Påskelørdag

Ettersom våren er i anmarsj blir vinterbleike bein blir eksponert i shorts, vinterjakka har blitt kast-.....

Stryk det. Snart er det sommer, folk har rukket å få seg brunfarge og Fredrikstads litt mer løsslupne spaserer nedover gatene i minimalt med klær. For tiden ligger temperaturen godt over 15 på dagtid, og nå og da slår den til og med den klassiske sommertempen vi må hanskes med i Juli-måned. Genialt, med andre ord!

Det er første dag av påskeferien, og det eneste jeg klarer å tenke på er at franskeksamen nærmer seg med stormskritt, og fineste mannekjøttet jeg skal flytte fra om ikke-så-mange-129-dager.

Produktiviteten idag har vært nok så laber, og det eneste jeg har prestert å få til sånn bortsettfra å "rydde" to ting, er å toppe dagen med årets første joggetur. Utrolig nok var jeg i overraskende god form, ettersom jeg hadde forventet det verste, og jogget for det meste hele veien. Credzzz til meg! Resultatet av denne å-så-lange joggeturen er fantomsmerter i vilja og noe som godt kan være en punktert lunge. Det å snakke uten å høres ut som en kols-pasient er nemlig plent umulig, og både mamma og jeg er enig om at hadde det stått mellom Harry Potter og meg til å snakke slangetunge hadde fått rollen uten tvil. Alt for å holde seg attraktiv? Ohyes.

Min hemlige plan er nemlig å bli i superform her hjemme slik at jeg kan fråtse i Reeses, fritert smør og is dyppet i sjokolade når jeg kommer til mitt soon-to-be andre hjemland! Utenom dette har jeg ryddet i dag, noe som skjer en gang i skuddåret, noe det for en gangs skyld er.

For hver dag som går er det en dag mindre til jeg reiser. Avreisedatoen er så godt som skrevet i stein (7. August), og jeg bare.. Jeg gleder meg sånn! Selv om jeg nesten gruer meg enda mer. Å grue seg før man flytter vekk et år er jo inget annet enn naturlig (det hadde vært verre om jeg ikke gruet meg), selv om jeg gruer meg på en god måte. God måte som i "spiser-sjokolade-fordi-jeg-har-et-panikkanfall". Selv om jeg skal reise fra kjæreste, familie og venner som jeg aldri ville erstattet, føler jeg allerede at det sitter en familie i Sudbury Drive som venter på meg.

Jeg har vært så heldig.

Makan til familie skal man lete lenge etter, og det er som de sier: der det er hjerterom er det husrom! Jeg har lenge vært redd for å ende opp på et barbie-tapesert rom med en gneldrete vertssøster på ni, men istedet får jeg det ganske kjekt i mitt eget lille territorium. Jeg sender mail og mottar mail, svarer og ler litt for meg selv.

Av en eller annen grunn har jeg blandede følelser ved det å ha fått vertsfamilie: det er et antiklimaks av et klimaks! Noe av det med utvekslinga, noe av spenningen, var jo det å vente på vertsfamilie! Å oppdatere e-posten konstant, alltid ha telefonen på, og det å hele tiden tenke "gud, hvor skal jeg bo neste år?". Spenning, hele tiden. Jeg må innrømme at jeg hadde hjertet i halsen mer enn en gang når et ukjent nummer sto på displayet.

Samtidig har jeg fått en ro av å vite hvor jeg skal. "Hvem, hva, hvor?" spørsmålet fra nyskjerrige tanter og kusiner kan endelig besvares, og ikke lenger trenger jeg å lure på når jeg kan bestille ferie, om jeg rekker ditt og datt, eller når jeg reiser. For nå skal jeg bare nyte påsken, nyte resten av året og bare.. Vente!