatt Sola og Cola i bursdag. Klistremerker i Hubba-bubba tyggegummi og smågodt utløser fortsatt en gledesreaksjon i hjernebarken. Om jeg er mentalt underutviklet? Kanskje, i og med at jeg fortsatt syntes raping og blinkesko er over gjennomsnittet underholdende.

For alt jeg vet er det en måte å klamre seg fast til barndommen på, knuge litt ekstra rundt pakka med Tom&Jerry kjeks. I det siste har livet begynt å spole så fort fremover: jeg rekker ikke tenke over det en gang før det skjer. Jeg har dårlig tid! Alt rusler forbi, og jeg sitter midt i det uten å fortrekke så mye som en mine. Den sorte enken, det er meg, og jeg spinner meg et nett av uforklarlige hendelser jeg hverken vet hvordan jeg skal takle eller tenke om.

Midt oppi alt dette ligger USA-papirene og skuler bort på meg hver dag. 13 dager til søknaden må være sendt til Explorius. Det er tretten dager jeg ikke har lyst til å bruke på USA: ikke at jeg har noe valg. På en måte skal det bli utrolig godt å reise vekk fra nettet her hjemme, komme seg vekk fra alt. Eneste som gjør det treigt er at karma innhenter alltid de som fortjener det, og nå... Er det godt velfortjent. Jeg drukner, sakte men sikkert, og brått mister jeg taket om svømmeferdighetene mine. Kan noen lære meg å svømme før jeg synker?