Alltid så mye på hjertet, sier ingenting, og derfor er jeg, derfor går jeg under. Dupper på vannoverflaten som en båt, som stormen en dag tar, bare den dupper lenge nok.
Jeg dupper. Man kan vel si jeg er litt som en båt, eller som man fløt på ryggen når man var liten mellom svabergene og tittet på solen. Jeg dupper. Litt under vann, litt på overflaten, og sånn går livet mitt. Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg har duppet, og at jeg har duppet alene. Det merkes av de fleste at jeg kanskje ikke er helt lik som alle andre. Som ikke alltid ser solen.
Jeg er så uendelig redd for å være alene, men alene er jeg, og det er det jeg kan best. Svømme alene, gjøre alene, klare meg alene. Jeg skulle ønske jeg var flink til å være med andre, men vi har det så ulikt.
Bruker hver kveld til å stirre i taket. Hver helg på treningssenteret. Hvert minutt med meg selv. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg ikke vet annet, fordi jeg ikke har annet å gjøre. Men hvorfor ER jeg ikke? Jeg er ikke, jeg bare er her. Jeg flyter lenger og lenger vekk fra alt normalt, og det føles så helt forferdelig å ikke kunne snu.
Er det lenge til jeg skal komme i havn?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar