Drømmeland

Jeg husker da jeg var tolv og bare "ah, USA er så kult, se på Beverly Hills 91210!!" blonde solbrune beachbabes med alt for mye penger. Amerika.

Jeg husker første gang jeg hadde en venninne som skulle til USA, rettere sagt New York. Jeg var tretten, og var starstruck. New. York. Tenk på henne, skulle få se Frihetsgudinnen, gå på Times Square og kanskje til og med spise fokost hos Tiffany's. Kjøpe starbucks. På den tiden hadde vi jo ikke Starbucks i Norge, og selv vil jeg påstå at én starbucks (som i tillegg ligger på Norges største flyplass langt ute i gokk) ikke kvalifiserer seg som å "ha starbucks" det heller.

Jeg husker da pappa selv jobbet seg nedover kysten og sendte e-post: han hadde vært på amerikansk kjøpesenter og handlet. Oh-em-gii. Drømmelandet. 5 kroner for en pakke tyggis. OMGI. Wrigley's Extra til 12 kroner kom jeg aldri til å spise igjen.

Jeg husker da jeg selv kom over. Det var surrealistisk. Jeg så gigantiske bygninger ettersom vi var på siste etappe. Panikk innvendig: jeg er her, herregud, snu, snu, snu, jeg er ikke klar!! USA var så stort: gatene er like breie som mitt eget hus, og prøver du å spise frokost på Tiffany's blir du nok kastet ut. Slikt vil de nok ikke ha der. Myte 1 ble fort avkreftet: Tiffany's er bare en alt-for-eksklusiv gullsmed og ikke en frokost-bar. Alt-for-eksklusiv som i "her skal jeg difinitivt kjøpe giftering den dagen jeg skal smis i hymens lenker".

Senere fant jeg ut at Starbucks overpriced fiffekaffe, men at 7-11 heller var tingen. Caffe Rosso er ikke så stas hvis du skal måle det opp imot min kjærlighet for 7-11 på N Rockwell.