Jeg får hele tiden meldinger om hvorfor jeg ikke blogger så mye, hvorfor jeg ikke svarer på meldinger på Facebook og hvorfor jeg ikke svarer særlig på mail eller andre sosiale media. Hvorfor jeg ikke liker instagram-bildene deres lenger, kommenterer tilbake på tweetsa, og ikke minst hvorfor jeg ikke poster noe særlig i Facebook gruppa mi slik som jeg pleide.
Sannheten er at jeg hver dag legger inn 110% her borte for å komme meg igjennom de siste 53 dagene før jeg ser mamma og pappa igjen, ikke minst de 80 dagene til jeg ligger på Gardermoen og kysser Norsk jord. Utveksling er potensielt flott med en ekstremt stor fallhøyde. Dessverre har jeg fått oppleve på flere måter hvor stor den fallhøyden er.
I fem år før jeg reiste maste jeg på å få oppleve amerikansk high school. Jeg skulle ha året i mitt liv og et liv på et år. Jeg skulle få en andre familie, få masse venner, kose meg på high school og oppleve alt USA har å tilby. Jeg raste igjennom søknadsprosessen med godt mot, fikk vertsfamilie, dro til New York og satt kursen mot Oklahoma. Så sitter jeg her, 53 dager igjen av dette jeg har gledet meg til i 5 år, og jeg er på grensen til ødelagt. Er det noe noen skulle ha sagt til meg er at det er ingen skam å snu. Men jeg klarte ikke.
Det. Er. Ingen. Skam. Å. Snu. Absolutt ikke, til tider vil jeg nesten si det er bedre. Man kan ikke ofre seg selv for å kunne si at man klarte det, et helt år i utlandet, når man kommer hjem og føler at man har kastet bort et år, som må gå VG2 på nytt, som har sittet siden dag tre, dagen jeg ankom min første vertsfamilie og ønsket å dra hjem.
Hver dag er en kamp for å overleve frem til 14. Juni når jeg endelig er hjemme. Det føles så endesløst å tenke på at det er to måneder, to uker og seks dager før dette marerittet skal ende. Før jeg ikke trenger å bekymre meg for alt som har pågått her i USA.
Det er så vanskelig å ikke kunne skrive ærlig. Jeg finner meg hele tiden i å pynte på hva som skjer. "Vi hadde det kjempemorsomt", "Det har vært en fantastisk helg". Løgner. Jeg er sliten, og jeg er klar for at dette skal ende. Jeg finner meg selv på rommet en stor del av tiden, enten sover jeg eller så sitter jeg på dataen. Jeg har ikke lyst til å prøve lengre, men jeg er for sta til å gi opp.
I det siste har jeg lurt på hvorfor jeg dro i første omgang. Fremtiden så lys ut, jeg hadde det så alt for bra, skole gikk toppers, venner var ingen utfordring. Det er i ettertid man ser hvor man har feilet, og det er virkelig en øyeåpner. De fleste sier "det er jo bare x antall dager igjen", og det er det, men når jeg sitter her selv er det x antall dager for mye.
Jeg sitter her. Oklahoma City. Jeg har ingenting som går bra for meg lengre, ingenting å se frem til bortsettfra å komme meg bort herifra. Ingenting å komme hjem til. Ingen å komme hjem til.
Drar du på utveksling neste år og finner ut at dette ikke er helt for deg, blir ting for vanskelig eller føler du deg konstant tom og ensom: dra heller hjem. Det er ingen skam og snu. Du er tross alt bare 16/17 år.
Som kommende utvekslingsstudent må jeg si at det er vanskelig å forestille seg skuffelsen av å ha opplevd et utvekslingsår som har bydd på flere og større negative enn positive opplevelser. Håper og tror likevel at du, om noen år, kommer til å se tilbake på denne opplevelsen uten å føle anger, for hei (selv hvor kleint det er å si det) - det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Er helt sikker på at om ikke minnebanken din har vokst så forferdelig mye, har iallefall du som person vokst ekstremt, og du er så utrolig sterk som har gått igjennom alt dette med hodet hevet. Så tar kanskje utdanningen din et år lengre, men hva betyr vel det i den store sammenhengen? Svært lite :) Hold hodet hevet, så er du vel outta there fortere enn du tror!
SvarSlettFøles som om du tok ordene rett ut av munnen min Nora! JEg skulle ha bytta vertsfamilie så fort jeg skjønte at det var noe som skurret med de, men var altfor redd og sta til å gjøre det. Nå sitter jeg her hver eneste dag og gruer meg til å komme hjem fra skolen, og teller ned dager til jeg skal se min kjære mor igjen. Gråter meg i søvn nesten hver kveld, og det er ikke sånn utveksling skal være!
SvarSlett