Å være ungdom i USA

Er det noe jeg aldri hadde tenkt på er det hvor godt vi blir behandlet av voksne i Norge. Vi klager litt over gjennomsnittet mye, i alle fall når jeg ser hvordan Amerikansk ungdom blir behandlet av lærere, foreldre og andre voksne de har i livet sitt rundt seg.

Tenk på friheten vi har i Norge - vi er tolv og får dra til sentrum alene for aa handle med venner, tretti minutter med buss. Vi får krysse storgaten alene klokken ti på en fredagskveld i en alder av ti. Vi går hjem fra skolen alene i en alder av 6-7 år og vi bestemmer selv hvem vi skal sove hos og hvor vi skal vaere når vi er en 15-16 år gamle. Forskjellene fra Norge til USA er like store som atlanterhavet. For oss stakkarslige Europeere på en hest av høykultur er det et sjokk, en klein reaksjon og vantro.

- Du er 18 år. Du skal på kino med kjæresten din. Du må bare høere med moren din om du får lov, sørge for at filmen ikke er for skummel (at du passer innenfor aldersgrensen så klart) rydde rommet, gjøre lekser og passe på lillebroren din før du drar noe sted, ikke minst være hjemme til middag.

- Du er 20 og er hjemme hos moren din på besøk en helg fra College. Naturligvis kan hun gi deg husarrest, bestemme når du skal legge deg og ikke minst tvinge deg til å gjøre leksene dine.

- Du er senior på High School, du er 19 år gammel, og skal på overnatting. Moren din må prate med den andre personens foreldre før det er greit, sørge for at det ikke er noen av det motsatte kjønn der. Sender med deg Disney-filmer og potetgull. Kjører deg og henter deg.

Det er slike ting som får meg til å innse hvorfor amerikanere er som de er. De oppfører seg som de er ti fordi de blir behandlet som de er ti, de tar fint lite ansvar fordi de blir opplaert til at de voksne tar ansvar for dem.  De få gangene de sniker seg ut på fest eller ligger med noen ender det opp med politianmeldelse og graviditet, ofte fordi de ikke vet bedre, fordi ingen har laert de annet.

Det er så skremmende, som nordmann i USA, vant til å ta vare på seg selv, å sitte her og måtte legge seg 22:30, og vite at hvis jeg ikke kommer til første time ringer hovedkontoret på skolen til moren min. Å ha foreldre som til alle tider skal vite hvor jeg er og hva jeg driver med når jeg er vant til å si "mamma, jeg drar ut" en tidlig morgen og det er igrunn det siste vi snakkes før jeg er hjemme i kveldingen.

I Norge føler man som man har mistet tillitten når man må si ifra hvor man er til en hver tid. I USA føler man man har tillitt så lenge man husker å si ifra hver eneste lokasjon man oppholder seg. Det er ikke nødvendgvis noe galt med det, for all del, men til tider føler vi utvekslingsstudenter oss som en tropefugl i bur. Det er tross alt vårt liv, er det ikke? Forskjellene kommer virkelig frem.